Tre viktige lærdommer fra nobelprisvinnerne i økonomi

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Når man ser tilbake på tildelingene av den ekstraordinære Nobelprisen i økonomi, som først ble innstiftet i 1969, er ett hovedmønster tydelig: Økonomiprisen har rommet et stort mangfold av perspektiver, metoder, teorier og anvendelser innenfor et bredt definert samfunnsøkonomisk fagfelt. Denne faglige pluralismen står i sterk kontrast til den snevre norske samfunnsøkonomiske fagkulturen, som fortsatt bærer sterkt preg av arven etter Ragnar Frisch.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Fjorårets tildeling til Joel Mokyr, Philippe Aghion og Peter Howitt aktualiserer kontrasten på en slående måte. Tildelingen ble nemlig motivert av prisvinnernes samlede bidrag til å forklare årsaker og betydningen av teknologi- og innovasjonsdrevet økonomisk vekst, et tema som fortsatt fremstår som en uforklarlig «sort boks» for de fleste norske samfunnsøkonomer. Det kan også forklare hvorfor så få norske samfunnsøkonomer har kommentert fjorårets prisutdeling. 

Les også på Altinget: Kommunekommisjonen varsler oppspill til debatt

Det som gjør prisen høyaktuell, er at den taler direkte til den største langsiktige utfordringen vi står overfor i norsk økonomi: Hvordan lykkes betydelig bedre med innovativt entreprenørskap, som en avgjørende kilde til verdiskapende omstilling og økt produktivitetsvekst.

Tre viktige lærdommer peker seg ut: 

Opplysningens kreative kraft

Joel Mokyrs historiske analyser av de utløsende årsakene til den industrielle revolusjonen i England (og i Europa), i kontrast til Kinas lange stagnasjonsperiode, er illustrerende. Mokyr avviser i boken The Enlightened Economy (2009) forklaringer som reduserer årsakene til gunstige naturgitte fortrinn, et knippe mekaniske oppfinnelser eller imperialistisk markedsekspansjon.

Selve rotårsaken var ifølge Mokyr en stille opplysningsrevolusjon som kom til å gjennomsyre hele samfunnet: En varig mentalitetsendring i måten vi tenker på muligheter for menneskelige og teknologiske fremskritt, ikke minst i den alminnelige verdsettelsen av praktisk kunnskap og tekniske ferdigheter. Denne mentalitetsendringen gjorde nysgjerrighet og eksperimentering til en økonomisk ressurs og teknisk problemløsning til en dyd. 

Økonomisk fremgang er et speilbilde av et samfunns åpenhet og kapasitet til å lære, teste og anvende ny kunnskap.

Den avgjørende kilden til den industrielle revolusjon var derfor, ifølge Mokyr, opplysningstidens tro på fornuft, vitenskap og fremskritt, som i perioden mellom ca. 1750 og 1850 bidro til å skape stadig sterkere positive vekselvirkninger mellom abstrakt tenkning og praktisk problemløsning. Det utviklet seg en bredt forankret legitimering av innovasjoner i en kultur som ikke bare tolererte det å stille spørsmål ved etablerte sannheter, men som også belønnet kritisk tenkning og nye løsninger fundert i fremskrittsvennlige verdier som åpenhet, respekt for kunnskap og optimisme på vegne av menneskets kreative potensial.

I England sammenfalt dessuten opplysningens kreative endringskraft med utviklingen av stadig sterkere rettsstatlige og demokratiske institusjoner, i kjølvannet av The Glorious Revolution 1688–89. En institusjonell utvikling som bidro til å styrke rettssikkerheten og produktive incentiver på tvers av det britiske samfunnet, slik en annen prisvinner, Douglass North (1992), har utdypet.

Moralen er at økonomisk stagnasjon henger nøye sammen med kulturell stillstand og kollektivt konformitetspress, og motsatt: Økonomisk fremgang er et speilbilde av et samfunns åpenhet og kapasitet til å lære, teste og anvende ny kunnskap. 

Les også på Altinget: Fra nå er det magiske tallet 72 – dette er lovendringene som trer i kraft nå

I det lange løp er innovasjonsdrevet vekst nesten alt

Philippe Aghion og Peter Howitt har sammen og hver for seg bidratt til det som er blitt kalt et paradigmeskifte i forståelsen av økonomiske prosesser. Deres felles inspirasjon var økonomen Joseph Schumpeters teori om kreativ ødeleggelse gjennom innovativt entreprenørskap, som samfunnets viktigste økonomiske drivkraft. Aghion-Howitt-modellen systematiserte og videreutviklet Schumpeters innsikt, og ble kjent som den endogene vekstteorien.

Det gamle synet på vekst, med utgangspunkt i akkumulering av kapital og økt innsats av arbeid og andre, mer eller mindre gitte produksjonsfaktorer, ble av Aghion og Howitt erstattet av en dynamisk forståelse: et vekstfremmende samspill mellom konkurranse og innovasjon, hvor nye produkter og banebrytende teknologier utkonkurrerer gamle produkter og teknologier. Som en konsekvens flyttes knappe ressurser fra mindre produktive til mer produktive anvendelser, med produktivitetsvekst som resultat.

Innovasjoner og teknologiske fremskritt ble ikke lenger noe som bare dukker opp i økonomien, tilfeldig fra utsiden, men inntar i Aghion-Howitt-modellen, som hos Schumpeter, rollen som selve hoveddrivkraften i kjernen av det økonomiske systemet. Dermed ble det mulig å studere innovasjon som en økonomisk prosess som blir formet av institusjoner, incentiver og markedsstrukturer.

Den endogene vekstteorien, og dens mange bidragsytere over tid, har i sum bidratt til å fornye og forbedre vår forståelse av økonomisk vekst i en langt mer virkelighetsnær retning. Normalt burde det også gjenspeile seg i fagøkonomiske råd til den økonomiske politikken. Tydelige tegn til dette er det vanskelig å få øye på i Norge. 

Tydelige tegn til dette er det vanskelig å få øye på i Norge.

Varige fremskritt er både dynamiske og rettferdige 

En viktig egenskap som Aghion og Howitt deler med Mokyr, er en utpreget humanistisk grunnholdning til alle økonomiske og politiske spørsmål. Eksempelvis gikk Howitt langt i retning av å forstå kreativ ødeleggelse som en metafor for menneskelige fremskritt i sin alminnelighet. Hans økonomiske teori lar seg ikke enkelt skille fra hans humanisme og omtanke for det felles beste. Howitts essensforståelse av økonomisk fremgang kan heller ikke måles i BNP-tall, men snarere i utvidelsen av våre reelle muligheter for livsutfoldelse, spesielt betinget av samfunnets evne til å myndiggjøre enkeltmennesker til å skape, tilpasse og aspirere. Howitts perspektiv ligger nært opp til både nobelprisvinner Amartya Sens (1998) forståelse av utvikling som frihetsutøvelse og sosiologen Ralf Dahrendorfs begreper om livsmuligheter og liberale fremskritt. 

Philippe Aghion betoner også de menneskelige og sosiale aspektene ved en dynamisk økonomi i broforbindelsen han bygger mellom innovasjon, bærekraft og institusjoner. I likhet med Howitt, men i motsetning til Schumpeter, har Aghion lagt særlig vekt på betingelsene for at et samfunn skal lykkes med å forene innovasjonsdrevet vekst – via kreativ ødeleggelse – med å motvirke monopoldannelser og sikre effektiv konkurranse, sikre økologisk bærekraft, samt fremme sosial mobilitet og sosialt rettferdige utfall, slik at resultatene av den dynamiske veksten kommer alle til gode. Det er et gjennomgående tema i Aghions siste bok, The Power of Creative Destruction (2021). 

Uten de rette incentivene og institusjonelle rammene nytter det ikke.

Aghion snakker gjerne om det han kaller «det gylne triangel», når han understreker de kritiske sammenhengene mellom inkluderende vekst og institusjonelle spilleregler, ikke ulikt prisvinnerne i 2024 (Acemoglu, Johnson og Robinson). For Aghion handler det om et fruktbart samspill mellom markeder, stat og sivilsamfunnet som kombinerer markedsdynamikk, maktspredning, trygghet og bærekraft.

De gode nyhetene fra fjorårets prisvinnere er at våre mest verdifulle fornybare ressurser står til disposisjon i rikelig monn i våre bestrebelser på å skape et godt samfunn: våre ideer og vår kreativitet. Men uten de rette incentivene og institusjonelle rammene nytter det ikke. Om det også krever noen radikale innovasjoner i hodene på mange norske samfunnsøkonomer, er et åpent spørsmål. 

Les også på Altinget: Tidligere stortingsrepresentant tilbake i jobb etter 14 års permisjon

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.