Velferdsstatens sikkerhetsnett står for fall

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Arbeids- og inkluderingsdepartementet foreslår i et nylig høringsnotat at nyankomne flyktninger skal overføres til en fast «integreringsstønad» i fem år. Som en direkte konsekvens skal flyktninger i all hovedsak fratas retten til økonomisk sosialhjelp og statlig bostøtte. Intensjonen er at dette skal bidra til at nyankomne flyktninger kommer raskere i arbeid, og at færre flyktninger skal oppleve Norge som et attraktivt land å komme til. Begge deler antagelser uten tilstrekkelig forskningsmessig belegg.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Mitt fokus i dette innlegget er likevel på forslagets angrep på sentrale deler av velferdsstatens sikkerhetsnett, og hvilke konsekvenser det har for barna. Barn som nå blir dømt til en oppvekst i fattigdom dersom foreldrene ikke klarer å etablere seg i et arbeidsmarked som setter store krav til spesialisert kompetanse og effektivitet.

Et rettferdig og solidarisk samfunn måles på hvordan vi behandler de som sliter mest. Regjeringens forslag bryter med prinsippene om solidaritet, utjevning og omfordeling som velferdsstaten er bygget på. Og det bryter med prinsippene om «barnets beste». 

For en familie som allerede lever på et eksistensminimum, er ikke dette et «arbeidsinsentiv».

En oppvekst i fattigdom

I rapporten «En barndom for livet» beskriver Ekspertgruppen for barn i fattige familier, et regjeringsoppnevnt arbeid jeg selv deltok i, hvordan økonomisk knapphet og uforutsigbarhet om bolig, jobb og inntekt skaper uro og stress i familiene. Levekårstresset svekker foreldrenes kognitive kapasitet og omsorgsevne, og bidrar til å forringe barnas livskvalitet og muligheter for utvikling, læring og god helse. Fattigdommen fører til at barna er mindre aktive i fritidsaktiviteter, de klarer seg dårligere på skolen, og har større risiko for ikke å delta i arbeidslivet som voksne. Dette er forskningsbasert kunnskap.

Likevel foreslår regjeringen et system hvor stønaden for enkelte grupper, spesielt enslige med barn, vil ligge betydelig lavere enn dagens nivå. Ekspertgruppens mandat var å foreslå tiltak for å hindre at så mange barn og familier havner under fattigdomsgrensen. Regjeringens forslag innebærer det motsatte; betydelig flere barn og familier vil nå oppleve vedvarende fattigdom – og det er vi som samfunn som sørger for at de havner der, ved å knipe inn på økonomiske rettigheter og ytelser.

På toppen av dette innføres sanksjonsmuligheter der stønaden kan kuttes med en fjerdedel ved «ugyldig fravær» fra aktivitet. For en familie som allerede lever på et eksistensminimum, er ikke dette et «arbeidsinsentiv»; det er en oppskrift på dypere nød og økt stress, og en sikker driver for at arbeidet med kvalifisering til jobb blir enda vanskeligere. 

Les også på Altinget: Slik vil Høyre stramme inn arbeidslivspolitikken

Fattigdom som rekrutteringsarena for kriminalitet

Rapporten «De er våre barn» slår fast at 65 prosent av barn som er fengslet med dom i Norge, kommer fra familier med lav inntekt. Materiell fattigdom og utenforskap er blant de sterkeste risikofaktorene for at barn rekrutteres inn i kriminelle miljøer. Det er derfor viktig å se regjeringens forslag om innstramminger i de økonomiske ytelsene til flyktninger i sammenheng med arbeidet mot ungdomskriminalitet.

Ved å fjerne bostøtten setter regjeringen i praksis et tak på hvor høye boutgifter en flyktningfamilie kan betjene. Dette tvinger familier inn i de rimeligste og ofte mest levekårsutsatte områdene. Det er nettopp i disse områdene kriminelle nettverk rekrutterer sårbare unge ved å tilby «penger i lomma» og en falsk følelse av anerkjennelse som storsamfunnet nekter dem. 

Barn som har begått lovbrudd, forteller selv at det viktigste for å komme ut av kriminalitet er å ha «noe å gjøre», mestring i skolen og håp for fremtiden. Å øke fattigdomsrisikoen for flyktningbarn i fem år er derfor ikke bare sosialpolitisk uklokt, det er et kriminalpolitisk risikoprosjekt. 

Er det et slik samfunn vi vil ha?

Et svik mot barnets beste

Grunnloven og Barnekonvensjonen krever at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i velferdsstaten tjenester og ytelser. Regjeringen mener faste barnetillegg i den nye integreringsstønaden vil ivareta dette, men setter samtidig et tak ved maksimalt tre barn. Ekspertgruppen for fattige familier avdekket imidlertid at store barnefamilier er de aller mest utsatte for vedvarende lavinntekt.

Ved å ignorere de faktiske behovene i store husholdninger, sementerer vi fattigdom for en hel generasjon barn. Og fattigdommen har dessverre en tendens til å gå i arv. Som sosionom og som ansvarlig for utdanning av sosialarbeidere ser jeg dette som et fundamentalt brudd med sosialfaglig kunnskap og etikk. Vi går fra et velferdsregime som er universelt, men samtidig hensyntar de individuelle egenskapene og behovene hos innbyggerne, til et system som sorterer mennesker basert på etnisitet og bakgrunn. Et sorteringssamfunn.

Er det et slik samfunn vi vil ha? 

Les også på Altinget: Hvorfor tenker våre naboer og EU annerledes om finansiering av skolen?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.