Planleggingsmål: Klimakrise 

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Finansdepartementet sendte rett før jul ut sitt årlige rundskriv med CO₂-priser som skal brukes i samfunnsøkonomiske analyser i 2026.

Rundskrivet har et prisverdig formål: Å sikre at alle analysemiljøer som gjennomfører samfunnsøkonomiske analyser skal bruke de samme prisene for å for å finne ut om prosjekter er lønnsomme for samfunnet eller ikke.

Tidligere valgte ulike analysemiljøer ulike CO2-prisbaner basert på egne vurderinger. De kunne dermed komme til diametralt motsatt konklusjon for samme prosjekt, tommel opp eller ned, utelukkende basert på hvilken CO2-pris de valgte.

Det problemet er ryddet av veien med Finansdepartementets årlige oppdateringer av prisbanene. Problemet som ikke er ryddet av veien, er at CO₂-prisene Finansdepartementet pålegger alle å bruke, er mye lavere enn det de selv mener er nødvendig for å begrense global oppvarming til 1,5 grader!

Konsekvensen? Veiprosjekter som bidrar til å bryte regjeringens mål om å nå 1,5-gradersmålet i Parisavtalen, kan med departementets CO₂-priser fremstå som riktige å gjøre for samfunnet. Og tilsvarende, klimatiltak og fornybar energiproduksjon som egentlig er nødvendig for å nå klimamålene, vil kunne komme ut som ulønnsomme for samfunnet, kun fordi CO₂-prisen er satt for lavt.

Spørsmålet er: Hvorfor krever ikke Finansdepartementet at FNs globale CO₂-pris for 1,5-gradersmålet brukes i alle samfunnsøkonomiske analyser?

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Samfunnsøkonomiske analyser

Når prosjekter i Norge skal gjennomføres, er det ofte et krav at det skal gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse, for å finne ut om nytten for samfunnet ved et tiltak er høyere enn kostnaden.

Dette gjelder typisk for større offentlige prosjekter og private prosjekter som søker konsesjon, som oljeproduksjon eller kraftnettutbygging.

Slike analyser brukes også når klimavirkemidler skal vurderes. For alle prosjekter som har betydelige CO₂-utslipp, eller besparelser knyttet til seg, vil prisen som brukes kunne avgjøre om prosjekter går i pluss eller minus for samfunnet.

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet vil i noen tilfeller, som for Statnetts nettutbygging, være avgjørende for om tiltaket får konsesjon, men i de fleste andre tilfeller, vil det fungere som beslutningsstøtte.

CO₂-prisene Finansdepartementet pålegger alle å bruke, er mye lavere enn det de selv mener er nødvendig for å begrense global oppvarming til 1,5 grader

I årets rundskriv setter Finansdepartementet CO2-prisen for å nå 1,5-gradersmålet til 3057 kroner per tonn CO₂ for 2030 og 5480 kroner for 2040. Prisene som skal brukes i de norske samfunnsøkonomiske analysene i 2030 er ikke i nærheten av like høye.

Avhengig av sektor har Finansdepartementet fastsatt priser på mellom 1049 kroner og 2453 kroner per tonn CO₂ i 2030 og mellom 1934 kroner og 3475 kroner per tonn CO₂ i 2040. Prisene for å nå 1,5-gradersmålet kan altså være mer enn dobbelt så høye som det som skal brukes i norske analyser!

At disse CO₂-prisbanene er for lave til å nå Parismålet fastslås av regjeringen selv i årets «klimastatus- og plan». Dagens virkemidler med Finansdepartementets CO₂-prisbane gjør at vi ligger an til å kutte totalt 13,3 millioner tonn CO₂ for lite frem mot 2030 fra transport, småindustri og landbruk.

Samtidig er det å kun bruke CO₂-avgift og doble bensinprisene til 50 kroner literen for å kutte utslipp, sett på som en av flere «urealistiske forutsetninger» for å nå målet om 50 prosent kutt fra transportsektoren frem mot 2030, i utredninger gjort for transportetatene som grunnlag for Nasjonal transportplan 2025-2036.

Gulrot – Ikke bare pisk

Nettopp denne erkjennelsen har også EU-landenes politikere kommet til, etter blant annet protestene om økninger i klimaskatten på bensin i Frankrike.

Skal EU få med seg innbyggerne på klimakutt og grønn omstilling, kan det ikke bare brukes pisk, men en kombinasjon av pisk og gulrot.

Dette plukkes opp av Miljødirektoratet, Norges fagorgan for klimapolitikk. De skriver i Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025, at EUs klimakvotesystem som omfatter industri og petroleumssektoren «er del av en pakke med virkemidler som sammen skal sikre at utslippene omfattet av klimakvotesystemet holder seg under kvotetaket.»

De understreker: «EU ETS er EUs viktigste prisvirkemiddel, men prising gjør ikke jobben alene. I norsk klimapolitikk har det vært et gjennomgangstema at kvotesystemet skal 'stå alene' som virkemiddel. … Så langt har andre EU-virkemidler hatt langt høyere implisitt karbonkostnad enn kvoteprisen.»

Hvorfor krever ikke Finansdepartementet at FNs globale CO2-pris for 1,5-gradersmålet brukes i alle samfunnsøkonomiske analyser?

Miljødirektoratet slår i klartekst fast at politikere og embetsverk i Norge som mener at CO₂-prisen vi får i kvotesystemet er tilstrekkelig til å nå klimamålene, tar ettertrykkelig feil. De konkluderer med: «Miljødirektoratet anbefaler at Norge følger EUs tilnærming, og komplementerer EUs kvotesystem med andre virkemidler for å sikre langsiktig omstilling.»

Å bruke antatt kvotepris fremover i samfunnsøkonomiske analyser blir derfor feil. Det samme blir å bruke en CO₂-pris som er for lav til å nå klimamålene, både norske og globale. Det er å misbruke en pris, uten å forholde oss til at både Norge og EU supplerer CO₂-prising med andre virkemidler som i betydelig grad spiller inn på prisen.

Norge gjør det samme

Faktum er jo at vi i Norge har fulgt både EU og Miljødirektoratets anbefalinger i praktisk politikk. Vi lar ikke CO₂-priser gjøre jobben alene.

I transportsektoren, som har større klimagassutslipp enn både industri og oljesektor, supplerer vi med andre virkemidler. Politikerne innser at å bare øke CO₂-avgiften ikke vil ha aksept blant folk om utslippsmålene skal nås.

Fire eksempler:

• For å kutte klimagassutslipp har Stortinget vedtatt massive fordeler til alle som kjøper og bruker elbiler, fordi det ikke oppleves som fornuftig politikk å øke avgiftene til 50 kroner literen.
• Både stat og fylkeskommuner kjøper inn fergetjenester, med krav om nullutslippsferger. Nå er det vedtatt i forskrift, fordi CO₂-avgift alene ikke er tilstrekkelig til å elektrifisere fergeflåten.
• Myndighetene pålegger innblanding av biodrivstoff, noe som gjør drivstoffet dyrere og kutter ca. 1,75 millioner tonn CO₂ årlig.
• Det er innført forbud mot fyring med fossilt brensel i både bygg og etter hvert i industrien.

Politikere og embetsverk i Norge som mener at CO₂-prisen vi får i kvotesystemet er tilstrekkelig til å nå klimamålene, tar ettertrykkelig feil

Akkurat som i EU, er det i Norge andre virkemidler som har bidratt mer til økte kostnader ved å kutte CO₂-utslippene enn selve CO2-avgiften. Å kun legge CO₂-avgiften til grunn i samfunnsøkonomiske analyser blir derfor feil.

De faktiske CO₂-avgiftene er kommet til som følge av politiske avveininger for praktisk politikk. CO₂ prisene som må brukes i samfunnsøkonomiske analyser må derimot velges ut ifra hva som er faglig riktig tall for å nå klimamålene vi har satt oss.

Norge har slått fast at vi ønsker å bidra til å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Da er det FNs CO₂-pris for å nå 1,5 grader som må gjelde.

Rett pris

Klimaforskning viser at det er kombinasjon av pisk- og gulrottiltak som er mest effektivt. Det er slik de gjør det i EU og det er slik vi gjør det i Norge.

Å kreve at CO₂-prisen som brukes i samfunnsøkonomiske analyser skal være den samme som vedtas som CO₂-avgift eller beregnes for fremtidig kvotepris i EUs kvotesystem, er i strid med faglige anbefalinger fra Miljødirektoratet og gjør at samfunnsøkonomiske analyser blir feil.

Jens Stoltenberg er en habil samfunnsøkonom, han har ivret for FN-rammeverk og globale CO₂ priser og vært FNs spesialutsending for klima. Da er det vanskelig å forstå om han som finansminister ikke vil bruke de CO₂-prisene FN har satt som nødvendige for å nå 1,5-gradersmålet.

Først med et slikt prisnivå vil de samfunnsøkonomiske analysene gi gode nok råd når vi skal prøve å nå klimamålene.

NB: Holmås skriver spalte i Altinget på egne vegne, ikke på vegne av Sopra Steria. Meningene er hans egne og representerer ikke nødvendigvis bedriftens syn. Holmås utfører oppdrag for en rekke virksomheter knyttet til bærekraft, samt i energi- og bygg- og anleggsvirksomhet.

Les også på Altinget: Parallell virkelighet

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.