Sløsefest eller demokratiets dansegulv?

«Ta livet av Arendalsuka», skrev Nils Forren, nestleder i Senterungdommen, i et mye lest og omtalt leserinnlegg i Nettavisen i fjor. Kort fortalt mente Forren at Arendalsuka er meningsløs sløsing. 

Han er ikke alene om å tvile på om gevinsten ved å delta på Arendalsuka overstiger kostnaden. Det krever mye arbeid og en del penger å delta på denne «demokratiske møteplassen», som arrangørene selv kaller det. Selv når man gjør alt for å holde kostnadene nede ved å sove i biltelt eller på sofaer, slik vi gjorde. 

Så hvorfor drar norske ideelle organisasjoner likevel til Arendal?

Trenger vi Arendalsuka?

Det er ikke ett enkelt svar på det spørsmålet. Og jeg har ikke tenkt å forsøke å svare på vegne av andre. I min organisasjon, Caritas, stiller vi oss hvert år spørsmålet: Er det verdt det? 

Svaret, enn så lenge, er ja. Den konklusjonen har vi kommet frem til ved å sammenlikne det vi får gjort i løpet av disse hektiske dagene med hva vi uansett ville måtte gjøre gjennom et år. Større organisasjoner har et ansvar for å løfte aktuelle problemstillinger på vårt felt. Det har vi gjort gjennom to debatter på Arendalsuka. De har vært svært godt besøkt, og i tillegg har vi vært medarrangører og tatt del i en rekke andre arrangementer. 

En annen viktig del av organisasjonslivet er å knytte kontakter med samarbeidspartnere som gjør at vi kan oppnå enda mer, og å nå frem til beslutningstagere med våre perspektiver. Møtekalenderen under Arendalsuka har vært smekkfull, og ukene fremover er fylt med møter som ble booket i løpet av Arendalsuka.

Det er ikke rart. Det er åpenbart lettere å få tak i folkene man trenger å få snakket med når de alle er samlet i én liten by på samme tid. Man må gjerne mene at Arendalsuka er sløseri, og det kan være rett for mange. For vår del får vi imidlertid gjort særdeles mye i løpet av kort tid, noe som strengt tatt er det motsatte av sløsing. 

Mer enn møter og debatter? 

Kanskje er det likevel ikke mulig å måle verdien av Arendalsuka kun ut ifra oppmøte på arrangementene våre, eller hvor mange viktige møter vi får klemt inn på kortest mulig tid? 

Det var i hvert fall min respons da Panorama Nyheter gjorde en sak på humanitære organisasjoners ressursbruk på Arendalsuka. Hva mister Norge dersom Arendalsuka skulle forsvinne? spurte jeg retorisk. 

Dropper Arendalsuka – andre bistandsaktører bruker millioner

nyheter

Å kalle Arendalsuka for «det norske demokratiets dansegulv», er kan hende i overkant svulstig, men det er utvilsomt både noe veldig demokratisk over begivenheten, og noe veldig norsk. På godt og vondt.

Det norske kommer blant annet til uttrykk gjennom en viss mangel på måtehold. Når det er 2300 arrangementer er det naturlig å tenke at dette er noen hundretalls for mange. Det er heller ikke slik at alt fungerer helt sømløst. Arendalsuka er ikke Almedalsveckan i Sverige, som går like presist og perfekt som et sveitsisk ur. På den andre siden er det noe sjarmerende ved det norske kaoset. Ikke minst at ymse samfunnstopper fra ulike sektorer står i lange køer, sitter og vipper på ustøe plaststoler og sover i biler, på sofaer og gulv. 

Det er også noe veldig norsk ved at Arendalsuka er for alle. Små og store organisasjoner er med. Ola og Kari kan møte redaktører, ministere, partiledere og slå av en prat. Og det gjør de. Nordmenn tar nok dette i litt for stor grad som en selvfølge. Det er jo vakkert! 

Ingen selvfølge at man kan skjenne på politikere i Pollen

Andre steder er det slett ikke gitt at verken ideelle organisasjoner eller privatpersoner kan møte på landets mektigste mennesker og si sin hjertens mening til dem. I mange av landene Caritas jobber i, som Venezuela, Uganda og DR Kongo, ville noe slikt vært helt utenkelig. Mange steder er de sosiale forskjellene enorme. Menneskerettighetsbrudd, fattigdom og sult preger flere av dem. 

Det hadde vært fint å kunne slå fast at dette gradvis er i ferd med å endre seg. Det kan vi dessverre ikke si, verken med hensyn til sult og fattigdom eller menneskerettigheter. I stedet er det stadig flere land som beveger seg i feil retning, som Ungarn og Slovakia i Europa og nå også verdens eldste kontinuerlige demokrati, USA. 

Joda, veien er kort til makten også i USA, dersom du har en million dollar å bruke på en middag med Trump. Har man først en slik anledning, bør man nok likevel ikke bruke den til å kritisere makten. I USA er alle sektorene som samles i Arendal, sivilsamfunnet, media, næringslivet, utdanningsinstitusjonene og forvaltningen utsatt for press og trusler fra den sittende regjeringen. 

I Arendal er alle disse gruppene, med sine ofte motstridende interesser, samlet. De kan hakke løs på hverandre på scenen, men når det først er overstått er alt greit igjen. Det gjelder også politikerne isolert. En Rødt-politiker og en FRP´er kan sitte gemyttlig side om side med hverandre og spise lunsj, like etter å ha kranglet innbitt under en debatt. 

I USA er derimot den politiske kløften blitt så stor at den fører til at politiske motstandere truer hverandre med straffeforfølgelse, og denne fiendskapen forplanter seg til videre folket, splitter familier og ødelegger vennskap. 

Et symbol 

Det er viktig at man er kritisk til Arendalsuka, enten man deltar der selv, eller ikke. Det er vi også. Det skulle bare mangle. 

I en tid hvor den globale bistandsordenen er lagt i grus, bør humanitære organisasjoner tenke nøye over hver eneste krone som blir brukt på annet enn verdens mest sårbare. I en tid hvor demokratiet, rettstaten og menneskerettighetene, inkludert ytringsfriheten, er under press, bør man kanskje likevel også reflektere litt over risikoen ved miste slike unike møteplasser som Arendalsuka?

Hvilket svar man kommer frem til avhenger nok av hvorvidt man betrakter Arendalsuka som en elitistisk sløsefest, demokratiets dansegulv, eller noe midt imellom. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.