Risiko kan ikke trylles bort

Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen.

Når vi skal investere milliarder i å bygge fremtidens kraftproduksjon, må vi være ærlige om hvilken risiko som ligger i ulike teknologier. Både Jonny Hesthammer i Norsk Kjernekraft og Atle Guttormsen ved Handelshøyskolen NMBU kommer med argumenter som fører til at vi undervurderer kjernekraftens risiko for investorer.

Det er mye jeg skulle ha kommentert i de to innleggene, men jeg skal konsentrere meg om det viktigste: Kraftinvesteringer må også sees fra et investorperspektiv og da har risiko stor betydning. Norge trenger kraft for å ha økonomisk utvikling og for at kraftbehovet skal dekkes, må prosjektene som fører oss dit innfri investorenes avkastningskrav.

Kjernekraften blir for snilt behandlet i kjernekraftforkjempernes regnestykker.

Det er her problemene starter for kjernekraft. Det er en risikabel investering, og risikoen er høyere enn for annen kraftproduksjon både i telleren og nevneren i en kontantstrømvurdering. I telleren legger vi netto kontantstrøm, der inntektene til kjernekraft ofte er beheftet med politisk risiko og kostnadene har en betydelig nedsiderisiko. Kjernekraftverk har i snitt sprukket med 120 prosent, vindparker med 13 (ifølge Bent Flyvbjerg).

Les også i Finansavisen: Kjernekraft: Lønnsomt når andre betaler regningen

I nevneren skal vi sette en diskonteringsrente. For kjernekraft må den være høyere enn for andre kraftformer som vindkraft. Guttormsen skriver at kjernekraft og vindkraft har ulik risiko, ikke nødvendigvis ulikt nivå. Jeg mener nivået er ulikt, fordi det å bygge kjernekraft medfører risiko som ikke kan diversifiseres vekk, og fordi kjernekraft mangler valgmulighetene i et vindkraftprosjekt.

Lang byggetid med store faste utgifter før man kan høste en usikker inntekt, tilsier høyere avkastningskrav for kjernekraft. Et prosjekt som binder seg til store, faste utgifter i årevis før usikre inntekter kommer, er giret som et selskap med mye gjeld. Det forsterker markedsrisikoen helt til kraftverket står ferdig (se for eksempel Berk med fl., 2004). For en vindpark varer den fasen i ett til to år, for et kjernekraftverk kan det være ti år eller mer.

Les også i Finansavisen: Trump vil ha fossilboom – 90 prosent av ny kraft blir grønn

Kjernekraft er også mer sårbar for fundamentale endringer i politiske rammevilkår. En stor ulykke, som Fukushima, kan endre kjernekraftens rammevilkår i hele verden på en gang. Et selskap eller en investor som kun eier kjernekraft kan ikke spre den risikoen ved å eie flere kjernekraftverk.

Vindkraften har også valgmuligheter underveis i kontantstrømperioden, såkalt opsjonalitet. Underveis kan eieren sette opp nye turbiner med bedre teknologi på samme sted eller la være. Et kjernekraftverk skal drives i 40–60 år, og noen må også ta ansvar for at avfallet holdes trygt i tusenvis av år. Når fremtiden er usikker og investeringen ikke kan reverseres, må forventet avkastning ligge godt over kapitalkostnaden før det lønner seg å binde kapital til prosjektet. Det går riktignok an å selge et kjernekraftprosjekt, men det er også eksempler på at prosjekter legges ned.

Det er derfor jeg mener at kjernekraften blir for snilt behandlet i kjernekraftforkjempernes regnestykker. Nøland antok for eksempel 6 prosent avkastningskrav for både vindkraft og kjernekraft. Cepa, som rådgir britiske myndigheter, gir kjernekraft samme avkastningskrav som landvind kun når strømkundene tar byggerisikoen. Det er en avlastning landvind ikke får i regnestykket der.

Les også i Finansavisen: Varsler ny strømkrise: – Kan bli mye verre enn energikrisen

Jeg skjønner hvordan en kraftkjøpsavtale fungerer og forretningsmodellen til kjernekraftutbyggere.

Datasentre og tekgiganter kan ha høy betalingsvilje og bla opp å betale for bygging av kjernekraft. Mitt enkle poeng er at noen skal ha betalt for risikoen. Om det ikke er statlig finansiering inne i bildet, betyr det at enten kunden, investorene eller begge bærer en risiko.

Meta skal for eksempel betale det amerikanske kjernekraftselskapet Oklo på forhånd for kraft som tidligst kommer i 2030. Da bærer Meta deler av byggerisikoen. Bra for Oklos eiere. Tapene i vindkraft, som på Haramsøya, er markedsrisiko som eierne stort sett må bære selv. Eierne av ny kjernekraft sender ofte regningen videre til andre. Ny landvind i Norge bygges i dag uten produksjonsstøtte.

Dersom vi skal bygge ny kraftproduksjon, må noen betales for å bære risiko. For kjernekraft er den regningen betydelig.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.