Vi har ikke råd til annet enn å gjøre massive grep

Hver gang en ny maktperson avsløres i tette og uklare forbindelser, forsikres vi om at dette var en enkeltstående feilvurdering. Problemet er at det ikke lenger fremstår som enkeltstående.

Epstein-dokumentene har utløst skandaler rundt flere høytstående nordmenn. Torbjørn Jagland og Mona Juul er siktet for grov korrupsjon – Juuls ektemann Terje Rød-Larsen er siktet for medvirkning. 

Samtidig er både Mette-Marits vennskap med Epstein og Brendes relasjon til ham vekker reaksjoner.

Verst er at flere har nedtonet kontakten, i strid med dokumentasjonen: Brende avviste kontakt i november 2025, men har hatt minst tre møter og 120 meldinger. Mette-Marit tonet ned et forhold som fremstår langt mer omfattende. Jagland har kalt det «normalt diplomati», men dokumentene peker på økonomiske bindinger og uvanlig mye kontakt.

Dersom relasjonene vi ser mellom Epstein og norske topper faktisk er å anse som vanlig kontakt i disse kretsene, og dette kan generaliseres til andre norske topper i møte med andre nasjoner, organisasjoner og mektige enkeltindivider, så er det virkelig fare på ferde.

Nå er det ikke nødvendigvis et problem at Søreide har lånt sin kanskje/kanskje ikke gode venninne Mona Juuls leilighet til sin førtiårsdag i 2016. Men på spørsmål fra NRK om hvorfor hun har lånt leiligheten, svarte Søreide at det var «en mulighet hun fikk». 

Uten sammenligning for øvrig, virker det som om dette kunne vært svaret til samtlige av de offentlige tjenestefolkene som i den siste tiden har blitt avslørt i å ta til seg goder. Det er i hvert fall det som blir det etterlatte inntrykket i befolkningen. 

Epstein-saken er bare den siste skandalen i rekken over at politikere og andre samfunnstopper utviser dårlig dømmekraft og oppnår personlige fordeler på bekostning av blant annet samfunnets tillit. 

Det er lett å glemme, når det skjer svært mye både her til lands og i den store verden, men det er ikke lenge siden Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, Anette Trettebergstuen og Senterpartiets nestleder Borten Moe måtte gå av som ministre etter brudd på habilitetsreglene. 

Det er ikke lenge siden pendleboligskandalen i 2022, som felte både Hadia Tajik og Kjell-Ingolf Ropstad, i tillegg til at 38 politikere måtte tilbakebetale store skattesummer.

I 2024 måtte Sandra Borch og Ingvild Kjerkhol gå av som ministre etter at det ble avdekket store mengder plagiat i masteroppgavene deres. 

Reiseregning-skandalen i 2018 og 2019 kan også nevnes, samt den pågående rettssaken mot tidligere NHO-leder Stein Lier-Hansen, tiltalt for grov korrupsjon og grov økonomisk utroskap. 

Felles for disse sakene er ikke nødvendigvis kriminell vilje, men en kultur der maktpersoner beveger seg i lukkede nettverk med begrenset innsyn. 

Det etterlates et inntrykk av at det er andre regler for Kong Salomo enn Jørgen Hattemaker, og at det eksisterer en praksis der maktpersoner tar for seg, uten at det foreligger et troverdig system som kan hindre, avdekke og gi innsyn i hvordan maktpersoner misbruker sin posisjon. 

Når kontrollmekanismene er svake, blir det personlige skjønnet avgjørende, og personlig skjønn er ingen god erstatning for institusjonell kontroll.

Det er positivt at disse problematiske forholdene avdekkes. Det ville derimot vært enda bedre dersom samfunnet hadde sterkere mekanismer for å forhindre at slike ting skjer. At feil avdekkes er dessuten ikke godt nok dersom det etterlatte inntrykket i befolkningen blir at vi umulig kan vite om dette bare er toppen av isfjellet. 

Avgjørende å reagere raskt og hardt

At det nå settes ned en granskningskommisjon for å se på hele utenrikstjenesten er betimelig, men er det nok?

Må vi innføre de samme reglene for norske samfunnstopper som det har blitt vurdert å innføre for ungdomskriminelle, nemlig at noen fotfølger dem dagen lang for å påse at de ikke havner i selvforskyldt trøbbel? 

Er det nødvendig å innføre avgrensninger i makt- og rikdomskohorter, der det begrenses hvor mange maktpersoner som kan være i samme rom og vennekrets?

Kanskje norske politikere og andre høytstående offentlige tjenestemenn må oppgi en betydelig del av privatlivet sitt for å inneha embetet, der de hele tiden kan bli sett i kortene. Litt som dopingprøver for idrettsfolk, med stikkprøver i mailer, kontoutskrifter, telefonlogger og møtevirksomhet for mennesker med høythengende verv og som skal representere nasjonale interesser. 

Et uavhengig kontrollorgan må kunne gå offentlige tjenestefolk i sømmene for å forhindre denne type skandaler, samt for å kunne avdekke dem i ettertid. Et slikt organ må være uavhengig av både regjeringen og Stortinget. Organet må ha lovfestet innsynsrett i økonomiske disposisjoner, gaver og møtevirksomhet; kunne iverksette gransking på eget initiativ; og rapportere direkte til offentligheten.

Tilliten i det norske samfunnet slites ut av stadige korrupsjons- og/eller dømmekraftssaker der mektige mennesker beriker seg selv. Som samfunn har vi ikke råd til annet enn å gjøre massive grep for å redusere mulighetene for at norske samfunnstopper kan begå denne type alvorlige tillitsbrudd. Det må bli enklere for samfunnet å se dem i kortene. 

Tillit er fortsatt en bærebjelke i det norske samfunnet. Men tillit uten kontroll er sårbar. Skal vi bevare det som har gjort Norge til et høytillitssamfunn, må kontrollen og åpenheten styrkes kraftig. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.