Rustbanking av norsk næringspolitikk

(Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen). 

NRK skal ha kudos for å sette søkelyset på det de kaller «Det norske rustbeltet». Begrepet vekker minner om amerikanske industriregioner preget av nedlagt produksjon, arbeidsledighet og sosiale problemer. I norsk kontekst handler dette først og fremst om konsekvensene av en næringspolitikk som har vært utilstrekkelig, mer enn om uunngåelige sosiale utfordringer.

For mens regjeringen og LO ofte peker på industri og statlig styring som løsningen, er realiteten at fremtidens vekst ikke kan hvile på gårsdagens strukturer. Den må være kunnskapsbasert – drevet frem av forskning, ideer, innovasjon og teknologi.

Vi trenger et nasjonalt kunnskapsfond som hvert år over ti år henter 10 milliarder kroner fra Oljefondet.

Når industrien siden 1970-tallet gradvis er bygget ned, mister samfunnet ikke bare arbeidsplasser, men også verdifull humankapital. Kompetansen til arbeidstakere i de gamle næringene blir utdatert og vanskelig å anvende i nye sammenhenger. Østfold er et tydelig eksempel: en tidligere industriregion som i dag sliter med lavere utdanningsnivå, høyere helserelaterte utfordringer og fraflytting av høyt utdannede. Dette er ikke bare et sosialt problem, men et strukturelt uttrykk for feilslått næringspolitikk.

Les også i Finansavisen: Ulltveit-Moe ut mot aktiv næringspolitikk: – Vi er åpenbart ikke blitt lyttet til

Norge bør droppe aktiv næringspolitikk, mener Karen Helene Ulltveit-Moe. Men om politikerne først skal drive med det har hun noen innvendinger.

Tallene understreker alvoret. Norge brukte i 2023 nær 95 milliarder kroner på forskning og utvikling, tilsvarende 1,84 prosent av BNP. Til tross for en økning fra året før, er vi langt unna vårt eget mål på 3 prosent – og vi ligger nederst i Norden. Særlig bekymringsfullt er at små og mellomstore bedrifter har redusert sin egen FoU-innsats to år på rad. Dette er en motor som går på tomgang i en økonomi som egentlig skulle leve av ideer.

Økonom Paul Romers endogene vekstteori minner oss om at ideer ikke er en begrenset ressurs. Tvert imot: de kan deles, brukes og videreutvikles av mange samtidig – og dermed skape vedvarende vekst. Men uten investeringer i forskning og utdanning, tørker idestrømmen ut. «Rustbeltet» i Norge handler derfor ikke om uunngåelige tap, men om manglende politisk vilje til å investere i fremtidens verdiskaping.

Løsningen finnes. Vi trenger et nasjonalt kunnskapsfond som hvert år over ti år henter 10 milliarder kroner fra Oljefondet – en investering på 100 milliarder kroner, knapt 0,5 prosent av fondets verdi. Midlene bør fordeles mellom Norges forskningsråd og Innovasjon Norge, som allerede har dokumentert evne til å utløse privat kapital og skape vekst i bedrifter.

Les også i Finansavisen: Flyttet fabrikk til Sverige: – Norge har ingenting

Valget falt på Sverige da Ragnhild Wiborgs start-up skulle bygge fabrikk. Norge er for håpløst, mener hun. Formuesskatt er bare toppen. 

Samtidig må vi satse tungt på humankapitalen i de mest utsatte regionene gjennom relevante utdanningsløp og etter- og videreutdanning. Universitetene og høyskolene må ta en mer aktiv rolle i regional omstilling, i tett samarbeid med lokalt næringsliv.

«Rustbeltet» i Norge er ikke et naturgitt faktum, men et resultat av feil prioriteringer. Skal vi unngå at flere regioner forfaller, må vi erkjenne at den virkelige vekstmotoren er forskning, ideer og innovasjon – noe region Vestland er et eksempel på. Forskning er å bruke penger på å utvikle ideer. Innovasjon er å tjene penger på ideene. Først når vi satser systematisk på dette, kan vi gå fra rustbeltet til vekstbeltet. Regjeringen synes å foretrekke rust, modne virksomheter, og utbytte fra de samme.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.