Varsellampene bør blinke

Enig eller uenig? Kommenter nederst i saken! 

Etter å ha lest Caroline Bessermanns innlegg om at Norge befinner seg i et «surrealistisk ekkokammer» når det gjelder klimadebatten, kjenner jeg behov for å svare.

Hun har rett i at klimakrisen er alvorlig, og at verden må bort fra fossil energi. Men bildet hun tegner av Norges rolle mangler både helhet og proporsjoner – og bærer preg av en retorikk som ikke bare er velkjent i klimadebatten, men som også minner om de propaganda-narrativene vi vet at enkelte stormakter bruker for å svekke små lands egen politikk og økonomiske ryggrad.

En tikkende bombe i den norske undergrunnen

stemmer

I klimadebatten har Norge fått rollen som både forbilde og syndebukk. Vi snakker ofte om vårt ansvar, våre utslipp og vår plikt til å kutte. Men vi må tørre å stille det ubehagelige spørsmålet: Skal Norge, med 0,07 prosent av verdens befolkning, virkelig bære en uforholdsmessig stor del av byrden – mens de største oljeprodusentene fortsetter som før, uten å bli holdt til ansvar?

Faktaene er klare: Norge står for omtrent 2 prosent av verdens oljeproduksjon og 3 prosent av gassproduksjonen. Våre klimagassutslipp utgjør kun 0,15 prosent av de globale utslippene. Vi har blant verdens reneste produksjonsprosesser, og mer enn 95 prosent av det vi produserer eksporteres – ofte som erstatning for kull og andre langt mer forurensende alternativer. 

Skal lille Norge virkelig redde verden alene – på bekostning av vår økonomi og vår handlefrihet.

Petroleumssektoren står for over 60 prosent av norsk vareeksport og ga mer enn 1100 milliarder kroner i eksportverdi bare i 2024. Det er dette som finansierer vår velferd, vår sikkerhet – og ikke minst vår evne til å investere i grønn teknologi.

Likevel ser vi en retorikk som antyder at Norge kan – og bør – stenge ned store deler av denne næringen nærmest umiddelbart. Men hva skjer da? Jo, land som Saudi-Arabia, Russland, USA og Kina – som allerede har mye høyere utslipp per produsert enhet – vil fylle tomrommet. Resultatet kan bli høyere globale utslipp, ikke lavere.

Og her er det vi må være årvåkne: Når vi ser argumentasjonsmønstre som ensidig svekker norsk økonomisk handlefrihet, samtidig som de tjener interessene til større aktører som ønsker mindre konkurranse og mer innflytelse over små lands politikk, bør varsellampene blinke. Vi vet at enkelte stormakter har både vilje og evne til å påvirke mediebildet og den politiske debatten i andre land for å skape splid og svekke samfunnsstrukturer. Dette bør vi ta på alvor. For hvordan skal vi kunne bidra til nyutvikling, grønn omstilling og teknologisk nyvinning – om vi samtidig fjerner den økonomiske ryggraden som finansierer alt dette?

En brå nedstengning vil bety økt arbeidsledighet, lavere reallønn, mindre oljefond og kutt i offentlige tjenester – eller høyere skatter. Vi vil ganske enkelt stå svakere både økonomisk og politisk, og vår evne til å investere i fremtidens løsninger vil forvitre.

Det betyr ikke at Norge skal fraskrive seg ansvar. Vi skal bidra – men vi skal bidra på en måte som gir reell effekt, og som sikrer både klimamål og nasjonal styrke. Klimakrisen er global, og krever globale løsninger. Det hjelper ikke at vi ødelegger vår egen økonomi hvis resultatet bare er at mer forurensende produsenter tar over markedet. Det hjelper ikke å stå igjen med moralsk selvtilfredshet, om det ikke gir konkret forbedring for klimaet.

Derfor må vi stille spørsmålet tilbake: Skal lille Norge virkelig redde verden alene – på bekostning av vår økonomi og vår handlefrihet – mens de største oljeprodusentene ignorerer klimakrisen? Mitt svar er nei. 

Vi skal ta vår del, men vi må også beskytte vår økonomiske og politiske uavhengighet, og vi må være på vakt mot stormakters innblanding som kan svekke vår evne til å finne bærekraftige løsninger for både oss selv og verden.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.