Tek-gigantenes uregulerte makt er en menneskerettighetskrise

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

De største teknologiselskapene har bygget en digital infrastruktur som overvåker, profilerer og diskriminerer oss, og vi har knapt noe valg. Skal vi forsvare rettighetene våre, må vi våge å utfordre selve modellen som teknologigigantene bygger på og den enormt mektige posisjonen deres.

Vi lever digitale liv, og vi har blitt avhengige av de store plattformselskapene for å leve dem. Tenk gjennom en vanlig hverdag: kan du gjøre jobben din, snakke med vennene dine, trene uten dem? Kan ungene dine gjennomføre en skoledag uten dem?

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Mange ser på disse plattformene som nøytrale gratistjenester. Men sannheten er at de eies av noen av verdens mest lønnsomme selskaper. Produktet de tjener penger på, er oss. 

Det finnes mange og brutale eksempler på hvordan overvåkning og algoritmer fører til vold og rettighetsbrudd.

Amnesty kaller dem overvåkningsgiganter. Google, Meta, Amazon, Apple og Microsoft følger med på alt vi gjør. Hvert klikk, scroll og søk blir til data. Algoritmene profilerer oss hundrevis av ganger daglig – for å selge reklame og holde oss engasjert. Derfor belønner de polarisering, forsterker hat og diskriminerer.

Ved å bruke dem, må vi gi opp rettighetene våre. Men nå har de blitt så store at det er nesten umulig å la være. Plattformene deres har blitt avgjørende infrastruktur for samfunnene våre.

Dette er ikke bare et teknologisk problem som begrenser seg til noen få apper. Det er en menneskerettighetskrise. Big tech truer retten til privatliv, ytringsfriheten og tankefriheten, og vår rett til ikke å bli diskriminert.

Det er en menneskerettighetskrise som mangler gode løsninger. For lovverket vårt henger igjen i en analog verden, mens livene våre i økende grad er digitale. Det finnes få reelle alternativer til overvåkningsgigantene, og de rettighetsvennlige løsningene blir utkonkurrert. 

Les også på Altinget: Parat vil ha eget algoritmetilsyn

Fysisk risiko

Utviklingen i USA de siste årene, de tette og åpenbare båndene mellom overvåkningsgiganter og politiske ledere, har gjort at mange har fått øynene opp for risikoen vi tar ved bruk av disse plattformene. Men lenge var de ekte, fysiske konsekvensene av forretningsmodellen deres hypotetiske for mange av oss. Kanskje har det også bidratt til å sinke regulering av dem. 

Det finnes mange og brutale eksempler på hvordan overvåkning og algoritmer fører til vold og rettighetsbrudd. I Myanmar bidro Facebook til å spre og forsterke hat mot rohingyaene. Plattformens algoritmer nørte opp under etnisk rensing, og selskapet ignorerte advarsler – mens de tjente penger på engasjementet.

I Polen har X sitt anbefalingssystem bidratt til målrettet hat mot lhbtiq+-personer. I Norge ser vi at minoriteter som muslimer, jøder og skeive utsettes for mer hat og aggressive kommentarer enn andre. Det skaper frykt og selvsensur og snevrer inn den offentlige samtalen.

For menneskerettighetsforkjempere og politisk opposisjon er risikoen enorm mange steder. Det finnes knapt noen måte å skjule sitt politisk ståsted og sin tilhørighet på lenger. Og med tette bånd mellom myndigheter og selskaper, er det lett å se for seg at informasjon om disse kan bytte hender. Hvordan skal man da tørre å bruke ytringsfriheten sin eller delta i en protest? 

Les også på Altinget: Skjæran om digitalisering i kommunene: – Det er ikke en oppgave jeg har alene

Diskriminering og meningsfrihet

Algoritmene diskriminerer også indirekte. I USA ble Facebook saksøkt fordi etniske minoriteter ikke fikk se boligannonser i visse områder. Det samme kan skje med jobbannonser som bare vises til ett kjønn eller én aldersgruppe. Diskrimineringen handler ikke bare om hvem som blir utsatt – men om hvem som aldri får tilgang til muligheter. 

Vi har alle identiteter, tilhørigheter og meninger som kan bli brukt mot oss.

Algoritmene som styrer plattformene påvirker ikke bare hva vi ser – men også hva vi ikke ser. Innhold som skaper sterke reaksjoner prioriteres, mens nyanserte stemmer og faktabasert informasjon ofte nedprioriteres. Dette bidrar til en fragmentert offentlighet, der ulike grupper eksponeres for helt ulike virkelighetsbilder. Algoritmene favoriserer høy spredning og er ikke så nøye med om informasjonen som spres, er riktig eller ikke. Når tilgangen til pålitelig informasjon svekkes, og ytringsrommet snevres inn, utfordres både tanke- og meningsfriheten og muligheten til å ta informerte valg.

Det er fristende å tenke at dette ikke angår oss direkte. Men det gjør det. Vi har alle identiteter, tilhørigheter og meninger som kan bli brukt mot oss. Vi har alle rett til privatliv, til ytringsfrihet, meningsfrihet og til ikke å bli diskriminert. Når disse rettighetene undergraves systematisk, kan ikke hver av oss pålegges et individuelt ansvar for å beskytte oss selv. For på individnivå er det vanskelig å se at vi har et reelt valg.

Regulering

Det trengs med andre ord tydelig regulering. Lettere sagt enn gjort. Hvordan tøyler vi selskaper som har vokst seg større enn mange stater? Hvordan regulere en forretningsmodell som er global, kompleks og dypt integrert i hverdagen vår?

Vi må utfordre selve modellen. Vi må forby overvåkingsbasert reklame. Vi må regulere algoritmene og begrense spredning av hat og desinformasjon. Vi må sikre konkurranse og reelle alternativer – slik at vi faktisk kan velge rettighetsvennlige løsninger. 

Selv de mest ambisiøse reguleringene vil ha begrenset effekt så lenge markedsmakten består.

EU har forsøkt å ta grep gjennom Digital Services Act og KI-forordningen. De er nå til vurdering i Norge, og det er viktig at vi tar de mulighetene vi har til å gå enda litt lengre enn EU, for eksempel ved å forby overvåkningsbasert markedsføring. Men selv de mest ambisiøse reguleringene vil ha begrenset effekt så lenge markedsmakten består. Den må vi også finne en måte å utfordre på.

Dette krever både nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid – og en politisk vilje til å ta tak. Vi kan jo håpe at den viljen vokser etter hvert som rettighetsbruddene som skapes av disse plattformene blir mer alvorlige og nære.

Selv om Norge alene ikke kan endre big techs globale maktstruktur, har vi et ansvar for å bidra til løsninger. Norske myndigheter kan stille tydeligere krav til selskaper som opererer her, og støtte internasjonale initiativer som setter menneskerettigheter foran kommersielle interesser. Dette handler ikke bare om å beskytte egne borgere eller bare om teknologi lenger. Det handler om å forsvare våre felles grunnleggende rettigheter. 

Les også på Altinget: Oversikt: Her er EUs handlingsplan for det neste året

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.