Skal Stortinget detaljstyre helsetjenesten?

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Ortopedi i Lærdal, PCI i Ålesund og Bodø og kreftrehabilitering på Røros. For ikke å glemme en helt ny modell for å finansiere sykehusbygg. Det kan se ut som de som mente Stortinget hadde abdisert i helsepolitikken nå kan puste lettet ut.

At Senterpartiet ønsker å bevare ortopedien i Lærdal er som ventet. Da er det mer overraskende at SV og Rødt har som kampsak at det Guernsey baserte oppkjøpsfondet G Square Capital (gjennom sitt selskap Unicare), skal få drive rehabilitering på Røros. «Dette er fantastisk gledelig» sier SVs Lars Haltbrekken. Vi får tolke dette som et tegn på at SV og Rødt nå har avsluttet kampen mot «velferdsprofitørene».

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

At Stortinget engasjerer seg i helsepolitikken er imidlertid ikke noe nytt. Sykehusutvalget påpekte at det i Stortingsperioden 2016/17–2021/22 ble stilt ikke mindre enn 2340 spørsmål til helseministeren. På tross av et stort engasjement fra Stortinget var imidlertid utvalget kritisk til det man oppfattet som manglende politisk vilje fra ansvarlig statsråd til å følge opp de problemstillingene som ble reist.

Det nye nå er at vi har fått en parlamentarisk situasjon hvor ulike flertallspermutasjoner både kan og vil pålegge statsråden å intervenere i de beslutningens som de regionale helseforetakene tidligere har kunne fatte i (relativ) fred og ro.

Stortinget bestemmer, og det skal vi (tross alt) være glade for.

Komplekst maskineri

Er dette et problem? Vi lever i et land med et parlamentarisk styresett. Stortinget bestemmer, og det skal vi (tross alt) være glade for. Helsepolitikken er heller ikke det eneste feltet hvor det vil være godt faglig begrunnede kritiske synspunkter på både forslag fra regjering og vedtak i Storting. (Se bare på den siste rapporten fra Finanspolitisk utvalg.)

Helsetjenesten er et komplekst maskineri med mange små og store tannhjul som griper inn i hverandre. Fra tid til annen hakker den riktignok litt, men den fungerer i store trekk svært godt. Vi har også hatt et politisk landskap med bred politisk enighet om hovedtrekkene i helsetjenesten: Et skattefinansiert system med (nesten) gratis tilgang til tjenester, i hovedsak levert av offentlige aktører, fordelt etter allment aksepterte prinsipper for prioritering og med et mål om likeverdig tilgang til tjenester av høy kvalitet.

Bak enigheten om hovedtrekkene ligger allikevel uenigheter om virkemiddelbruk (privat vs. offentlig, stykkpris vs. ramme, forvaltning vs. foretak, sentral vs. desentral m.m.). På disse områdene er skillelinjene mellom partiene i stor grad ideologiske og diskusjonene har åpenbart sin plass i Stortinget. Så er det en annen type uenighet hvor skillelinjene er mer utydelige. I all hovedsak dreier dette seg om funksjonsfordeling og struktur. Hvor skal fødeavdelingene ligge, hvem skal ha døgnkontinuerlig PCI, hvor skal man drive kreftbehandling og, ikke minst, hvor skal det nye sykehuset bygges?

La oss først håpe helsereformutvalget er ferdige med å lefle med tanken om å gå over til et forsikringsbasert system.

Les også på Altinget: Advarer: – Dette er politikk, svarer Senterpartiet

Små justeringer kan få store konsekvenser

Lokalisering og geografisk fordeling av offentlige velferdstilbud er i høyeste grad politikk. Samtidig må beslutninger om funksjonsfordeling ha en medisinskfaglig forankring, de må ta hensyn til tilgjengelige ressurser, og de kan bare unntaksvis fattes uavhengig av hverandre. Det er nå en gang slik med komplekse maskinerier at det, selv om det kan være fristende, ikke alltid er like lurt å tukle for mye med enkeltdeler. Små justeringer ett sted kan få store og uønskede konsekvenser for helheten.

Det er godt mulig å forstå skiftende statsråders tilbakeholdenhet som et uttrykk for at man hensyntar helheten framfor den enkelte (geografiske) delen. Samtidig er det mulig å forklare både mye av misnøyen med helseforetaksmodellen og stortingspolitikernes plutselige iver etter å skru på «sine» tannhjul som uttrykk for at avstanden mellom politikk og fag/administrasjon oppleves som for stor. 

Så hva nå?

La oss først håpe helsereformutvalget er ferdige med å lefle med tanken om å gå over til et forsikringsbasert system. I så fall tror jeg det beste vi kan håpe på, er at de leverer en utredning som grundig beskriver og diskuterer ulike modeller som hver på sin måte håndterer avveiningen mellom hensynet til politisk styring, faglig kvalitet, geografisk likeverdighet og effektiv bruk av knappe ressurser. Deretter kan vi håpe at de ulike partiene på Stortinget søker sammen for både å finne en levedyktig framtidig styringsmodell og en (fysisk) struktur på tjenesten.

Tiden vil gi svar, jeg velger å være optimist. 

Les også på Altinget: Pasientombudet mener reelle ventetider skjules i dagens system

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.