Skreller vekk lagene av vondt, og finner det gode i mennesket

Nettrollene er kanskje den offentlige samtalens mest forhatte gruppe de siste tiårene. De er fordomsfulle, psykopatiske hatere. Oftest menn. Kvinnehatere. Onde. Og samtidig ubeleste og udannede. Tjukke i huet. 

De er onde og dumme. Nesten umulig å ha sympati med.

Fritt vilt for de som vil kalle dem de verste ting, forakte dem, henge dem ut. De er de verste folka.

Sånn ser vi på dem. Verdiløse parasitter på ytringsfriheten.

NRKs miniserie-sensasjon «Ølhunden Berit» handler om en sånn en mann.

Om Tom, gestaltet av Anders Baasmo.

Tom hater vaginalstaten Norge. Menn med barnevogner og alt annet som minner om det han ser på som en feminisme som har gått av skaftet. Han mener kvinnene har tatt over og at det ikke er plass til maskulinitet i landet vårt lenger. Han chatter med en honningfelle fra Litauen, som han også ser på som en meningsfelle, om alt som er galt med Norge, med de veike mennene og de ufeminine damene.

Han er så sint. Så sint at han ikke skjønner at det kan ha konsekvenser å spy ut alt dette på nettet. At det kan straffe seg.

Og det gjør det når Tom finner ut at han skal poste en beskjed til komikeren Live Stensvaag, som nylig har stått frem med at hun nesten ble voldtatt. 

«Du er den minst morsomme PK-kjerringa Norge har oppfostra så langt, jeg skal gjøre landet en tjeneste og komme og fullbyrde den nestenvoldtekten din. Se etter meg i salen. Jeg er han som ikke ler», smeller det fra pølsefingrene til Tom.

Det er hardt. Det er slemt. Det er skremmende.

Det går sånn inn på Live (Ingrid Unnur Giæver) at hun besvimer av frykt på scenen. Siden går hun på Søndagsrevyen og forteller om det som skjedde. Og hvorfor. Og viser frem meldingen fra Tom, eller MaskuRevolt som han kaller seg.

Sympatien for Live er unison. Den er voldsom. Sinnet mot MaskuRevolt enda mer intenst. Noen finner raskt identiteten hans. Tom blir oppsøkt av journalister med kamera. Kalt de verste ting i alle kanaler. Han har ingen steder å løpe. Han har absolutt ingen steder å forsvinne til.

Så finner han en parykk i morens butikk, der han jobber, og noen dameklær. Han forsvinner inn i Berit. 

Folk tror han har tatt livet sitt. Live tror det. Hun hadde ikke ment at han skulle måtte bøte med livet. Tom oppdager nye sider av seg selv i Berit. Han vil gjøre gode ting. Live rives i stykker av dårlig samvittighet.

Jeg skal ikke spoile mer. Denne serien må alle se. Dette er stor kunst. Sjokkerende og hjertevarmt. Øyeåpnende. Fantastisk. Dette er terningkast seks.

Mye på grunn av lagene.

«Ølhunden Berit» handler om maskulinitet, og hvordan noe menn sliter med å finne plass og egenverdi i et samfunn der mannsrollen er endret. Det handler om netthets, og nettroll. Den handler om hat mot kvinner.

Og så handler den om utenforskap og ensomhet. 

Men det handler aller mest om tilgivelse og verdien i å se det beste i mennesket.

Om vår iboende evne til medfølelse, vår iboende godhet, som ofte overskygges av fordommer, krenkethet, sinne, hevntanker og fordømmelse.

«Ølhunden Berit» skreller vekk alt dette.

Og gjenoppretter troen på mennesket.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.