Pressefrihet er også ditt og mitt ansvar

Sensur, rettslig forfølgelse, autoritære ledere, vold og trakassering av journalister preger samtalene om trusler mot pressefriheten. Truslene er reelle, også i Europa. Og det angår oss.

Dette var bakgrunnen for at sjefredaktør i The Guardian, Katharine Viner, kom til Norge for å holde Øverland-foredraget tidligere i år.

Viner pekte derimot i en annen retning. Selv om disse truslene er mer utbredt, er de ikke nye. 

«Det nye» er teknologien, sa hun og beskrev vår tid som en informasjonskrise. Vi lever i en evigvarende bølge av data uten gode nok strukturer til å håndtere den og skille sant fra usant. Paradoksalt nok er det vanskeligere å være opplyst i et samfunn som aldri har hatt mer tilgang på informasjon.

Hennes budskap var at journalistikkens ansvar strekker seg utover formidling av fakta. Den må også tilby historier som samler, gir håp og bygger fellesskap, formanet hun.

Norge er et av få unntaksland

Advarte oss mot å sove

Likevel var det mitt eget ansvar jeg satt igjen og reflekterte over etter foredraget.

Humanist og poet Arnulf Øverland advarte oss mot å sove. Under Demokratikonferansen forrige uke viste statsminister Jonas Gahr Støre til ett av historiker Timothy Snyders lærdommer for å stå opp mot tyranni: «Forsvar institusjonene. De beskytter seg ikke selv». Som også Civita-historiker Bård Larsen påpeker, består institusjonene av mennesker som historisk har vist stor tilpasningsevne.

Når tilsynelatende gratis algoritmestyrte kanaler får oppmerksomheten vår, presses også nyhetsmediene til å tilpasse seg. Klikk, frekvens og tempo vektlegges. Knappere blir ressursene til undersøkende journalistikk som ettergår makt, skiller ut fakta og gir offentligheten et informert grunnlag for å danne meninger.

The Guardian merket også presset, ifølge Viner. Men i stedet for å innføre betalingsmur, valgte de å invitere leserne til å betale frivillig. De som har råd, betaler for at alle får tilgang til journalistikken deres.

Den frivillige modellen er ikke overførbar til norske aviser uten samme internasjonale rekkevidde. Men det er overførbart å forstå journalistikken som et fellesgode som noen av oss må være med å finansiere.

Digitalt klasseskille

I Norge har vi et sterkt mediemangfold. Abonnementer, annonser, løssalg og offentlig støtte gir norske medier flere bein å stå på.

Likevel advarer UiO-forsker Jason Miklian om et digitalt klasseskille. De som har råd får tilgang til troverdige nyheter, mens andre overlates til gratisplattformer dominert av KI-generert innhold. Han frykter at evnen til å ta informerte politiske valg blir et spørsmål om økonomi.

Min bekymring er at selv de av oss som har råd, velger det bort.

Tar vi journalistikken for gitt? Tenker vi at gevinsten kommer av seg selv? Når én nyhetsredaksjon gjør en god jobb, sprer gjerne nyheten seg videre uansett.

Det er en behagelig, men ganske farlig tanke.

At Dagens Næringsliv over flere år kunne bidra tungt til Epstein-avsløringene, og at både store VG og lille Filter Nyheter kunne drive kostbart gravearbeid som brakte frem nye historier, skyldtes nettopp at noen betalte for at deres journalister kunne bruke tid, kompetanse og ressurser på jobben.

Gevinsten tilfaller hele samfunnet. Kostnaden bæres av noen.

Faller betalingsviljen mister vi kanskje ikke pressefriheten som rettighet. Men redaksjonene presses mot algoritmenes belønningssystem, eventuelt hva en rik eier belønner. Det betyr mindre av journalistikken som pressefriheten er til for.

På pressefrihetens dag hyller vi verdien av pressefrihet. Jeg oppfordrer alle til også å bruke dagen til å vurdere om du kan være med å bidra til at den fungerer i praksis.

Heller ikke pressefriheten overlever på gode ord og intensjoner.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.