Utvandrerlandet Norge er blitt et innvandringsland

For to hundre år siden la den lille seilskuten Restauration ut fra Stavanger med 52 håpefulle nordmenn om bord. 

Hundretusenvis av nordmenn fulgte etter dem over Atlanteren. Tidligere denne måneden markerte kronprins Haakon dette jubileet i USA. Det er en god anledning til å reflektere over innvandrernes rolle i vår historie – både de som reiser og de som kommer.

Hvem var de? 

«Nu kan jeg endelig aande frit. Her bliver ingen forfulgt paa Grund af sin Religiøse Tro», skrev utvandreren Hans Barlien i et brev hjem til Norge. 

Motivene til de norske utvandrerne var sammensatte: fattigdom, religiøs undertrykkelse, klasseskiller og overbefolkning. Samtidig lokket Amerika med noe det var stor knapphet på i Norge: land. Loven, The Homestead Act, ga europeiske nybyggere rett til 650 mål jord, dersom de bosatte seg og dyrket den i minst fem år. For mange var dette en sjanse til å skape noe eget, til å leve i frihet og gi barna en bedre fremtid.

Mellom 1825 og 1920-tallet utvandret rundt 800 000 nordmenn til Nord-Amerika. Det gjør Norge til ett av de europeiske landene med størst utvandring i forhold til folketallet, kun slått av Irland. Mange kom fra bygdene – særlig fra indre fjordbygder på Vestlandet og fjellbygder på Østlandet, så vel som indre Agder. 

Innvandring til Norge i dag: Lignende håp, nye utfordringer

I dag er det langt flere som migrerer til Norge enn ut av landet. Det gjelder både flyktninger og arbeidsinnvandrere. Ukraina er det landet flest flyktninger kommer fra, etter den russiske fullskalainvasjonen i 2022. Mange flyktninger kommer også fra Syria, Afghanistan, Eritrea og Somalia – land preget av konflikt, fattigdom, politisk uro og undertrykkelse. De som reiser til Norge for å arbeide, kommer i all hovedsak fra andre europeiske land, som eksempelvis Polen, Litauen og Sverige.

Mange av disse menneskene har de samme drømmene som de norske utvandrerne hadde i sin tid: trygghet, frihet og muligheten til å skape et bedre liv for sine familier.

Det stilles imidlertid helt andre krav til integrering i det moderne Norge enn datidens USA. Der kunne nordmenn bo i egne samfunn, uten å nødvendigvis lære seg engelsk, og holde seg med egne aviser, skoler og prester. 

Å leve segregert på dette viset er ikke et alternativ i det tjueførste århundrets Norge, men det å bli en integrert del av vårt samfunn er krevende. Språk, byråkrati, arbeidsliv og kulturelle forskjeller kan være overveldende, særlig om man kommer fra land som er svært ulike Norge. Her spiller ideelle organisasjoner en avgjørende rolle. Min egen organisasjon, Caritas, er i en spesiell situasjon ettersom vi er der for migrantene i alle fasene av deres reise. 

Mennesker møter mennesker

Caritas Norge er til stede før migrasjonen begynner, ved ankomst, og i etableringsfasen. Eksempelvis i Ukraina driver Caritas prosjekter som gir støtte til mennesker på flukt – både med mat, husly og psykososial støtte. Noen av dem har møtt Caritas like ved fronten, hvor de har fått vann fra et Caritas-drevet vannanlegg, eller mat fra et feltkjøkken. En del av dem som flykter ender opp i Norge, og da møter de Caritas igjen – denne gangen på ankomstsenteret i Råde, hvor asylsøkere først registreres og får informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter.

Det er imidlertid på ressurssenteret i Oslo at mange får praktisk hjelp til å navigere i det norske samfunnet. Her kommer mennesker med ulike bakgrunner for å få råd om bolig, arbeid, utdanning og helsetjenester. Her får de hjelp til å forstå NAV-systemet, til å skrive CV, til å lære norsk – og til å finne sin plass i et nytt land.

For arbeidsinnvandrere, tilbyr Caritas også juridisk hjelp. Mange utsettes for arbeidslivskriminalitet – som ulovlig lave lønninger, manglende kontrakter, farlige arbeidsforhold, eller regelrett lønnstyveri. 

De norske innvandrerne til USA hadde ikke noe som tilsvarer denne typen hjelpeapparat, verken i form av offentlige etater, eller ideelle organisasjoner. Likevel er norsk utvandringshistorie rik på eksempler på at de norske migrantene fikk hjelp når de trengte det som mest. Andre ble utnyttet. Dagens migranter deler begge disse erfaringene med sine historiske forgjengere. 

En felles menneskelig erfaring

Det er lett å tenke på innvandring som et moderne fenomen, men det er en grunnleggende menneskelig erfaring. Mennesker har alltid flyttet på seg, helt siden utvandringen fra Afrika for om lag 70 000 år siden – drevet av nød, håp eller eventyrlyst. Det som forener utvandrerne flest, enten de kom fra Kvinesdal i 1865 eller Kyiv i 2025, er ønsket om et liv i verdighet. Med frihet, trygghet og utsikter til å skape et bedre liv for seg selv og sine barn. 

I møte med migranter bør vi derfor spørre oss: Hvordan ville vi ønsket å bli møtt, om vi selv måtte flykte? 

I statsbudsjettet 2026, som ble lagt frem i forrige uke, har regjeringen foreslått å redusere antallet kvoteflyktninger fra et allerede lavt tall, 500, til nesten ingen, 100. Dette er ikke gjort for å i stedet prioritere å hjelpe flyktninger i nærområdet, for den budsjettposten er redusert med nesten en milliard. En halvering. Blir budsjettet stående vender vi dermed ryggen til verdens sårbare. 

Er det et slikt samfunn vi vil være? Vil vi ha et Norge som lukker døren til mennesker på søken etter trygghet og frihet? Eller skal vi være et samfunn som tar imot vår skjerv av verdens fordrevne? 

Nordmenn har selv vært i både flyktninger og andre migranters sko. Ikke bare gjennom hundre år med massemigrasjon til USA, men også etter den tyske invasjonen i 1940. Dette er ikke fjern fortid, og vi kan ikke utelukke at det vil skje igjen. La oss håpe at vi ikke blir møtt med stengte dører neste gang vi blir nødt til å forlate våre hjem. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.