Rehabiliteringen av den pinlige fredsprisen til Barack Obama 

Nobels fredspris regnes som verdens aller mest prestisjefylte.

Ifølge Alfred Nobels testamente skal fredsprisen gå til den eller de «som har bidratt mest eller best til folkenes forbrødring og til avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt opprettelse og spredning av fredskongresser» (min oversettelse fra svensk).

Nobelkomiteen vurderer innsatsen frem til tildelingen i oktober. Men i prinsippet er det arbeidet før nominasjonen i januar som ligger til grunn. Grunnlaget for årets pris til den venezuelanske opposisjonslederen Corina Machado, er dermed først og fremst hennes innsats i 2024, og eventuelt før.

Delt opp er kriteriene altså nedrustning, nasjonenes forbrødring og fredskongresser. Man behøver bare oppfylle ett av kriteriene for å få prisen.

Eller ingen, slik tilfellet var da USAs daværende president Barack Obama motvillig mottok prisen i 2009.

For:

Da nominasjonsfristen gikk ut 31. januar 2009, hadde Obama vært president i 11 – elleve – dager. Han fikk prisen uten å ha oppnådd noen ting. Nobelkomiteen og dens leder Thorbjørn Jagland begrunnet tildelingen med Obamas «ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og samarbeid mellom folk». Komiteleder Jagland fremhevet nobelprisvinnerens visjon for en verden uten atomvåpen og for å ha skapt et nytt klima for internasjonalt diplomati, der dialog og forhandlinger var det som skulle løse selv de vanskeligste konflikter. 

Alt det på halvannen uke, altså.

Imponerende.

Og allerede i februar 2009 beordret den amerikanske presidenten 17.000 nye soldater til Afghanistan, og enda flere i desember. Tilstedeværelsen i Irak var også fortsatt betydelig. 

Barack Obama mente selv han fikk prisen på for tynt grunnlag. Han kom til Oslo til tildelingen, og holdt en tale som var så beskjeden at den nesten virket irrelevant. Han var ikke komfortabel. Men Jagland var fornøyd.

Obama var den fjerde i rekken av amerikanske presidenter til å motta Nobels fredspris. Theodore Roosevelt (1906) og Woodrow Wilson (1919) mottok prisen da de var sittende presidenter, Jimmy Carter fikk den drøyt 20 år etter, i 2002. To år før Obama fikk tidligere visepresident og nesten-president Al Gore prisen.

Motivasjonen hans er egentlig likegyldig.

Fredsprisen til Obama vil for alltid stå igjen som et pinlig valg. Et resultat av forfengelighet i den daværende nobelkomiteen.

Men Obama er Trumps politiske nemesis. Så lenge Obama har denne medaljen, og Trump ikke har det, vinner Obama. Han er bedre. Derfor er det så viktig, så avgjørende, for Donald Trump å få fredsprisen. Det handler om hevngjerrighet, misunnelse og personlig ære.

Problemet er at der Obama hadde en åpenbar demokratisk motivasjon, er Trump en som gjerne bryter og bygger ned demokratiske institusjoner om han kan. Som gjerne endrer lover for å sikre seg selv mer makt, når han kan. Dermed stiller han med et svakere utgangspunkt i kampen om den gjeve prisen enn sin første forgjenger. Han må gjøre mer.

Det er det beste man kan si om tildelingen av Nobels fredspris til Barack Obama i 2009. At den har avstedkommet et brennende ønske i unge Donald om å få oppleve å komme til Oslo å bli hedret for å ha reddet verden fra kriger og konflikter.

For det betyr at presidenten må jobbe hardt for fred. Og det gjør han. 

Når han lykkes med å skape fred, om Trump lykkes med å få fredsprismedaljen sin, er motivasjonen hans egentlig likegyldig.

Og: 

Feilskjæret fra 2009 får mening likevel. 

En slags skjebnens ironi, der et idiotisk valg motiverer en selvopptatt klovn til å gjøre store og vakre ting.

Og alt vil vi kunne takke Thorbjørn Jagland for. 

Den så ingen komme i 2009.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.