Tempo er Norges egentlige sikkerhetsproblem

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Da daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen la frem sitt fagmilitære råd i 2019, beskrev han et Europa i endring: Kortere varslingstider, et Russland på vei tilbake som militær stormakt og en sikkerhetspolitisk virkelighet som krevde rask handling. 

Anbefalingen var tydelig: Norge måtte styrke Forsvaret betydelig – og gjøre det raskt. Ikke for å provosere, men for å bevare stabilitet og handlingsrom.

Planen var ikke en ønskeliste, men en helhetlig struktur for å håndtere en høyintensiv konflikt allerede i en innledende fase. Den la opp til økt volum i landmakten og styrking av Heimevernet, samt flere fartøy og nye ubåter. Den omfattet også bedre luftvern og en struktur som kunne løse nasjonale oppgaver og samvirke med allierte. Målet var tilstrekkelig evne – raskt nok.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Rådet forutsatte en raskere oppbygging enn det vi nå legger opp til, fordi risikoen i perioden frem mot 2030 ble vurdert som kritisk. 

Les også på Altinget: Unngår å svare – Frp og Høyre reagerer kraftig

Vi vedtok riktig forsvar – men feil tidsakse

24. februar 2022 endret det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa over natten. Russlands fullskala invasjon av Ukraina gjorde det politisk mulig å finansiere det forsvaret forsvarssjefen hadde anbefalt i 2019. Likevel realiseres denne strukturen nå gradvis gjennom 2030-årene – med ferdigstillelse først mot midten av tiåret.

Utfordringen ligger ikke i innholdet, men i tidsaksen: Den er forskjellen mellom et forsvar som kan stå i en innledende fase – og et forsvar som må håpe på tidlig og omfattende alliert inngripen.

Hvorfor tempo er avgjørende

I en sikkerhetspolitisk situasjon der varslingstider forkortes, er det nettopp tempo som avgjør om strukturer blir reell evne – eller forblir planer.

Varslene var klare. Russlands annektering av Krim, krigen i Øst-Ukraina, økt øvingsaktivitet og rask modernisering av militære kapasiteter hadde brutt med forestillingen om et stabilt Europa. Kortere varslingstider og økt risiko var dokumentert i åpne kilder.

Likevel lot vi årene gå. Det som manglet, var politisk vilje til å handle raskt. 

Dette handler om seks tapte år som allerede har gjort Forsvaret dyrere å bygge – og som nå risikerer å gjenta seg.

Når USA vakler – står vi alene?

I løpet av 2024–2025 har USAs rolle som garantist for europeisk sikkerhet blitt mindre forutsigbar. En ny amerikansk nasjonal sikkerhetsstrategi legger økt vekt på beskyttelse av amerikanske kjerneinteresser og en mer selektiv bruk av militærmakt. Samtidig prioriteres amerikanske militære og industrielle ressurser i økende grad mot Indo-Stillehavsregionen.

Spenningene knyttet til Grønlands strategiske rolle og amerikansk militær tilstedeværelse i Arktis har synliggjort hvordan amerikanske interesser i nord i økende grad defineres direkte – og ikke nødvendigvis gjennom europeiske allierte.

Dette gjenspeiler en amerikansk maktbruk som i økende grad prioriteres, tidsstyres og anvendes ut fra egne interesser.

Venezuela: Et varsel om maktskifte

Utviklingen i Venezuela er ikke et regionalt særtilfelle, men et tydelig signal om hvordan amerikansk makt i økende grad brukes: Raskt, selektivt og direkte knyttet til egne strategiske interesser – ikke til faste allianseforpliktelser eller multilaterale prosesser.

USA har de siste månedene tatt i bruk politisk-juridiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske virkemidler mot et sittende regime uten FN-mandat, og uten å bygge brede koalisjoner. Tiltakene er raske, målrettede og utløses når amerikanske interesser vurderes som direkte berørt.

For Norge betyr dette at forsvarsevne i en innledende fase ikke kan baseres på antagelsen om automatisk og umiddelbar alliert støtte. 

Les også på Altinget: Ny vending i saken om nazi-ubåt

Tempoet er nøkkelen – og vinduet lukker seg

Dette handler om seks tapte år som allerede har gjort Forsvaret dyrere å bygge – og som nå risikerer å gjenta seg. Da opptrappingen etter 2019 ble spredt over tid, skjøv vi risikoen foran oss.

Resultatet?

• Dyrere våpen
• Høyere infrastrukturkostnader
• Mer presset forsvarsindustri

Dette er bakteppet for den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge nå står i. For hver måned vi venter, øker prisen – og effekten av pengene vi allerede har satt av reduseres.

Når oppbyggingen strekkes ut i tid i et globalt marked med høy etterspørsel og begrenset kapasitet, blir tempo i praksis også et kostnadsspørsmål – og dermed et spørsmål om hvor mye forsvar vi faktisk får for pengene. 

Seks tapte år er ikke lenger et historisk etterslep. Det er et åpent sikkerhetspolitisk sår.

Den økonomiske prisen for å vente

Langtidsplanen ble vedtatt med et løft på om lag 611 milliarder kroner frem mot 2036. Dette bringer totalrammen i perioden opp til rundt 1635 milliarder kroner. Forsvarets forskningsinstitutt har pekt på et underfinansieringsgap og et betydelig risikospenn knyttet til kostnadsvekst i investeringer. Samlet peker beregninger i åpne kilder på et mulig ekstrabehov i størrelsesorden 128–228 milliarder kroner over tolv år.

Eksempler på kostnader:

• Fem nye fregatter: ca. 140 milliarder kroner
• Seks nye ubåter: nær 100 milliarder kroner
• Inntil 28 standardiserte overflateskip: betydelige ekstrakostnader
• I tillegg: luftvern, helikoptre, basestruktur og drift av dagens fartøy.

Jo mer vi venter, jo mindre forsvar får vi – for hver krone vi bruker.

Når håp erstatter handling – taper vi tid

Dette handler om tryggheten til folk flest – om Norges evne til å beskytte egen befolkning, kritisk infrastruktur og mottak av allierte forsterkninger i en krise- eller konfliktsituasjon. Det handler om hvorvidt vi faktisk har soldater, luftvern, sensorer og basestruktur tilgjengelig der og når de trengs – ikke bare på papiret.

Seks tapte år er ikke lenger et historisk etterslep. Det er et åpent sikkerhetspolitisk sår – i et Europa der garantiene blir svakere samtidig som risikoen vokser.

Når stormakter igjen former verdensorden gjennom direkte makt, er forsvarsevne ikke et langsiktig utviklingsprosjekt. Det er en tidskritisk nødvendighet. 

Les også på Altinget: Refses av Sandvik – Beklager på det sterkeste

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.