Titanics orkester: En fiolinist fra LO og en pianist fra Fagforbundet

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

Når man krysser sverd med LO og Fagforbundet er det bare å forvente at de setter talepunktmaskinene sine på autopilot. Gamle svar hentes frem, klipp og lim, og alt er som før. Men hva vet jeg? Jeg er jo bare en foredragsholder.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Og akkurat der begynner selvsagt Fagforbundet. For hvis man selv ikke har en god sak, er det i hvert fall greit å begynne med å fortelle røverhistorier om ens «motstander». At jeg har jobbet 24 år i offentlig sektor og skrevet to bøker om denne, er ikke så viktig. Ei heller at min siste bok «Knust av Systemet» er et resultat av intervjuer med et bredt spekter av offentlig ansatte og ledere. Blant annet med toppledere for intet mindre enn over 100.000 ansatte.

Jeg kan formelig høre gjennomgangssitatet fra min første bok rope fra bokhylla mens jeg leser dette.

Enten heier du, eller så slutter du

LO på sin side hiver seg løs på den samme sporten, dog med litt mindre personifisert vinkel. Jeg gjøres likevel til motstander av trepartssamarbeidet. Jeg kan formelig høre gjennomgangssitatet fra min første bok, «De flinkeste slutter», rope fra bokhylla mens jeg leser dette.

«Enten heier du, eller så slutter du.»

Og sånn er det jo. Enten heier man på ting slik de er i dag. Eller så er man imot. Dette til tross for at utallige analyser utarbeidet de siste 10 årene, viser krystallklart hvilken formidabel brytningstid vi går inn i. Samfunnet endres og arbeidslivet endres. Det meste er i endring, på godt og vondt.

Selv Arbeiderpartiet, som LO selvsagt løfter i sitt tilsvar, har understreket dette, igjen og igjen. At vi mangler både folk og penger. Dog mangler vi folk først, og derfor må vi tenke nytt. Ikke bare mangler vi «store» folk, vi mangler «små-folk» også. I hele 22 norske kommuner ble det i første halvår av 2025 født mellom null og to barn. Samtidig viser rapporten «Attraktive arbeidsplasser i Staten» at offentlig sektor i dag er blitt sin egen største konkurrent. 

Les også på Altinget: LO krever at regjeringen går foran for økonomisk boikott av Israel

For folket, ikke for systemet

Alle disse slitsomme faktaene affiserer ikke LO og Fagforbundet. Mer penger til kommunene er svaret uansett. Hvordan få bedre helse? Mer penger til kommunene. Bedre skoler? Mer penger til kommunene. Jeg er sikker på at hvis du spør LO eller Fagforbundet hvordan Norge kan ta flere gullmedaljer i vinter-OL i Milano i 2026, er svaret; «Mer penger til kommunene». For ordens skyld; Jeg er ikke imot trepartssamarbeidet, ei heller er jeg imot LO og Fagforbundet. Jeg er ikke engang imot norske kommuner. Det er bare det at jeg er betraktelig mer for innbyggerne våre, enn jeg er for institusjoner som ikke klarer å akseptere at leksikonet ikke lenger selges på døren til folk. 

Det norske folk er i stadig mindre grad representert i dette trepartssamarbeidet. Det norske folk vil ha tjenester, ikke systemopprettholdelse på steroider. Det norske folk forstår heller ikke hvordan systemet henger sammen. Ikke engang ansatte i offentlig sektor skjønner dette, fordi det ikke lenger henger godt nok sammen. Dermed bruker en gjennomsnittsfamilie med sykt barn i Norge i dag 19 timer i uken på å manøvrere offentlig sektor. Med en syk forelder som resultat.

Hva vil LO og Fagforbundet gjøre med alt dette? Jepp, mer penger til kommunene.

Men det hjelper ikke. Vi har dermed i stadig økende grad blitt et samfunn med sentrale institusjoner som ikke lenger forholder seg til fakta. Før jeg ble noe så stusselig som foredragsholder (og forfatter), var jeg diplomat. Jeg har sett land utvikle seg over hele verden. Når man slutter å forholde seg til fakta – da er det «game over». Det tar tid, men det finnes bare én vei etter dette, og det er nedover. 

Les også på Altinget: Han skal lede jakten på ny Høyre-leder

Ventetidsløftet – eller overtidsløftet?

Da er det jo flott at LO også bringer inn ventetidsløftet, som jeg tilfeldigvis tar for meg i «Knust av Systemet». Et løft som nettopp er et godt eksempel på det å ikke forholde seg til fakta. I beste fall er ventetidsløftet et ikke-bærekraftig skippertak. I verste fall er det et ekstremt kostbart valgkampstunt med hele det norske helsevesenet som innsatsfaktor. Uavhengig av hvilken av disse to det er, burde vi kalle det «overtidsløftet», hvilket det er. Et løfte om mer overtid. Et problem belyst fra en rekke hold.

Når man slutter å forholde seg til fakta – da er det «game over».

Aftenposten tok sågar og faktasjekket hele overtidstidsløftet i en artikkel 31. august. Dommen var tydelig; Det er på ingen måte bærekraftig. De konkluderte også med at ventetiden gikk kraftig opp de tre første årene med Arbeiderparti-styre, før overtidsløftet ble iverksatt frem mot valget og fikk ventetiden ned igjen til rett under der den var da Ap tok over. Hvilket er et av mange eksempler på hvor krevende det er blitt å være sentrumsvelger med sans for ærlighet, mot og beinharde fakta.

Men i denne sammenheng vil jeg trekke frem hvor interessant det er at LO skryter av å ha vært med å sette dette løftet i gang. Litt som at jeg selv skulle gå rundt å skryte av at jeg var med å bygge Titanic. 

Valget vi står i

Da kommer vi til det egentlige spørsmålet. Som er hvorvidt LO og Fagforbundet vil være fiolinister på en skute på vei mot et isfjell i det fjerne, eller om de vil være med å bygge en ny skute. En som tåler tiden vi er i, og fremtiden vi går inn i. En skute som ikke benytter overtid for å komme i mål, men som gjør det som trengs – systemendring. En skute der teknologi og digitalisering står sentralt. En skute hvor vi flytter ressurser fra den enorme mengden styring vi driver med i dag, til førstelinje, der det norske folk faktisk får hjelp. 

Det som er helt sikkert, er at Titanic ikke kan seile med baugen bakerst, slik det er i dag. 

Dette er saker jeg gjerne går i tog for selv, både under LO og Fagforbundet sine faner. Samt at jeg gjerne går i tog for betydelig lønnsøkning til førstelinje. Men da spesifikt til de som står i front og møter det norske folk. Ikke til alle som bare ER i helsevesenet, ER i forsvaret, ER i politiet eller ER i skolen.

For å få til dette må vi gå løs på struktur, system og organisasjon som aldri før. Vi må rett og slett snu hele skuta 180 grader. For det som er helt sikkert, er at Titanic ikke kan seile med baugen bakerst, slik det er i dag. Det er i dette valget nå står. Mellom å spille fiolin eller piano i Titanics orkester – eller å sakte, men sikkert bygge en skute som tåler fremtiden.

Jeg vet hvilket skip jeg går om bord i. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.