Vi må rydde opp før det slår tilbake på oss

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Verdier, interesser og makt.

Dette var budskapet til Finlands president, Alexander Stubb, under FNs generalforsamling i september i fjor. Han understreket behovet for å forsvare den regelstyrte verdensordenen vi har vært del av siden andre verdenskrig. Han sa også at for små og mellomstore stater, er forsvaret av den regelstyrte verdensordenen ikke bare idealisme, men egeninteresse. Et relevant poeng for Lille Norge.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Nylig sa Canadas statsminister Mark Carney i sin Davos-tale: «Den gamle ordenen kommer ikke tilbake». En realitetssjekk etter Stubbs mer optimistiske tale. Etter den siste eskaleringen mellom USA og Iran styrkes verken troverdigheten eller stabiliteten i den regelstyrte verdensordenen. 

Talene til Stubb og Carney er betydningsfulle nettopp fordi de kommer i en tid der «lederen av den frie verden» beveger seg bort fra frihandel og innfører toll mot allierte. En tid der støtten til Ukrainas eksistensielle kamp fremstår mindre betydningsfull enn tidligere. 

Les også på Altinget: Den finske presidentens nye verdensorden byr på gamle tanker og nye problem

Konsistens er ikke naivitet

Etter eskaleringen mellom USA, Israel og Iran er det nødvendig å stoppe opp. Situasjonen er uoversiktlig, og det er umulig å vite hvilke følger dette vil få for Iran, Midtøsten eller den internasjonale sikkerhetsordenen i en tid der verden beveger seg bort fra en regelstyrt orden. 

Det er strid om lovligheten av angrepet. Det er heller ikke gitt at angrepet vil føre til reell politisk endring i Iran, at regimet vil falle, eller om konflikten vil spre seg og bli langvarig. Bildet blir ikke klarere av de ulike og til dels motstridende uttalelsene fra den amerikanske administrasjonen.

Israel legitimerer angrepene på Iran ved å kalle dem «pre-emptive», altså selvforsvar på forskudd. USA har også framstilt Iran som en overhengende trussel. Logikken er enkel: Dersom man mener et angrep kan forekomme, rettferdiggjøres et eget angrep som selvforsvar. Dilemmaet er om det finnes bevis som holder. I en regelbasert verdensorden ville USA og Israel ha lagt fram dokumentasjon for FNs sikkerhetsråd og forsøkt å få internasjonal støtte før de gikk til angrep, slik George W. Bush gjorde før Irak-invasjonen, selv om begrunnelsen i ettertid viste seg å være dypt problematisk. Det virker lite sannsynlig at noe lignende vil skje nå. 

Ja, et brutalt regime er svekket. Ayatollah Ali Khamenei er død. Dette kan markere slutten på flere tiår med autoritært styre, systematisk undertrykkelse og vold. Under de siste protestene er det anslått at hundrevis er drept, og langt flere er blitt arrestert. Regimet har vært kjent for dødsstraff, tortur og brutal behandling av motstandere. Det er med andre ord vanskelig å mobilisere sympati for et styre som i så lang tid har holdt seg ved makten gjennom frykt og undertrykkelse. 

Kan dette bli øyeblikket der vi viser konsekvent støtte til folkeretten, uavhengig av hvem som bryter den? 

Det iranske folket fortjener frihet og demokrati. De fortjener muligheten til å bli en del av en regelstyrt verdensorden og en fri verdenshandel som har gitt deler av verden en historisk velstandsutvikling. Men for at noen skal kunne bli en del av en slik orden, må den faktisk eksistere. 

Utviklingen pågår fortsatt, og derfor har vestlige land vært forsiktige med å ta juridisk stilling. De har i stedet understreket behovet for de-eskalering og respekt for folkeretten. Samtidig har Kina, Russland og land i det globale sør tidlig slått fast at dette er et brudd på FN-pakten og internasjonal rett. Enda et tegn på at vi beveger oss bort fra et internasjonalt system bygget på regler og institusjoner. Det har Norge og andre småstater ingenting å tjene på.

Det er positivt at utenriksminister Espen Barth Eide er konsekvent i sitt forsvar av folkeretten og den regelstyrte verdensordenen. Han har sagt at angrepene ikke er i tråd med internasjonal rett. Å forsvare en regelbasert orden i en tid der den svekkes, kan fremstå idealistisk, men det kan få stor betydning på sikt. Konsistens er ikke naivitet. Det er en langsiktig strategi i en uforutsigbar fremtid. 

Les også på Altinget: Vance skulle hjelpe Orbán – gjorde Trump avhengig av lederen for EUs mest korrupte land

Vestens troverdighetsproblem 

Emmanuel Macron sa under sikkerhetskonferansen i München i 2023: «I am struck by how we have lost the trust of the global South.»

Vesten har lenge blitt anklaget for dobbeltmoral, for å fremme folkerett og menneskerettigheter når det tjener egne interesser, og se bort fra dem når det ikke gjør det. Kolonihistorien, folkemordet i Rwanda, Irak-krigen, Israels okkupasjon av palestinske områder og motstanden mot ICCs jurisdiksjon har alle bidratt til et betydelig troverdighetsproblem, særlig i det globale sør. Lenge har disse anklagene blitt avfeid. 

Derfor bør vi stille oss spørsmålet om angrepet mot Iran er enda et tilfelle der vi bekrefter inntrykket av at prinsipper håndheves selektivt? Eller kan dette bli øyeblikket der vi viser konsekvent støtte til folkeretten, uavhengig av hvem som bryter den? 

Kina og andre autoritære makter har allerede styrket sin tilstedeværelse i Afrika og Latin-Amerika. Regioner som sannsynligvis vil få stadig større betydning for den fremtidige økonomiske og politiske maktbalansen. Etableringen av BRICS, et internasjonalt samarbeidsforum bestående av framvoksende økonomier, kan skyldes økende frustrasjon over dobbeltmoral og skjev representasjon i et multilateralt system formet etter 1945. 

Vi må rydde opp før det slår tilbake på oss.

Dette er en utvikling Vesten ikke lenger kan avfeie, men må møte med reelle endringer. Ellers kan den skape problemer for fremtidig sikkerhetspolitikk. Hva hindrer autoritære makter i å bruke makt for å fremme egne interesser, dersom vi i Vesten selv bidrar til en praksis der brudd på suverenitet og territoriell integritet legitimeres når det passer oss? 

Hvordan kan vi be andre støtte Ukrainas forsvarskrig dersom de opplever at de samme prinsippene håndheves selektivt? Hvordan kan vi be land i det globale sør redusere sine klimagassutslipp og nå målene i Paris-avtalen, når Vesten historisk har stått for de høyeste utslippene per innbygger, samtidig som petroleumsvirksomheten har bidratt til vår egen vekst og velstand? 

Her må vi rydde opp før det slår tilbake på oss. En nødvendig del av svaret er å reformere systemet. Stubb har tatt til orde for endringer i de multilaterale institusjonene. Som blant annet å avskaffe vetoretten i FNs sikkerhetsråd, gi faste plasser til stater i Afrika, Asia og Latin-Amerika, og innføre konsekvenser for stater som bryter FN-pakten. 

Les også på Altinget: Samarbeider tettere om forsvar og sikkerhet: – Blir fortere god stemning av å diskutere forsvar enn fisk

Den transatlantiske livbøyen 

Norges sikkerhetspolitikk er tett knyttet til det transatlantiske samarbeidet. Alliansen med USA og andre Nato-land er vår viktigste sikkerhetsgaranti. Derfor bør vi heller ikke bidra til å undergrave det transatlantiske samarbeidet. Allierte må kunne kritiseres når det er nødvendig, slik som det er gjort i saken om Grønland. 

Selv i perioder preget av uro, press mot allierte, tolltrusler og økende usikkerhet om amerikansk lederskap, er det uklokt å svekke alliansen aktivt. Nettopp derfor må vi være prinsipielle. I praksis finnes det ikke noe godt alternativ. 

Å heie fram eskaleringen så tidlig, i en så uoversiktlig situasjon, er ikke ansvarlig. Konflikter i Midtøsten og kriger der USA har vært en ledende aktør, har historisk hatt en tendens til å spre seg og få store sikkerhetspolitiske og humanitære ringvirkninger. I skrivende stund er situasjonen fortsatt uklar, men det er allerede tydelig at konflikten har regionale ringvirkninger og kan trekke inn flere aktører. Ingen ønsker en ny Afghanistan-, Irak- eller Vietnam-situasjon. 

Vi lever i en tid der det forventes at man umiddelbart skal velge side, støtte eller fordømme. Men kanskje er det nettopp nå vi må puste med magen, lytte nøye til hva Stubb og Carney faktisk har sagt, og stå opp for våre egne verdier også når vår viktigste allierte ser ut til å bevege seg bort fra dem. 

Spørsmålet er ikke bare hvem vi støtter i dag. Spørsmålet er hvilket internasjonalt system vi ønsker å leve i om ti, tjue og femti år, og hvilke prinsipper vi faktisk er villige til å forsvare. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.