Presset til det ytterste: Seks fødselshistorier fra hele verden

Den dagen jeg fødte, besvimte min mamma av spenning. Da jeg kom hjem fra sykehuset ventet hun og faren min utenfor leiligheten, og da jeg kom ut av bilen og de omfavnet meg falt hun sammen inn i gruppeklemmen vår. Det er historien de fleste av mine venner og familie kjenner til om min fødselsopplevelse. Den er søt, men med mange hull, og den styrer glatt unna stingene jeg måtte sy, følelsene som var i berg-og dalbane, alle de tingene som kan være vanskelige for folk å si eller høre.

Fortellingene om fødslene svinner hen i øyeblikket våre nyfødte lander i armene. Det er ikke tid til noe tilbakeblikk når vi er hodestups inne i omsorgen for de små. Men fødsel er jo et mirakel, ikke sant?

En annen person vokser inni deg, kommer ut av kroppen din og begynner å leve sitt eget liv. Det er, og jeg tror det gjelder for mange, smertefullt og morsomt på en fryktinngytende måte. Like traumatisk som det er håpefullt. Og interessant, også.

Hvorfor gir vi ikke mer rom for å snakke om det? Og hvorfor er diskusjon om temaet generelt begrenset til kvinner som er i ferd med å føde eller nylig har gjort det?

Som en del av et pågående prosjekt snakket jeg med kvinner over hele verden for å høre forskjellige historier som også på mange måter var universelle. Her er seks av dem.

– Jeg ville ha keisersnitt

Sima (42), London, Storbritannia:

Jeg valgte keisersnitt, til jordmoren og overlegens store irritasjon. Helt frem til siste øyeblikk prøvde de å overbevise meg om å gjennomføre en vaginal fødsel. Jeg hatet det, de fikk meg til å føle at jeg ikke kunne ta beslutninger om min egen kropp.

Jeg var vettskremt. Jeg følte at jeg sviktet som kvinne fordi kroppen min ikke gjorde som den skulle.

Jeg var fremdeles traumatisert av min første fødsel tre år tidligere. Da jeg hadde gått to uker over tiden ble jeg indusert, men babyen min responderte ikke på medikamentene. Hjertefrekvensen krasjet tre ganger under fødselen. Alarmen gikk og et team kom løpende til hver gang. Jeg var vettskremt. Jeg følte at jeg sviktet som kvinne fordi kroppen min ikke gjorde som den skulle. Etter 12 stressende timer ble jeg ført inn på et operasjonsrom for et akutt keisersnitt.

Jeg har ikke snakket så mye med noen om hva som skjedde fordi jeg blokkerte det ut og det gjør meg fortsatt opprørt. Tidlig i mitt andre svangerskap sa jeg derfor til jordmoren min at jeg ville velge keisersnitt. Men hver gang jeg var inne til en avtale var det noen som sa «vi ønsker virkelig at du skal vurdere en vaginal fødsel.» Jeg forsto de helsemessige fordelene ved å føde vaginalt, men det var en krystallklar avgjørelse fra min side om å ikke gjøre det. Jeg hadde hatt en fryktelig opplevelse første gang og kunne bare ikke risikere å gå gjennom det en gang til.

Fem uker før termin ble jeg booket inn for keisersnitt. Det var helt surrealistisk å vite fødselsdatoen til min ufødte baby. Kvelden før vi dro inn, da jeg la jeg datteren min til å sove, fortalte jeg henne at neste ville hun få møte broren eller søsteren sin. Neste morgen var det null stress å kjøre til sykehuset. Jeg visste hvordan alt kom til å foregå og jeg visste at vi ikke kom til å måtte gjenoppleve panikken fra forrige gang, så jeg gledet meg faktisk.

Jeg føler at dette er en del av livet mitt, en del av kroppen min, det er det jeg har gjort.

Klokka 9 ble jeg hjulpet inn til et team som nærmest kvitret av entusiasme, og legen forklarte hele prosedyren. Noen spurte hvilken radiostasjon jeg ville høre på, og jeg kunne nesten ikke tro at det en gang var et alternativ. Smooth FM virket litt kleint, så det ble Heart FM.

Selv om jeg ikke kunne kjenne noe underveis, merket jeg legens hender rote rundt seg inni meg. Det var en merkelig følelse, men det gjorde ikke vondt. Femten minutter etter at de startet, ble datteren min løftet ut til Tears Dry on Their Own av Amy Winehouse. Hun var dekket av blod og slim og fremdeles festet til navlestrengen. Hun trakk pusten og så kom det masse gråt. Jeg har fremdeles et arr der begge døtrene mine kom ut. Det plager meg ikke. Jeg føler at dette er en del av livet mitt, en del av kroppen min, det er det jeg har gjort.

Det er best å få barn i 20-årene, men mange velger å vente

LES SAKEN

– Mamma var med meg

Anita (38), Ghana:

Rundt midnatt natt til søndag begynte jeg å få sterke smerter. Mamma ba meg om ikke å skrike for å spare energi til når jeg trengte det. Hun hjalp meg med å holde meg rolig og jeg prøvde å puste dypt, men det var vanskelig da det føltes som om noen holdt på å skjære opp magen med en kniv. Hun stakk fingrene i skjeden min for å sjekke hvor mange centimeter jeg var utvidet og vi var enige om å vente litt med å dra på sykehuset.

Mamma pleide å være jordmor og hjalp meg i fødselen av mitt første barn, så jeg følte meg veldig komfortabel med henne. Jeg hadde reist fra Accra til byen der hun bor så vi kunne være sammen.

Rundt klokka 06.00 dro vi til sykehuset og i løpet av noen timer var jeg klar til å presse. Mamma dro hjem igjen for å hente noen ting til meg og da var det bare meg og jordmoren.

Jordmoren ga henne til meg, og jeg var bare så glad. Det var datteren min der som stirret opp på ansiktet mitt.

Idet jeg begynte å presse, sa jordmoren at jeg skulle holde tilbake og krysse beina. Hun sa hun måtte dra et sted, men fortalte ikke hvor. Jeg ble veldig forvirret. Hun var der, visste at jeg skulle føde – jeg skjønte ikke hvorfor hun måtte forlate meg på egenhånd da. Men på grunn av smertene fikk jeg ikke frem et ord. Etter noen minutter måtte jeg rope på en vaktmester utenfor rommet for å få henne tilbake da jeg ikke kunne holde igjen lenger.

Da hun kom tilbake åpnet jeg opp igjen, vannet gikk, jeg presset hardt og babyen kom ut. Jordmoren ga henne til meg, og jeg var bare så glad. Det var datteren min der som stirret opp på ansiktet mitt. Mannen min kom fra Accra samme kveld. Det var hans første baby og han kunne knapt styre seg av glede. Han tok henne så entusiastisk på hele ansiktet at jeg måtte advare ham og sa «min venn, ikke rør henne sånn.»

Jeg revnet under fødselen, men jordmoren sa at fordi det bare var en liten rift, ikke hadde hun tenkt å sy i meg. Noen dager senere sa jeg til mamma at det ikke føltes noe bra der nede. Hun tok en titt og sa at jeg helt klart trengte noen sting. I løpet av de neste månedene måtte jeg sy tre ganger, men jeg fortsatte å blø og utviklet lavt blodtrykk. Jeg var sur på sykepleieren og sa til mannen min at jeg ikke ville føde igjen. Men det har endret seg med tiden. Jeg venter mitt tredje barn neste måned.

Anita har fått støtte av WaCHAG, en organisasjon som jobber for å redusere mødredødeligheten i Ghana.

Hva er bakovervendt livmor?

LES SAKEN

– Babyen vår var dødfødt

Jessica (32), Southampton, Storbritannia:

Erkjennelsen kom sakte, men den kom. Jordmoren kunne ikke finne hjerterytme, så hun prøvde en annen maskin. Så tilkalte hun en lege som tilkalte en annen lege som bekreftet at det ikke fantes noen hjerterytme. Jeg satt der og så på kona mi og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ventet på at noen skulle knipse med fingrene og få babyen til å bevege seg. Vi ble tatt med til et privat rom for familier som opplever å miste et ufødt barn, og jordmoren ga meg en pille for å starte prosessen. Deretter reiste vi hjem for å vente i to dager.

Jeg var 37 uker på vei og hadde ikke hatt noen store komplikasjoner. Vi hadde vært gjennom fem prøverørsforsøk, så jeg tok svangerskapet en dag av gangen. Mens jeg var i mammapermisjon, våknet jeg opp fra en lur og skjønte at babyen ikke beveget seg. Da jeg kjente etter føttene hans og presset på dem, fikk jeg vanligvis et raskt spark tilbake. Men det skjedde ingenting.

De to dagene hjemme var forferdelige. Jeg bar fremdeles på sønnen vår, Leo. Han lå fremdeles mot ribbeina mine og kom i veien, men jeg kunne føle at han var død. Familiene våre kom for å støtte, men det var mye stirring i gulvet. Alt var så ukjent og jeg var veldig redd.

Å komme tilbake til sykehuset var faktisk en lettelse, fordi vi visste at vi kom til å møte Leo. Han var fremdeles vår sønn, og dette var fortsatt vår fødsel. Medisinene som ble brukt til å indusere meg var sterkere enn ved vanlig igangsettelse. Folk snakker om topper og bølgedaler i rier, men jeg husker bare at det gikk nedover, uten stopp. Magen var full av gass og jeg ba om epidural.

Jeg visste at han var død, men han var med oss og endelig trygg. Vi kunne konsentrere oss om ham.

Siden jeg var høy som et hus kom jeg med upassende vitser til jordmødrene. Kona mi og jeg fikk hverandre til å le. Det var ikke sånn at vi så noen morsom side av dette, for det finnes ingen slik, men det var for å holde hverandre i gang. Vi fant en mørk humor i situasjonen.

Etter 12 timers fødsel kom Leo. Jordmødrene pakket ham inn og spurte om jeg ville holde ham. I det øyeblikket jeg fikk ham i armene mine, forsvant frykten. Jeg visste at han var død, men han var med oss og endelig trygg. Vi kunne konsentrere oss om ham. Jeg husker at jeg fortalte mamma at jeg følte meg lykkelig. Jeg tror hun syntes jeg var gal.

På sykehuset fantes det en kald kuvøse, så vi var hos Leo noen dager. Dette var veldig viktig for oss fordi dette var øyeblikk vi ikke kom til å få tilbake. Jordmødrene tok på ham klær for han var så skjør, og vi klemte og kysset og snakket med ham. En av tingene jeg hadde gledet meg til var å ta bilder, så det gjorde jeg uansett. Jeg har sikkert 400. Sykehuset ga oss avtrykk av den ene hånden og foten og det var med på å forme sorgen vår.

Når jeg ser tilbake kan jeg se fødselen uten hans død. Vi har anekdoter akkurat som andre som har født. Stingene, de store buksene, den irriterende anestesilegen. Vi fikk møte sønnen vår og han ble født. Hans død endrer ikke det.

Det kan være vanskelig å vite om og når vi skal dele fødselshistorien vår, men jeg vil at andre mennesker skal føle seg komfortable nok til å fortelle oss sannheten. Alle opplever forferdelige ting på forskjellige punkter i livet. Fortellingene om disse tingene spilles av i hodene våre og det kan være helende å slippe dem.

FN: Hvert 11. sekund ender en fødsel i tragedie

LES SAKEN

– Klokka 22.00 spiste vi kebab

Sophie (31), London, Storbritannia:

Jeg var seks måneder på vei da jeg fant ut at jeg var med barn. Det var ikke planen for jeg var 20 år og jobbet som resepsjonist for å spare penger til å starte på universitetet.

Jeg ble fremmedgjort av familien min, og familien til mannen min sa at jeg ville ødelegge babyens liv hvis jeg skulle fortsette å studere. Vi måtte flytte og begge jobbet veldig hardt.

Jeg snakket egentlig ikke med noen om fødsel. Jeg så en video om det en gang, men en jordmor tok meg ut av rommet fordi jeg ble så blek. Sjefen på jobb var støttende, men når det gjaldt selve fødselen, sa hun at jeg bare skulle holde meg i ro og at det var ulikt for alle.

Jeg ble helt overveldet av all kjærligheten og sa bare «jeg kommer til å elske denne jenta for alltid». Mannen min fikk ikke ut et ord.

Da riene startet var jeg hjemme og jeg var sikker på at det var falsk alarm. Jeg tok en dusj for å lette på smertene og så på The Hills på MTV. Da riene økte i styrke ringte jeg sykehuset som sa til meg å komme inn for en sjekk. Mannen min jobbet i butikk den gang og fikk betalt per time så jeg kontaktet ikke ham, men ba tanten min om å bli med. Vi trengte virkelig pengene. Da vi kom inn, sa jordmoren som jeg hadde truffet tidligere at jeg ikke var utvidet nok, men at de ville sjekke meg og at jeg kunne dra hjem. Men plutselig fikk vi det travelt. Riene kom hvert tredje minutt og jeg tekstet mannen min at det var på tide å komme. Jeg ble plassert i fødselsbassenget og tanten fikk panikk og ropte «hun kommer til å drukne». Men jordmoren forsto meg og beroliget henne med at jeg hadde det bra. Med gass og jordmorens støtte følte jeg meg ganske fin til tross for smertene.

Klokka 22.00 gikk mannen min og kjøpte kebab. Jeg spiste en og følte umiddelbart behov for å gå på toalettet. Jeg prøvde, men ingenting kom. Da sa sykepleieren at hun kunne se hodet til babyen, og det var på tide å presse. Hun så panikken i ansiktet mitt og beroliget meg med at jeg hadde det bra. Jeg hadde ingen anelse om at det var så nær. Jeg sto på knærne, presset i 27 minutter og der var hun, babyen vår. Jeg ble helt overveldet av all kjærligheten og sa bare «jeg kommer til å elske denne jenta for alltid». Mannen min fikk ikke ut et ord.

Å føde var den enkle biten, for dagen etter gikk det nedover. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle bytte bleie. Jeg fikk motstridende råd om amming og bryst. Og så var det utmattelsen.

Mine viktigste minner fra selve dagen er at jeg var tilfreds. Det overrasket meg at en fødsel kunne være så bra. Jeg begynte på universitetet noen måneder senere, og datteren vår fikk en barnepike.

En dag jeg var med i en lekegruppe nevnte jeg for de andre hvor fantastisk jeg syntes fødsel var. De andre mammaene sa at det var fordi jeg var ung. Jeg tok det til meg, men tenkte samtidig «jeg er en mamma, jeg gikk gjennom prosessen også. Hvorfor skal alderen min ha noen betydning?». Jeg snakker ikke lengre om fødsel, med mindre jeg er veldig komfortabel.

Hvordan ser et normalt underliv ut hos kvinner?

LES SAKEN

– Vi var hjemløse

Leslie (29), USA:

Første gang jeg fødte, var jeg 14 år. Jeg ble gravid fordi jeg ønsket å være i et stabilt forhold og komme meg ut av familien min sitt hjem som alltid var kaotisk. Moren min brukte narkotika og hun fikk meg til å kjøre henne rundt for å kjøpe. Da jeg rømte og retten fant ut av hva som foregikk, kom jeg til et barselhjem.

Det var ingen som virkelig lyttet eller snakket til meg.

Jeg skjønte at jeg kanskje var i gang med fødsel da jeg var på kusinen min sin softball-trening. Jeg hadde 7 cm åpning da vi kom til sykehuset og babyen var allerede i fødselskanalen. Legen sa at jeg sannsynligvis hadde vært i gang med fødsel i tre dager uten å vite det.

Jeg sa til de ansatte at jeg ikke ville ha bedøvelse, for jeg hadde ingen smerter, men de sa bare «kjære deg, det kommer du til å ville ha», og så ga de meg ei sprøyte i ryggmargen. Det var ingen som virkelig lyttet eller snakket til meg.

Jeg lå på ryggen da jeg fødte - jeg skulle ønske jeg hadde visst at det fantes en lettere stilling. Da babyen kom ut lo og gråt jeg ukontrollert. Han hadde et spisst hode fordi han hadde vært i fødselskanalen så lenge, men de beroliget meg med at det ville flate seg til. For meg han så ut som et lite romvesen. Tanten min, som alltid har sett ned på oss, endte opp med å adoptere ham.

Under mine to neste fødsler var jeg eldre, men følte fortsatt at det var utenfor min kontroll. Folk rundt meg tok avgjørelser mot min vilje, og da jeg spurte hva de injiserte babyen min, hadde de bare utydelige svar. Det gjorde meg veldig ukomfortabel og jeg vaksinerer ikke barna mine nå.

Den fjerde gangen bestemte jeg meg for å føde hjemme sammen med mannen min, uten assistanse. Jeg fryktet for alt som kunne gå galt, men jeg gjorde mye research. Vi ventet i flere uker og leste mye Ringens Herre for å få tiden til å gå. Da tiden endelig var inne fødte jeg i badekaret til bestemoren min, og det var den beste fødselsopplevelsen jeg har hatt. Jeg følte meg trygg, mannen min fulgte instruksjonene mine, og vi jobbet sammen.

Da jeg ble gravid igjen, hadde jeg ikke lengre noen tillit til leger, offentlige tjenester og autoritet generelt.

Men, sammen med mitt andre og tredje barn tok staten også dette barnet fra meg, selv om jeg ikke tror de hadde lovhjemmel for det. Da jeg ble gravid igjen, hadde jeg ikke lengre noen tillit til leger, offentlige tjenester og autoritet generelt.

Jeg bestemte meg for å forlate staten og vi begynte å reise rundt fordi jeg ikke ønsket at barnet mitt skulle tas fra meg igjen. Mitt femte barn fødte jeg i september i et telt i en park i Texas. Det var en supervarm dag. Vi var relativt forberedt, men babyen var tidlig ute og riene føltes ikke normale. Vi ønsket å ringe ambulanse, men var redde for å dra oppmerksomhet til det at vi er hjemløse med barn. Da babyens hode kom ut, trodde mannen min først at han ikke hadde det bra. Men jeg fikk ham til å ta pupp, og selv om han er liten, har han det bra så langt.

Slik blir babyers hoder klemt sammen under fødselen

LES SAKEN

– 30 studenter så på

Nimisha (33), India:

Jeg visste at jeg ønsket en naturlig fødsel ledet av jordmor, men det var ikke et alternativ der jeg bodde. Hver gang jeg fortalte noen at jeg skulle til Kerala for å føde babyen min, ble de sjokkerte. «Du bor i Mumbai, du har de beste fasilitetene her», sa de.

Jeg var ikke klar for å gi opp den fødselen jeg ønsket.

Da det hadde gått 36 uker fløy mannen min og jeg 800 mil til et naturlig fødesenter. Vi var spente og avslappede. Og jeg var stolt over avgjørelsen min, spesielt da jeg møtte jordmoren min. Men den andre dagen der fikk jeg diagnosen svangerskapsdiabetes. Det var fælt å bli fortalt at risikoen for babyen var så alvorlig at jeg måtte vurdere en fødsel på sykehuset.

Jeg var ikke klar for å gi opp den fødselen jeg ønsket, og jeg prøvde å forbedre insulinnivået. Jordmødrene støttet meg og ble som en familie. Jeg ble satt på insulin og et strengt kosthold og økte treningen, men ingenting hjalp. Da vi hadde vært i Kerala en måned gikk vannet. Jordmoren min og jeg håpet fremdeles at jeg kunne få en naturlig fødsel. Men etter tre dager med venting på at det skulle sette i gang, var det meconium i utfloden min, som ble grønn. De fortalte meg at jeg trengte keisersnitt så snart som mulig. Hjertet mitt godtok ikke det, jeg ville være der jeg hadde planlagt å få babyen min, og hvor jeg følte meg trygg. Jeg måtte virkelig kjempe med meg selv.

Kjøreturen til sykehuset tok en time, og var ekstremt smertefull. Jeg var blitt vant til å bli spurt om mitt samtykke når noen gjorde noe med kroppen min, men da vi kom til sykehuset stakk en sykepleier fingrene i meg uten noen advarsel. Det var et opplæringssykehus og mens jeg lå på operasjonsbordet, var det 30-40 studenter som sto og så på. Ingen hadde spurt meg om de kunne være der.

I løpet av få minutter etter at jeg hadde fått bedøvelse ble alt tåkete. Jeg kunne ikke føle noe, men jeg kunne høre. Foran meg var det et vagt bilde at babyen min ble holdt opp og legen sa: «Nimisha, du har fått en gutt.»

To timer senere brakte en sykepleier sønnen vår til meg. Med en kanyle i hånden og nettopp ferdig med et kirurgisk inngrep, var det vondt å prøve å mate ham. Jeg følte meg også flat. Selv om jeg prøvde, klarte jeg ikke å kjenne lykke.

Dette var for fire måneder siden. Når jeg ser tilbake på fødselen min, tenker jeg ikke så mye på sykehuset. Jeg fokuserer på tiden min på fødesenteret fordi det er et så positivt minne. Blir jeg gravid igjen skal jeg prøve å få til en naturlig fødsel.

Monica (46) fødte baby – visste ikke at hun var gravid

LES SAKEN