Terrorens to ansikter: Fra Utøya til Evin

Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av en tragedie som aldri vil glemmes. En høyreekstrem terrorist, Anders Behring Breivik, tok livet av 77 uskyldige mennesker – de fleste unge deltakere på AUFs sommerleir på Utøya. 

Med kuler og hat gikk han til angrep på framtida, på ungdommens håp og engasjement, på demokratiets hjerte. 

Norge svarte med åpenhet, medmenneskelighet og rettsstatens prinsipper. Breivik fikk en rettferdig rettssak, og samfunnet samlet seg i sorg og styrke. «Mer åpenhet, mer demokrati», sa statsminister Jens Stoltenberg. Terroren ble møtt med verdighet. 

Men hva om det ikke er én mann med våpen, men et helt regime med dommere, fengsler, geværer og galger som står bak terroren? Hva om morderen ikke skjuler seg i mørket, men sitter ved makten? 

Når staten selv blir terroristen 

I Iran, mitt hjemland, er terror ikke et unntak – det er politikk. Her er det ikke en gal mann, men et helt undertrykkende system som daglig begår overgrep mot sitt eget folk. Henrettelse, tortur, forsvinning og frykt er blitt hverdagens språk. Bare i løpet av 2025 har regimet henrettet om lag 700 mennesker, blant dem 38 kvinner og minst to mindreårige. Unge liv kvalt før de fikk leve. 

Akkurat nå venter 15 politiske fanger med tilknytning til Folkets Mojahedin (MEK) på henrettelse, kun fordi de har stått opp mot diktaturet og krevd rettferdighet og demokrati. Dette er ikke rettsvesen. Det er statsterrorisme i sin reneste form. 

De drepte idealene

Gjennom fire tiår har regimet i Teheran knust alt som lukter frihet. Studenter, lærere, leger, poeter, kunstnere og helt vanlige mennesker – alle har blitt ofre for et regime som frykter sitt eget folk. 

Massakren i 1988, der tusenvis av politiske fanger ble henrettet i løpet av få uker, var ikke et avvik. Det var en mal. Et mønster. Et system. 

De som ble hengt den gangen, og de som skytes eller strupes i dag, er ikke kriminelle. De er samfunnets samvittighet – de modige, de tenkende, de som tør å drømme høyt.

Stillheten som dreper 

Da Norge ble rammet av terror, samlet verden seg i solidaritet. Da unge jenter i Iran fikk øynene skutt ut av regimets sikkerhetsstyrker i 2022, vendte mange blikket vekk. Og da en ti år gammel gutt ble skutt i Iran i 2022, var det knapt en overskrift. 

Det er ikke Vesten som undertrykker iranerne.

Hvorfor denne stillheten? Hvorfor denne doble standarden? 

En morder som handler alene, fordømmes. Et regime som myrder systematisk, møtes med diplomatiske smil og økonomiske avtaler.

Irans sanne fiende er innenfor grensene

Den islamske republikken i Iran liker å peke på ytre fiender – USA, Israel, Vesten. Men sannheten er at Irans virkelige fiende sitter i regjeringskontorer i Teheran. De snakker persisk, bærer turban og våpen, og kaller seg «guds stedfortredere». Men de handler som tyranner. 

Det er ikke sanksjoner som ødelegger Iran – det er korrupsjon. 

Det er ikke Vesten som undertrykker iranerne – det er regimets egne politi, domstoler og fengsler.

Veien til frihet går gjennom organisert motstand

Men selv i mørket finnes det lys. Det iranske folket har aldri gitt opp. De har reist seg gang på gang – i protester, i streiker, i sivil ulydighet. Og det finnes en organisert motstand, en alternativ stemme til både diktatur og kaos: Den nasjonale motstandskoalisjonen i Iran (NCRI). 

Denne koalisjonen, med røtter i Folkets Mojahedin og med et klart sekulært og demokratisk program, tilbyr et troverdig alternativ. Den ledes av Maryam Rajavi, en kvinne som har viet sitt liv til kampen for frihet, kvinners rettigheter og et fremtidig Iran bygget på toleranse og likhet. 

Det iranske regimet frykter ikke tomme slagord – de frykter organisering. De frykter en visjon for fremtiden. Og det er nettopp det NCRI representerer.

Mer demokrati – også i Iran 

Som Norge svarte på terror med demokrati, slik vil også Iran gjøre det. Men det må skje på iransk jord, med iranske hender, og med iransk vilje. 

Friheten vil ikke komme med bomber eller invasjoner – den vil vokse nedenfra, fra smerten, fra sorgen og fra det kollektive håpet om et annet liv. 

En dag vil galgene demonteres. En dag vil rettssalene dømme tyranner, ikke poeter. Og en dag vil fremtiden tilhøre ungdommen igjen – ikke de som frykter den.

Til dem som fortsatt tier

Vi iranere ber ikke om sympati – vi ber om solidaritet. Det er på tide at verden slutter å unnskylde, ignorere og legitimere et regime som undertrykker sitt eget folk med vold og frykt.

Vi ber om én ting: Støtt den organiserte motstanden. Ikke krig. Ikke ettergivenhet. Men støtte til den tredje løsningen – slik Maryam Rajavi har formulert: et fritt, sekulært og demokratisk Iran, basert på folkets vilje og likestilling.

For historien vil en dag spørre oss:

Når et helt folk ropte etter frihet – sto du da ved deres side, eller så du en annen vei?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.