Politikken tapte valget – anonyme særinteresser fikk sette dagsorden

(Denne analysen ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

De etablerte partiene tapte dagsordenmakten. Igjen sitter Norge med politikere som har fått mandat ut fra evnen til å navigere i formuesskatten. Et spørsmål ingen av dem er noe særlig opptatt av eller som vil angå særlig mange.

Den største jobben den neste regjeringen får, er å finne ut av hvilken type politisk kultur vi skal ha. Det er det fint om de finner ut av ganske fort, så det blir tid til å snakke om hvordan det skal være å bo i Norge og hvem vi skal være i verden.

Pengene og særinteressene

I et land med gratis ferge som frakter passasjerer tre ganger om dagen på bekostning av dem som bare vil hjem, har valgkampen stort sett handlet om én sak: Formuesskatten. Et ord jeg er så lei av å lese at det er så vidt jeg orker å skrive det.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

En følelse jeg deler med mange. Selv Høyres Peter Christian Frølich lå på fanget til TV 2 og gråt over at han var lei av den debatten. Det kan virke som om det var andre enn politikerne som bestemte hva som skulle bli diskutert denne valgkampen.

En svært liten gruppe mennesker har fått uforholdsmessig mye plass.

Dersom konkurransen om å få frem sitt budskap var en turnering i formuleringsevne eller hvor viktig saken er, ville ikke det ha skjedd. Prisen for å bestemme hva den norske debatten skal handle om er satt, dersom man måler i privat politisk finansiering: 270 millioner kroner.

Forsker ved Universitetet i Bergen, Ruben Berge Mathisen, har vist at det er en klar sammenheng mellom kapital og politisk gjennomslag. Formuesskatten er et veldig godt eksempel på det. En svært liten gruppe mennesker har fått uforholdsmessig mye plass.

Noen ganger har de betalt for plassen. Andre ganger har de blitt ringt opp av avisen og gjort til ekspertkommentatorer på hvorvidt den eller den politikeren skal bli sittende. 

Den gruppen som private arbeidsgivere ikke sparte pensjon for gjennom arbeidslivet, og som sitter igjen med minstepensjon og lån på et hus etter skilsmisse, har derimot ikke fått noe videre spalteplass. De har vært opptatt av å betale regninger, jobbe frivillig i organisasjonslivet og tenke at det nok er noen andre som fortjener mer hjelp enn dem.

Kanskje utgjør de en for liten gruppe til at det er nok stemmer å hente på å snakke om dem?

En bølge av ny-kristne bemidlede

Noe de aller fleste nordmenn har til felles, er at det er ganske få som noen gang har stemt KrF. Likevel ender de stadig i regjering. I år risikerte de å komme under sperregrensen.

KrFs valgkampstøtte fra en rekke bemidlede mennesker for å få dem over sperregrensen og øke sjansen for borgerlig flertall, fikk stor oppmerksomhet. Hvorvidt noen tusen flere vafler eller løpesedler vil bidra til det, er uklart, men partiets standpunkter har fått større oppmerksomhet enn vanlig.

Til slutt ble det nærmest en selvoppfyllende profeti – diskusjonen begynte å handle om hvorvidt det faktisk er en bølge av ny-kristne bemidlede mennesker som har sett Jesus. Det i seg selv kan løfte dem over den magiske fireprosent-grensen.

Særinteressenes kidnapping av den politiske debatten har gjort at politikken har kommet i skyggen. Vi vet ikke en gang hvem som skal bli statsminister om høyresiden vinner valget. Eller hvem som skal lese kartet eller rope etter is og tissepauser, om Arbeiderpartiet skal fortsette med hånden på rattet.

Outsiderne

Marginale stemmer i politikken har fått mer plass enn før. 17. mai betalte FOR (Partiet for fred og rettferdighet) for annonser mot norsk Ukraina-støtte. Det resulterte i en debatt om hvem som hadde betalt for annonsene, i hvor stor grad russiske interesser hadde noe med det å gjøre og hva konsekvensen av å slutte å støtte Ukraina ville være.

Norgesdemokratene betalte en Afd-politiker til Norge for å gå tur på Grønland og drøse om massedeportasjon. Det ga en masse mennesker anledning til å vise motstand. 

Det sære og marginale blir diskutert fordi det nettopp er sært.

I sin svekkede selvtillit på egen evne til å dekke valg, gjorde etablerte medier uredigerte medier til eksperter på hvordan man skal kommunisere politikk. De fleste forsøk på å pusse opp politiske TV-debatter er hjertelig velkomne. Den tradisjonelle formen har fått politikere til å snakke til publikum som om vi er enten partikaniner, barn eller egoister.

Men forsøkene fikk noen rare utslag. Som da NRK glemte å sjekke at politikerne kunne «stein, saks, papir», eller lot partiene velge tema selv. Det resulterte også i den absurde situasjonen at Norges forhold til Europa ble valgt bort til fordel for prideflagg i skolen. Fordi KrF hadde alt å tjene på å være mot i den saken, og Venstre hadde alt å tjene på å være for.

Det sære og marginale blir diskutert fordi det nettopp er sært, fremfor politikk som angår det brede lag av den norske befolkningen.

Hva mener NS om barnehageprisene?

Redaktørstyrte mediers forsøk på å nå unge, nådde sitt absolutte bunnpunkt i TV 2-statsingen «Versus». Tanken om at ulike stemmer, innenfor og utenfor politikken, skal diskutere påstander fremsatt på nett på sine premisser, er isolert sett god.

Problemet kommer når en stortingskandidat fra Norgesdemokratene blir en del av gjengen, på lik linje med AUF, Høyre og FpU. Det er som å tro at man får flere til å bry seg om politikk om man får høre hva NS mener om barnehageprisene.

Et av de nye tilskuddene til den norske partifloraen er Generasjonspartiet. Det er et udelt gode at flere engasjerer seg, organiserer seg og jobber innenfor det demokratiske systemet. Men å påberope seg å være «folkets stemme», i motsetning til alle andre partier, er ikke så klokt på lang sikt.

Som da Arbeiderpartiet lanserte «nå er det vanlige folks tur»-kampanjen, er det første spørsmålet som melder seg hvem «de andre» er. De som ikke er «vanlige folk» eller «folk». Når det bare er én stemme som er folkets og den er din, delegitimeres all motstand. Er du uenig med meg, er du uenig med folk.

Politikeren vs. politikeren

Å skape et skille mellom politikeren (de andre i debatten) og deg selv (som også er der fordi du er politiker), er også vanskelig å holde på dersom man kommer i posisjon. Tidvis har vi hørt stortingspolitikere omtale sine kolleger nedsettende som «politikerne» (som ikke skjønner noen ting). Hvis avsender ikke er politiker, hva er vedkommende da? Bare en person som svinger innom Stortinget for å heve lønn?

I motsetning til eksempelvis Tysklands Sarah Wagenknecht, har ikke den nye partifloraen i Norge gitt oss et parti som kombinerer økonomisk venstrepolitikk og nasjonalkonservativ nasjonalisme. Men flere enn før forteller en historie om at dagens politikere ikke er i stand til eller villige til å løse oppgaver som er viktige for folk. 

Å være mer ærlig på hva norsk politikk kan løse og hvilke virkemidler man har for å gjøre det, er tvingende nødvendig.

I det ligger et markant skille. En politiker som ikke kan gjøre noe med et problem fordi det ligger utenfor den politiske sfæren å løse, er noe annet enn en politiker som har mulighet til å løse et problem, men velger å ikke gjøre det. Etablerte politikere har alt å vinne på å ikke fremstå som kommentatorer om en samfunnsutvikling de ikke ønsker, men ikke kan gjøre noe med.

Å være mer ærlig på hva norsk politikk kan løse og hvilke virkemidler man har for å gjøre det, er tvingende nødvendig. Da kunne man kanskje sluppet debatter som gir inntrykk av at noen partier velger å ikke løse krigen på Gazastripen eller Ukraina, mens andre gjerne vil fått slutt på den groteske nedslaktingen. Som Erlend Mørch sa til Erna Solberg under sin mesterlige partilederutspørring:

«Jeg opplever at det er noen andre som styrer, techgiganter og pengeinteresser for eksempel. Jeg vil at noen jeg kan stemme på, skal gjøre det».

Hvis politikken fremstår som et unyttig verktøy for samfunnsstyring, er det lett å miste tillit til at demokrati er en bærekraftig måte å styre på.

Har ikke handlet om folks liv

Politikk er langsomt og kjedelig. Den består av kompromisser. En verden av folkestemmer vil ikke akseptere koalisjoner eller forlik mellom interessemotsetninger, slik dette landet har sikret sin stabilitet og utvikling.

Anonyme særinteresser og penger kan ikke få styre et land.

Jeg skriver dette fra en flyplass mellom to byer i Norge. I køen foran meg på Narvesen sto det fem mennesker. Ett eldre par, der én satt i rullestol, som hadde besøkt datteren sin som bor i en annen by. Hva skjer med dem eller hennes liv når de trenger mer hjelp?

En annen snakket i telefonen om at han var usikker på om han orket å gå inn i budrunde på en leilighet fordi han ville tape den uansett. Når vil han komme seg inn på boligmarkedet? En tredje snakket med moren sin om hvor kjipt det var at han ikke hadde fått sikkerhetsklarering til å en ønsket rolle i Forsvaret. Hva skal til for at han skal få forsvare landet sitt?

Denne valgkampen har ikke handlet om folks liv. Den kommende regjeringens viktigste oppgave er å være folkevalgte og ta ansvar for at folk har mulighet til å påvirke eget liv.

Anonyme særinteresser og penger kan ikke få styre et land.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.