Super Mario var min helt – nå må jeg tåle at barna velger sine egne

Mine beste minner med egne barn har vært lørdager med bena på bordet, dugelige mengder chips i skålen, og en eller annen variant av Mario på skjermen. Gjerne varianten hvor han kjører Gokart, eller den hvor han sloss mot Mega Man og Charizard på en øy i skyene.

En viktig del av det å være far er jo nettopp det å trø min kultur nedover hodet på barna mine. Og en av de viktigste kulturbærerne i min oppvekst var Mario. Han som på lørdag fyller 40 år – som er ett år yngre enn denne aldrende faren og gameren er.

Men datteren min har vist seg å være vrang. Hun bryr seg nemlig mer om Miku enn om Mario. Miku er visst en vocaloid, hva nå enn det er. Og den eneste måten å få guttungen til å ense favorittrørleggeren min, ville vært om de introduserte ham som et skin i Fortnite.

Men jeg ønsker dette for dem. Da jeg var på deres alder følte jeg meg nemlig litt annerledes. Litt rar. Ikke veldig rar, men litt.

Jeg elsket mennesker, men ble stum om det var mer enn tre av dem rundt meg. Jeg elsket fotball, men fikk vondt i sjelen av prestasjonsjaget. Og jeg brydde meg fint lite om vi tapte eller vant, eller hvorfor folk kjeftet sånn på hverandre når de sparket ballen feil. Hjernen min gikk nemlig i turbofart, og fokuserte på helt andre ting enn sosiale spill og fotballmål.

Men hjemme hadde jeg noe som ga meg ro. Noe som bremset ned turbofarten. Der hadde jeg en flakkende skjerm, med fantastiske spillverdener på. Der hadde jeg Xcom, Mega Man, Sim City og Planetarion. Og så klart Mario. Mario, som var med på å starte min reise inn i en kultur jeg elsker, og som har vært med meg i alle disse årene.

Menneskene jeg møtte i spillkulturen har alltid føltes tryggere og mer interessante. De var nemlig like rare som meg.

Jeg husker nemlig ikke mitt første fotballmål. Men jeg har klare bilder i hodet av første gang Mario spratt over TV-en foran meg. Måten han løp da jeg holdt inne B, og hoppet da jeg trykket A. Klingelyden da jeg samlet mynter. Min først Game Over-skjerm.

Det ga meg noe som det å sparke en ball aldri gjorde, hvor jeg fikk prestere i eget tempo og på egne premisser. Og menneskene jeg møtte i spillkulturen har alltid føltes tryggere og mer interessante. De var nemlig like rare som meg.

De kunne nemlig også bli stum. Og de brydde seg fint lite om hvem som sparket fotballen oftest inn i målet til motstanderen. Faktisk gjorde prestasjonsjaget på fotballbanen, og all kjeftingen, vondt for dem også. De også likte bedre å prestere på de flakkende skjermene sine.

Så jeg var og er definitivt litt rar. Litt. Onde tunger, og leger, har mumlet ord som potensiell ADHD. Men jeg er for gammel til å hoppe over alle hindrene for å få diagnosen. Jeg er tross alt faktisk et helt år eldre enn Mario, som nå fyller førti!

Nevrodivergens, herunder ADHD, er uansett usynlig. De fleste nevrodivergente får det til å fungere greit i det hverdagslige, selv om de (vi?) kanskje er litt rare. Rarhet er uansett lett å gjemme under en hettegenser bakerst i klasserommet, hvor vi drømmer om å komme hjem til våre folk, vår kultur, våre fantastiske spillverdener, og alle de magiske figurene der som betyr noe for oss – enten de heter Mario eller Miku.

At barna mine ikke elsker Mario like mye som meg må jeg derimot bare godta. De må få stake ut sin egen vei her i verden.

Og nettopp dette har blitt et hyperfokus, en besettelse, en jobb. Det har blitt Spillkultur, hvor jeg nå får skape arenaer hvor små raringer (som meg) kan spille Mario sammen – eller Fortnite og Genshin Impact. De kan sy cosplay, male miniatyrer, rollespille eller arrangere laiv. Til og med danse til vocaloids. Alle de nydelige lidenskapene som samlet utgjør den bredere spillkulturen. Minus dansen da, den får barna i kulturen ta seg av selv.

At barna mine ikke elsker Mario like mye som meg må jeg derimot bare godta. De må få stake ut sin egen vei her i verden, og finne sin egen spillkultur å fordype seg i. At rommet deres er fylt med Mario-Lego jeg har gitt dem, sengene deres kledd i Mario-sengetøy som jeg har pakket dynen deres inn i, eller at skapene deres er fulle av Mario-gensere, -truser og -skjorter som jeg har kjøpt til dem, har lite å si når de egentlig elsker Fortnite, Genshin Impact og vocaloids.

Jeg skjønner enda ikke helt hva en vocaloid er, men har forstått at Miku er en av dem. Kanskje jeg hadde skjønt det om jeg ikke hadde fylt 40 enda? Og kanskje i fremtiden skriver datteren min en egen kronikk på Miku sin 40-årsdag?

Men nå på lørdag blir nok uansett barna mine plassert i sofaen igjen, med bena på bordet, chips i skålen, og en variant av Mario på skjermen. For da fyller en rørlegger som har betydd mye for meg 40 år, og det skal jammen trøs nedover hodet på dem.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.