Tvungen aktivitet er ikke det samme som integrering

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Regjeringen varsler en omfattende omlegging av integreringspolitikken. Med ny integreringsstønad, strengere aktivitetsplikt og redusert tilgang til ytelser de første fem årene, er målet å få flere flyktninger raskere ut i arbeid. 

Ambisjonen om høyere sysselsetting er både riktig og nødvendig. Arbeid er viktig; det styrker helse og livskvalitet, gir økonomisk trygghet og er det som beskytter oss best mot fattigdom. 

Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved virkemidlene som nå foreslås – og særlig ved forestillingen om at strengere plikt og lavere ytelser i seg selv vil føre til varig arbeidsdeltakelse.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Integrering krever mer enn aktivitetsplikt

Det legges opp til strengere aktivitetskrav, med reduksjon i stønad ved manglende oppfyllelse. Tvang brukes dermed som virkemiddel for å sikre aktivitet, men aktivitet for aktivitetens del kan virke mot sin hensikt, og kan bli et innelåsende virkemiddel som ikke har den effekten vi søker. Det vil vi advare mot.

For at aktivitet skal føre til varig tilknytning til arbeid, må den være relevant, målrettet og koblet til et arbeidsmarked som faktisk er mottakelig. Det er ikke tilstrekkelig å plassere mennesker i midlertidige eller lite kvalifiserende oppgaver kun for å oppfylle aktivitetskrav, i håp om at dette automatisk gir en bærekraftig overgang til ordinært betalt arbeid. Dette understøttes av Fafo-rapporten Velferdsordninger til unge. 

Integrering i jobb handler ikke bare om innsats fra den enkelte – aktivitetsplikten må også være en rett til relevante aktiviteter og arbeid. Den forutsetter et mottakerapparat – arbeidsgivere og arbeidsplasser som tar imot, investerer i og utvikler mennesker- også med ulik bakgrunn og kompetanse. 

Les også på Altinget: Dansk inspirasjon i norsk integreringspolitikk overser grunnleggende forskjeller

Et krevende arbeidsmarked å komme inn i

Det norske arbeidsmarkedet er blant de mest krevende å bli integrert i, og da snakker vi ikke om evne eller vilje til å jobbe, men hvordan vi arbeidsgivere og arbeidskolleger lar nye kolleger slippe inn. 

Ifølge en studie av Michele J. Gelfand m.fl. publisert i Science i 2011, er Norge blant landene i verden med strengest sosiale normer. Flere rapporter fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) understøtter dette. I tillegg er kravene til formell kompetanse, språk, effektivitet og relevant erfaring høye; ofte urealistisk høye også for oss som er «integrerte». Dette må tas i betraktning når ny politikk utformes.

I dag vet vi at mange møter barrierer som ikke handler om manglende vilje til å jobbe. Diskriminering i rekruttering er vel dokumentert. Personer med ikke-vestlige navn møter oftere stengte dører, selv med høyere utdanning fra Norge, relevant erfaring og statsborgerskap. Da hjelper det lite å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, dersom tilgangen til jobb i praksis ikke er der.

Integrering kan ikke lykkes hvis resultatet er varig marginalisering innenfor arbeidsmarkedet.

Å endre kravene til den som skal integreres, uten samtidig å endre vilkårene i arbeidsmarkedet som skal integrere, er å legge ansvaret ensidig på den som står utenfor. 

Risikoen for et delt arbeidsliv

Skal flere ut i jobb, må flere arbeidsplasser ta imot. Samtidig er det grunn til å advare mot en utvikling der vi forsterker et A- og B-lag i arbeidslivet – og kanskje også et C-lag.

Vi ser allerede i dag at det er mulig å jobbe fulltid, og mer enn det, uten å klare å dekke nøkterne utgifter til mat, klær og bolig. Dersom veien inn i arbeid skal gå via lavlønte, stønadsfinansierte, utrygge og/eller lite utviklende jobber, risikerer vi å skape et arbeidsliv der arbeid ikke gir reell økonomisk og sosial trygghet – og der målet om økt integrering i praksis undergraves.

Integrering kan ikke lykkes hvis resultatet er varig marginalisering innenfor arbeidsmarkedet. 

Les også på Altinget: Frp kaller fagbevegelsen en useriøs aktør: – Veldig grove beskyldinger

Ny politikk må bygge på realitetene som er i deler av arbeidslivet i dag. I over et tiår har offentlige etater advart om et voksende og stadig mer profesjonalisert marked for arbeidslivskriminalitet, der risikoen for oppdagelse og straff er lav, mens den økonomiske gevinsten er høy. Denne kriminaliteten er profittdrevet – og næres av en tilnærmet ubegrenset tilgang på billig og sårbar arbeidskraft, særlig blant arbeidsinnvandrere fra EØS-området, som ikke omfattes av integreringspolitikken.

Når det samtidig gjentas at «arbeid er nøkkelen til integrering», må vi også stille spørsmålet: Hva slags arbeidsliv er det denne nøkkelen skal passe inn i?

I et arbeidsmarked der sosial dumping, utnyttelse og useriøse aktører får operere, risikerer arbeid å bli en vei inn i et parallelt arbeidsliv snarere enn inn i fellesskapet. Et arbeidsliv som systematisk undergraver lønns- og arbeidsvilkår, bidrar ikke til integrering, men til varig marginalisering – også innenfor arbeidets rammer.

Mottakervilje er et samfunnsansvar

Flere i arbeid er et felles mål. Men det krever mer enn aktivitetsplikt og kutt i ytelser.

Det krever et samfunn og et arbeidsliv som tar imot. 

Et arbeidsliv som systematisk undergraver lønns- og arbeidsvilkår, bidrar ikke til integrering.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.