Tidligere brigadegeneral advarer: Storkrig mot Russland er uunngåelig

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

På samme måte som man før 24. februar 2022 benektet muligheten for krig mellom Russland og Ukraina, fordi den i våre øyne var ulogisk, fornekter man i dag muligheten for opptrapping og tror at Russland vil gi opp Ukraina og akseptere et nederlag.

Men etter mitt syn er storkrigen dessverre uunngåelig. Russland har ikke noe alternativ. Det bør Forsvarets Efterretningstjeneste (FE) og statsministeren åpent erkjenne – og bare glede seg dersom en kombinasjon av flere mirakler redder oss til slutt.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Europeernes avgjørende problem i 2026 er vår manglende evne til å forstå at andre nasjoner kan tenke og prioritere annerledes enn oss.

Den manglende evnen til å lese Russland forblindet mange før det massive russiske angrepet på Ukraina i 2022, på samme måte som det synes helt umulig å forstå at Russland ved risiko for nederlag i Ukraina må trappe opp til generell krig.

Den mest overbevisende analysen av russernes avvikende tankesett finnes i den britiske Russland-kjenneren Keir Giles' bok Moscow Rules fra 2019. Her forklarer Giles overbevisende alle de ellers uforståelige russiske handlingene gjennom de siste vel tjue årene.

Hans oppfatning av at russerne bare kan se og akseptere Russland som et respektert (altså fryktet) sivilisasjonsbærende imperium, er egentlig ikke så spesiell. Hvis vi går 150 år tilbake i tid, var oppfatningen den samme i andre av verdens store imperier, fra England til det nye asiatiske imperiet Japan.

I Russland avviser man nesten alt som skjedde utenfor Russland etter 1945. Utvikling i retning av demokratisering, samfunnsliberalisering og etableringen av rettssamfunn ses som et falskt, løgnaktig og dekadent slør for den fortsatt rene maktpolitikken. 

Les også på Altinget: Statsråd skylder på etat: «Mine svar har fullt og helt vært basert på det jeg har fått opplyst fra HRS»

200 års erfaring

Det er ikke bare i den politiske analysen av situasjonen at mange helt mangler det avvikende russiske perspektivet i vurderingen av utviklingen. Det gjelder også på det militære området.

Russerne satser riktignok på en smart og rask seier. Det gjorde de også i Afghanistan i 1979. Men de blir ikke overrasket når korrupsjonen og nepotismen som er innebygd i systemet, undergraver det smarte.

Russerne har i 200 år visst at seieren ofte må sikres gjennom langvarig utmattelse av de kvalitetsmessig militært overlegne motstanderne (som Sverige, Tyskland og Ukraina). Seieren sikres vanligvis gjennom å konstant bryte ned motstandernes fysiske og økonomiske ressurser samt politiske tålmodighet.

Erfaringen er at russernes evne til å tåle menneskelige og økonomiske tap er overlegen motstandernes. Denne overlegenheten bygger imidlertid på at den egne befolkningen holdes under stadig og effektiv kontroll gjennom tvang og frykt samt ved hjelp av propaganda.

Den russiske ledelsen må alltid minne seg selv om hvordan dette mislyktes og førte til nederlag i 1905, i 1916–17 og senest på 1980-tallet under krigen i Afghanistan. Det var ikke uten grunn at Sovjetunionen prioriterte total kontroll over samfunnet under krig. Dette er blant annet grundig beskrevet av den danske historikeren Erik Kulavig i Stalins Hjemmefront 1941–1945 fra 2004. 

Europeernes avgjørende problem i 2026 er vår manglende evne til å forstå at andre nasjoner kan tenke og prioritere annerledes enn oss.

Russland vil ikke akseptere et nederlag

Krigen i Ukraina kan deles inn i faser på ulike måter, men her er bare én inndeling relevant: Fra 2022 til og med 2024 ble rammen dannet av USAs støtte til Ukraina.

I krigens to første år nøt Ukraina godt av forsiktig, men ellers helhjertet amerikansk støtte. Denne omfattet ikke minst etterretning og kommunikasjonsstøtte, men ble gradvis utvidet med stadig mer potente materiellgrupper til ukrainsk bruk på og ved fronten og i luftforsvaret av de ukrainske byene. Mye av denne støtten ble stanset av Donald Trump i løpet av hans første måneder.

Deretter har europeerne i avgjørende grad overtatt støtten. Man har overtatt leveransene av våpen som amerikanerne tidligere har levert. Dels har man utvidet egen produksjon av ammunisjon og egne våpen, og dels har man finansiert kjøp av amerikanske våpen til Ukraina som ikke kan erstattes av europeiske.

Men først og fremst har EU nå overtatt støtten til den ukrainske økonomien. Som del av dette støttes produksjonen av de ukrainske våpnene som har blitt stadig mer avgjørende for situasjonen ved fronten og i luftforsvaret.

Den europeiske støtten til ukrainerne er avgjørende for Ukrainas fremtidige motstandsevne, og dermed mulighetene for russisk seier.

Det sentrale spørsmålet er hvordan Russland (inntil videre Putin) vil forsøke å avslutte krigen med Ukraina på en måte som gir seier. Det er utenkelig at «Keir Giles' Russland» kan akseptere et nederlag mot Ukraina. 

Les også på Altinget: Professor skal lede nytt veteranlov-utvalg

Tre mulige scenarier

Tilsynelatende finnes bare følgende muligheter: For det første kan Russland gå med på en midlertidig pause for å samle krefter og hjelpe Trump med å vente på et sammenbrudd i den europeiske politiske viljen til å støtte Ukraina.

I 2027 holdes presidentvalg i Frankrike, med sannsynlighet for et systemskifte mot høyre. Et tilsvarende politisk skifte kan forventes ved et britisk parlamentsvalg til partiet Reform UK i 2029 og spesielt ved det tyske forbundsdagsvalget sommeren 2029, der det delvis svært russisk-vennlige Alternative für Deutschland kan vinne. I både Frankrike og Tyskland viser Russland-vennlige politiske krefter til tidligere tett sikkerhetssamarbeid.

For det andre kan Russland velge å tvinge europeerne militært ved å trappe opp til krig med hovedinnsatsen mot europeiske frontlinjestater som de baltiske landene. Det kan eventuelt skje under en midlertidig pause i krigen i Ukraina.

For det tredje kan Russland trappe opp til bruk av kjernevåpen enten mot Ukraina eller mot europeiske land uten kjernevåpen, med sikte på å skremme bort den politiske viljen til fortsatt støtte. 

Europa er ikke samlet, og det er ikke så mye som innledet seriøse tiltak for å realisere denne makten.

Andre omgang i den kalde krigen

En russisk krig mot Europa kan nok formelt gis det svært begrensede målet å stanse den europeiske støtten til Ukraina for å tvinge landet til en våpenhvile på russiske betingelser. Men reelt vil konflikten ha som mål å gjøre Russland til den dominerende og fryktede militære stormakten i Europa for første gang siden 1820-årene.

Disse målene vil sannsynligvis veilede de russiske operasjonene mot Europa. Det er lett for Russland å samle styrker for å bryte gjennom den nokså svakt forsvarte østgrensen i Baltikum (balterne mangler – i likhet med sine allierte – styrker til fysisk å sikre grensene).

Men det ville være ulogisk for Russland ikke samtidig å ramme andre europeiske mål med missil- og droneangrep samt cyberangrep mot nøkkelinfrastruktur og fysiske angrep mot annen infrastruktur (som havbunnsinfrastruktur) for å demonstrere hvor forsvarsløse vi har valgt å være.

At Europas potensielle samlede militære makt langt overgår Russlands, blir gjennom slike handlinger gjort totalt irrelevant. Europa er ikke samlet, og det er ikke så mye som innledet seriøse tiltak for å realisere denne makten. 

Med enhver vellykket opptrapping kan Russland bli vinneren av andre omgang i den kalde krigen.

Når det gjelder den siste muligheten, det vil si å bruke enkelte kjernevåpen mot Ukraina eller i en krig mot Europa: En slik handling vurderes, som beskrevet, ikke som militært nødvendig for Russland og vil bli svært negativt vurdert både i Washington og Beijing.

Men enhver bruk av kjernevåpen vil ha betydelige skremmeeffekter og markere Russlands supermaktstatus. Man vil markere seg som en kjernevåpenbrukende makt på nivå med USA. USA vil under Trump ikke reagere med annet enn protester, og Beijing kan som politisk alliert i realiteten ikke reagere med annet enn et rasende «fy» og kanskje noen sanksjoner.

Med enhver vellykket opptrapping kan Russland bli vinneren av andre omgang i den kalde krigen. 

Les også på Altinget: Kinesisk forskningssamarbeid – et sinn så åpent at hjernen faller ut

Kronikken er først publisert i danske Altinget. Altinget bruker KI-verktøy i oversettelser, men alle tekster er gjennomgått og kvalitetssikret i redaksjonen. Denne artikkelen er redigert av Ingrid Skovdahl.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.