Vi må finne gulstripa

Denne kronikken ble først publisert i Finansavisen.

Det er helt naturlig at partiene i et demokrati er sterkt uenige om viktige deler av den økonomiske politikken, akkurat som ulike grupper i befolkningen.

Reelle interessemotsetninger påvirker synet på velferdsordninger, skattenivået, hvilke skatter vi bør ha, og hvem som skal betale dem. Det er også rom for uenighet om hvordan skattene virker, og hvilke som best oppfyller ulike mål. Fagfolk kan bidra med vurderinger, men folket og deres valgte representanter blir neppe enige om alle «fakta» heller.

Synet på hva som er et godt skattesystem, og hvordan skattene virker, endrer seg dessuten over tid – i takt med teknologien, verden rundt oss og våre oppfatninger av rett og galt.

Økonomisk politikk kan derfor ikke hugges i stein. Mye annet endres også kontinuerlig: Råvare- og energipriser, renter, valutakurser og aksjekurser har aldri ligget fast. Teknologiske endringer kan få store konsekvenser, og politikken i andre land kan påvirke oss her hjemme. Alt dette har vi sett de siste årene. Rammebetingelsene i bred forstand vil aldri være stabile.

Samtidig er det åpenbare grunner til at den økonomiske politikken ikke bør øke usikkerheten for lønnstakere, pensjonister, bedrifter og eiere – eller for dem som vil starte nye bedrifter. Det gjelder særlig når aktørene ikke lett kan tilpasse seg på kort sikt, og politikkendringene har – eller oppfattes å ha – vesentlig betydning for langsiktige beslutninger.

Viktige deler av skattesystemet bør derfor ikke endres for ofte eller for mye på kort sikt, med mindre endringene har bred oppslutning i befolkningen og blant partiene.

Når befolkningen og partiene er reelt uenige om politikken av åpenbare og legitime grunner, blir dette utfordrende.

All erfaring tilsier at ingen side blir sittende med makten for alltid – ofte bare i fire eller åtte år. Slik er demokratiet, takk og pris. Det ville være naivt av meg å satse på at «jeg og mitt parti» vinner neste valg, får det som vi vil, og beholder makten lenge. Den andre siden vil før eller siden vinne. Opplever den at dens interesser ikke er ivaretatt, vil politikken bli lagt kraftig om.

Slik grøftekjøring er vi ikke tjent med.

Verkebyllen i dag er formuesskatten. En del av befolkningen og partiene vil ha den, mens andre vil fjerne den. Begge sider mener de har gode argumenter. Et kompromiss som begge sider er fullt fornøyde med, er derfor neppe mulig.

Men jeg tror begge parter, etter å ha tenkt seg om, vil innse at det heller ikke er en god løsning at hver side får viljen sin halvparten av tiden. 

Høyresiden må godta en formuesskatt, selv om få andre land har den. Venstresiden må godta at den blir mye lavere enn de ønsker.

Alternativet er at begge aksepterer noe de ikke liker. Høyresiden må godta en formuesskatt, selv om få andre land har den. Venstresiden må godta at den blir mye lavere enn de ønsker.

Demokrati betyr ikke at 51 prosent skal bestemme alt og overkjøre de øvrige 49. Noen saker er enten–eller, som spørsmålet om selvbestemt abort – selv om vi også der har funnet kompromisser. På mange områder er kompromisser det riktige. Det skyldes både behovet for stabile rammebetingelser, for eksempel når det gjelder hovedtrekkene i skatte- og pensjonssystemet, og at et flertall ikke har rett til fullstendig å overkjøre et mindretall og dets interesser.

Jeg har snakket med mange om dette. Nesten alle er enige, men legger til at frontene i spørsmålet om formuesskatten og andre deler av kapitalbeskatningen er så steile at et kompromiss er umulig.

Jeg nekter å godta det. Partiene må være villige til å gi avkall på sine primære standpunkter i bytte mot stabilitet som folk og bedrifter vil være tjent med. Det må fortsatt være et visst slingringsmonn når valgresultatet vipper den ene eller andre veien, men ikke for stort. Vi må finne gulstripa og akseptere at vi må holde oss i nærheten av den slik at vi ikke havner i grøftene. 

Få vil elske det, men de fleste kan leve med det.

Jeg er ganske trygg på at et slikt kompromiss vil innebære at mest mulig av formuen verdsettes til markedsverdi, også bolig. Det bør ikke gis verdsettelsesrabatter, men skattesatsen bør ligge langt ned mot det laveste alternativet i Skattekommisjonens rapport.

Få vil elske det, men de fleste kan leve med det.

Hva er ditt forslag?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.