Reformer gjerne Nav – men det løser fint lite

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

I VG 2. desember skriver Kaveh Rashidi at Nav må fikses. For noen måneder siden ga han også uttrykk for at Nav burde skrotes. Men han bommer på det mest grunnleggende problemet i Norge i dag: at Nav aldri kan løse problemer som oppstår lenge før mennesker havner i Nav-systemet.

Likevel er silotenkning typisk Norge i moderne tid: Vi gjør det vi kan, ikke det vi må. Vi håndterer hvert enkelt samfunnsproblem innenfor rammen av den institusjon som (tilsynelatende) «eier» området – i stedet for å spørre hvor problemet faktisk oppstår og hva som skal til for å løse det.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Slik har det også vært i ukene etter den lite samfunnsnyttige sparkingen av Nav-direktør Hans Christian Holte. En rekke samfunnsstemmer har stått i kø for å skyve ansvaret for å løse det norske utenforskapet over på Nav, som om Nav er et slags samfunnsambulanseteam som skal rydde opp i alt som går galt.

I deres perspektiv er løsningen bare å fikse eller reformere Nav. Men gjør vi dette, gjentar vi bare den samme feilen som har skapt dagens situasjon. Vi ser i helt feil retning. 

Les også på Altinget: Stor oversikt: Dette tjente toppene i arbeidslivet i fjor

Vi feiler lenge før Nav

I dagens Norge feiler vi i barndommen, i skoleløpet, i det tidlige arbeidslivet, i manglende karakterbygging, manglende selvdisiplin, svekket fellesskap og manglende tilhørighet. Vi feiler på alt som egentlig utgjør mennesket, samfunn og felleskap – på måter som gjør at stadig flere blir sittende fast i det sikkerhetsnettet vi ellers har vært så stolte av.

Parallelt med dette har vi i årevis skapt en forventning om at Nav – nesten på magisk vis – skal få det norske utenforskapet tilbake på sporet.

Men systemer kan aldri erstatte det som kun kan bygges i mennesker.

At Nav sliter er derfor ikke et tegn på at Nav er dårlig. Det er et tegn på et samfunn som forventer at Nav skal kompensere for alt fellesskapet, skolen, arbeidslivet – og vi som borgere – burde håndtert lenge før.

Og jo lenger vi lever i denne villfarelsen, desto verre blir det. For jo flere som faller utenfor, jo mindre tid får Nav til den enkelte – og jo mer umenneskelig blir systemet. Denne onde sirkelen er full av gode intensjoner, men resultatet er likevel katastrofalt. 

Ingen Nav-direktør, Nav-ansatte eller Nav-reform kan kompensere for jobben våre politikere ikke gjør.

Nav kan forbedres – men ikke løse problemet

Likevel kan Nav selvsagt forbedres. Rashidi har derfor rett i én ting: Gjør gjerne regelverket enklere, og reduser antallet stønadstyper drastisk, uten å svekke rettighetene. Men offentlig sektor beveger seg tregt, svært tregt, og Nav er fortsatt inne i en organisatorisk og kulturell endringsfase som blant annet ble markert med «nytt» direktorat 5. mai i år.

En kjerne i dette arbeidet har vært å øke den interne endringstakten, noe som er betydelig mer kraftfullt og fremtidsrettet enn en ny stor reform nå. En reform som uansett ender med et intetsigende politisk kompromiss – som kun har den konsekvens at Nav rykker tilbake til start.

Ingen Nav-direktør, Nav-ansatte eller Nav-reform kan kompensere for jobben våre politikere ikke gjør. Store deler av dagens lover og regelverk henger ikke sammen, noe som gjør at det juridiske byggverket offentlig sektor skal forholde seg til, nærmest er umulig å digitalisere og modernisere. 

Hvis våre politikere virkelig vil ha et bedre Nav, så reformer hvordan politikk styrer systemet under seg. Det er i dette vi i dagens Norge finner våre største problemer. Men den jobben vil ikke politikken ta i, på samme vis som de heller ikke tar jobben med å prioritere innenfor helsesektoren, selv om utallige stemmer i sektoren har ropt etter dette i årevis. 

Les også på Altinget: Tar f-begrepet tilbake

Men så var det dette med å se riktig vei. Selv et perfekt Nav kan kun løse opp i en veldig liten del av det norske utenforskapet. I et «best case»-scenario vil institusjonen kanskje kunne få 25.–40.000 av de 700.000 som står utenfor arbeidslivet tilbake igjen. Best case.

For problemet er ikke Nav. Problemet er dette:

Nav kan aldri kompensere for manglende selvdisiplin, svake tilhørighetsstrukturer, et fragmentert arbeidsliv og en skole som ikke bygger mennesker på tvers av flere logikker.

Det virkelige spørsmålet er derfor ikke: Hvordan fikser vi Nav? Men: Hvordan hindrer vi at Nav får så mange som trenger å fikses?

Å få dette til handler om helt andre ting enn Nav. Det handler om hele samfunnet vårt. Noe som kan fremstå som uhyre komplekst, men er det ikke. I kjernen av å løse utenforskapsproblemet i en større kontekst, finner vi dette:

1. Gi barn og unge det viktigste av alt: selvdisiplin

Selvdisiplin er en fundamental del av menneskets dannelsesreise, og omsorg i sin høyeste form. Men dessverre er dette også den delen av (ut)dannelse vi i stor grad har glemt i Norge. Dette har betraktelig større konsekvenser i dag enn for bare få år siden.

For møtet mellom unge mennesker og et stadig mer kommersialisert, digitalisert og kapitalistisk samfunn er brutalt. Vi er omringet av støy på alle kanter. Manglende selvdisiplin i dette møtet er nesten ensbetydende med personlig forfall.

Hverken staten, skolen – og i hvert fall ikke Nav – kan kompensere for dette. 

Vi må erkjenne at flinkisskolen er en utenforskapsmaskin. 

2. Åpne arbeidslivet for unge – radikalt

Vi må samtidig erkjenne at flinkisskolen er en utenforskapsmaskin. Mennesket er grunnleggende allsidig og kommer i mange varianter, men møter i dag et utdanningssystem som i stadig mindre grad rommer denne allsidigheten. Dermed har vi som samfunn i praksis bestemt at det bare finnes én måte å være flink på i det moderne Norge.

Dette må vi utvide.

Politikere må gå løs på lover og regler som i dag hindrer unge fra å finne sin egen arena å vokse på, i erkjennelsen av at dette er det viktigste av alt. Mottoet bør være: Få de unge ut i jobb før utenforskapet tar dem. Lenge før.

Arbeidslivet er ikke bare en jobb – det er deltakelse i voksenlivet. Det er ansvar, mestring og vekst.

Ser du en 14-åring jobbe i en matbutikk, bør du smile bredt. For all erfaring og data viser at vedkommende har startet på et godt sted – og neppe blir en fremtidig kunde hos Nav.

Og det er å fikse Nav. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.