Rentevåpenet som ikke virker

Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen.

I januar steg konsumprisindeksen (KPI) 3,6 prosent år over år. Kjerneinflasjonen var 3,4 prosent – betydelig over Norges Banks eget anslag. Kjerneinflasjonen har ligget rundt 3 prosent i over et år, uten tegn til å bevege seg mot 2-prosentmålet. Styringsrenten er 4,0 prosent. Kronen er vedvarende svak. Boliginvesteringene faller. Produktivitetsveksten er laber. Likevel holder Norges Bank fast ved at renten må holdes høy – eller muligens heves. Men hva om selve medisinen er en del av sykdommen?

Norges Banks eget virkemiddel driver altså opp en av de tyngste komponentene i KPI.

Når man dekomponerer KPI-tallene, blir det tydelig at en stor del av prisveksten drives av forhold renten enten ikke når, eller aktivt forverrer. Tjenester vekter over 50 prosent av KPI og drives av høy lønnsvekst kombinert med svak produktivitet. Men frontfagsmodellen innebærer at lønnsveksten i all hovedsak bestemmes av industriens lønnsevne og kronekurs – ikke av innenlandsk rente. Matprisene, med 4,2 prosent årsvekst, drives av en svak krone, et oligopolistisk dagligvaremarked der tre aktører kontrollerer 95 prosent, og et importvern renten ikke kan påvirke.

Les også i Finansavisen: – Feil å kutte renten

Mest paradoksalt er husleie, som vekter 20 prosent av KPI. Høy rente øker utleieres kostnader og hemmer boligbygging – Norges Bank har gjentatte ganger nedjustert investeringsprognosene. Resultatet er strammere tilbud og høyere leiepriser. I tillegg er dagens byggestandard langt over det forbrukerne etterspør, og tregheten i plan- og byggesaksprosesser gjør nybygg uforholdsmessig dyrt og tidkrevende. Norges Banks eget virkemiddel driver altså opp en av de tyngste komponentene i KPI.

Slik oppstår en ond sirkel: høy rente øker levekostnadene direkte gjennom boliglån og husleie, arbeidstagerne krever kompensasjon i lønnsforhandlingene, bedriftene skyver høyere lønnskostnader over på prisene, og inflasjonen forblir høy. Sentralbanken føler den må holde renten oppe, og spiralen fortsetter. I tillegg hemmer høy rente de produktivitetsfremmende investeringene økonomien sårt trenger. Bedrifter utsetter teknologi og automatisering når kapitalkostnaden er høy, produktivitetsveksten forblir lav, enhetskostnadene fortsetter å stige – det stikk motsatte av det renten skal oppnå. Vi får en stagflasjonsdynamikk der renten bremser vekst og investeringer uten å løse prisvekstproblemet.

Forestillingen om at rentedifferansen skal støtte kronen er også en forenkling som ikke holder empirisk. Sverige gir oss en sterk indikasjon. Riksbanken kuttet renten med 225 basispunkter fra 4,0 ned til 1,75 prosent – over 200 basispunkter under Norges Banks rente. Ifølge den tradisjonelle logikken burde svenske kroner ha svekket seg kraftig.

Les også i Finansavisen: Norges Banks smertegrense: – Den største oppsiderisken

Resultatet ble det motsatte: den svenske kronens handelsvektede styrking i 2025 var 7 prosent, den største siden 1993. Forklaringen er at valutamarkeder priser kapitalavkastning bredt – BNP-vekst, aksjemarkeder, investeringsmuligheter – ikke noen få basispunkter rentedifferanse. Lavere svensk rente ga sterkere vekst, svenske prognosemakere anslår BNP-vekst på rundt 3 prosent for 2026 mot Norges 1,3, og sterkere vekst tiltrakk kapital som styrket kronen. Norge opplever det motsatte: høy rente gir svak vekst, som gjør norske aktiva mindre attraktive, som gir svak krone, som gir importert inflasjon. En negativ spiral.

Lavere rente ville angripe inflasjonens faktiske drivere: lavere kapitalkostnad gir økte produktivitetsinvesteringer og lavere enhetskostnader, lavere levekostnader demper lønnskrav, og økt boligbygging letter presset på husleiene. Sterkere vekst ville gjøre norske aktiva mer attraktive og dermed støtte kronen – akkurat som i Sverige. Men rentekutt må suppleres med strukturelle grep: reell konkurranse i dagligvaremarkedet, oppmyking av byggestandarden til det forbrukerne faktisk etterspør, raskere reguleringsprosesser for å få opp boligbyggingen, og produktivitetsstimulans gjennom skatteinsentiver for automatisering og digitalisering.

Den tradisjonelle sentralbankoppskriften forutsetter fleksible arbeidsmarkeder, rensefølsomt forbruk og en valutakurs som responderer på rentedifferanser. Norge har ingen av delene i tilstrekkelig grad. Frontfagsmodellen gjør lønnsdannelsen renteimmun. Dagligvaremarkedet er oligopolistisk. Husleien stiger med renten, ikke mot den. Og kronen ignorerer rentedifferansen.

Etter 18 måneder med stagnerende kjerneinflasjon godt over målet, fortjener strategien et fundamentalt spørsmål: Fungerer dette egentlig? Svaret er i økende grad nei. Tiden er inne for å prøve noe annet.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.