Vi gir oss aldri på pris

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

Utover det å omskrive et slagord fra en TV-reklame, skal vi ikke her si så mye om selve strømprisen. Men den er et eksempel på viktige samvirkende fenomener i tiden; sikkerhet, globalisering, men også ulike typer polarisering som lett oppstår når globaliseringen gir uforståelige utslag.

Regjeringens forslag, og senere tilslutning i Stortinget om Norgespris, oppfattes som prisverdig utvist handlekraft. Den kom etter en viss nøling i starten av strømkrisen, men etter hvert aktiv satsing på viktig handlingsrom i EØS-avtalen.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

I min kronikk 21. mai fremhevet jeg EUs beskjedne «statsbudsjett» (kanskje 2–3 prosent av hva Norge eller et medlemsland i EU har) for å koordinere en felles økonomi. Her bruker vi strømsaken som illustrasjon på at EU likevel kan ha stor punktvis påvirkning i EØS-økonomien. Og at den økonomiske logikken bak kan være drakamp mellom hensyn i den grenseoverskridende næringsdelen i indre marked og den samfunnsmessige delen og arbeidslivet som i utgangspunktet begge skal kunne styre selv. 

Les også på Altinget: Har Norge gjort en dårlig handelsdeal?

Norge kan ha gode kort på hånda

Når markedsregelverk er arbeidshesten i indre marked, er det blitt anvendt til et mangslungent nett av forpliktelser for medlemslandene, også i det EØS Norge deltar i siden 1993. Men hvor inngripende bindinger på enkeltområder blir for å oppnå fordelene ved generelt mer åpne felles markeder, avhenger av «hvordan man tar det». Karakteren av slike bindinger og potensielle sårbarheter er generelt skissert i en kronikk i Altinget av Christian Hambro, med en ikke så lite spissformulert overskrift.  

For det er gjennom slik type regelstyring han beskriver at EUs eventuelle innblanding i norske strømpriser kan skje både rettslig og politisk. Men det illustrerer også at slike koordineringsforpliktelser i enkeltland og i EU-EØS avveies mot nasjonale behov og hensyn.

Som det heter i en EU-paragraf (194), skulle ikke EUs tiltak på energiområdet berøre «vilkårene for å utnytte egne energiressurser, valg mellom ulike energikilder og den generelle strukturen i energiforsyningen ….». Men det er litt parallelt til skattepolitikk og offentlig sektor som «skjermingsområde» i EØS; den overnasjonale styringen kan komme mer indirekte gjennom annen (eksempelvis klima-) politikk når ulike deler av regelverket trekker hver sin vei.

Og det er enkelt å fremstille en juridisk logikk der både den eksisterende strømstøtteordningen i Norge og den nye «Norgespris» avviker fra enkle hovedregler om «full konkurranse». Vi ser her på at norske myndigheter, ut fra samfunnshensyn som også ligger i EØS-avtalen, kan ha gode kort på hånda for å styre selv, noe som lett underspilles i en smal juridisk tilnærming til saken:

1. Strøm er ikke «noe hva som helst». Og EU-EØS er langt fra å være et felles strømmarked, utover en viss nabolandshandel.
2. Også regelen for statsstøtte, som hittil i debatten har vært den mest sentrale rent juridisk, ble etablert for helt annet enn strøm. Regelverket er sentralt i å skape stabile felles markeder primært for varer, men ivaretar samtidig medlemslandenes rett til å skjerme viktige («samfunnsmessige») deler av økonomien fra «full konkurranse». Denne «generelle skjermingsmuligheten» for offentlig sektor (i tillegg til arbeidsliv) blir neppe mindre aktuell når den nye energisituasjon for Europa etter hvert blir mer avklart. Mange land benytter den i dag og formodentlig også senere hen.
3. Og et kanskje like viktig argument for norske prisgrep enn lav pris nå, er berettigelsen av å begrense risikoen for framtidige prissituasjoner à la 2022. Iran-krigen minnet oss på at skyhøye energipriser er noe som kan oppstå igjen. I stedet for russisk rørgass har nå LNG fra Russland, Qatar og USA fått en kritisk viktig «prisrolle» som norsk strømpris er ekstra sårbar overfor. 

Les også på Altinget: Unge er minst positive til EU-medlemskap: – Det er ikke så veldig overraskende

Koordinering framfor liberalisme

Både i den politiske debatten og den bokstavtro juridiske forvaltning overdrives lett graden av liberalisme i EU-EØS. Mange forstår pålegget om konkurranse og fravær av statlig styring mer bokstavelig enn mangfoldet av faktisk økonomisk organisering i medlemslandene viser. 

Allerede det regelverk en har, gir utilsiktede utslag når regelforvaltningen blir mer bokstavtro i Norden.

Regler for statsstøtte og offentlige innkjøp er etablert for å fremme grensekryssende handel og konkurranse. De ble viktige da EU på 1950-tallet valgte felles åpent marked som integreringsmetode. Alternativet var mer såkalt «positiv» integrasjon med mer felles plan som ville vært uendelig mye mer krevende enn styringsproblemer en allerede har. Vurdert ut fra dårlige erfaringer med sentral statsøkonomi også i øst og sør i Europa, var nok dette ganske uaktuelt.

EØS-reglene skal regulere den grenseoverskridende nærings- eller markedsdelen av økonomien; Det vil i praksis ikke si offentlig sektor, og heller ikke i særlig grad harmonisere arbeidsmarkedet, som i sin tur ligger nær mye tjenesteyting. 

Selv om strøm i den økonomiske statistikken og i den EU-juridiske logikken regnes som vare, ligger den i praksis nær samfunnsmessig tjenesteyting, spesielt i Norge, som følge av vår ensidige avhengighet av vannkraft. Handelen med fysiske varer er den klart største i EØS, mens intensiteten så langt er mye mindre for både tjenester og kapital, jfr. den ovennevnte artikkel om dette.

Mye er uavklart

Betydningen av norsk strømeksport er i EØS-perspektiv marginal (ca. 0,5 prosent av totalbruken). Derimot er prispåvirkningen fra EØS svært stor, selv med en lav eksportandel (rundt en tidel), slik vi har latt børssystemet utvikle seg. I 2022 ble rundt 100 milliarder kroner flyttet fra strømbrukerne til kraftprodusenter og deres handelsoperatører gjennom økte priser. Den «brutale» priseffekten den gang kom på produksjon og forbruk som altså begge i all hovedsak er innenlandsk, siden eksporten i totalsammenheng hittil er liten.

Jeg tror mye er uavklart i mange land og dermed, reelt sett, også i EU selv.

En gjenganger i EØS-regulering er forholdet mellom nasjonal styring på den ene side og hensynet til åpne markeder på tvers av landegrensene på den annen. Måten en definerer relevant marked på, er ofte avgjørende og langt fra opplagt i slike typer saker. Pragmatismen i EØS-reglene arter seg således bl.a. ved at bredden i markedsdefinisjonen kan variere. Skal strøm bare vurderes opp mot seg selv og/eller mot alternative energiformer og andre distribusjons- og produksjonsanlegg?

Og ikke minst hvordan skal statsstøtteregelen håndteres opp mot grønn omstilling? Hovedideen i EØS om å fremme åpne markeder har med klimapolitikken fått både et nytt formål og ny regelproduksjon. Jeg tror mye er uavklart i mange land og dermed, reelt sett, også i EU selv. Balansen mellom juss og politikk er neppe enkel noe sted.

De fleste land har lignende debatter og prosesser som Norge. Det er også stort innslag av eksisterende støtteordninger og ideer om nye. Disse forholdene gjør at hva som blir rimelig avveid regelpraksis på energiområdet, framover er nokså krevende å forutsi. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.