Personifiseringen av politikken har en bakside

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

De siste årtiene har det skjedd en gradvis økende personifisering av politikken. Mye internasjonal forskning har dokumentert denne trenden, og bekymringen er stor for at personfokuset går på bekostning av politikkens innhold. Jeg mener at bekymringen skal tas alvorlig, men samtidig er det også viktig å ta høyde for at bildet er sammensatt.

I Norge står partiene forholdsvis sterkt. Vi snakker om partivalg, partiideologi, partilister, partikultur, partikoalisjoner og, som min forskning har vist, er det fortsatt kandidatens politiske standpunkter – og ikke kjønn, alder eller yrke – som er viktigst for velgernes personstemmegivning. Norske velgere er opptatt av politikkens innhold. Politiske enkeltaktører er imidlertid også viktige og får oppmerksomhet på godt og vondt.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Gjennom egne plattformer og direkte kommunikasjon kan enkeltpolitikere bidra til å mobilisere velgere som ellers kan være vanskelig å nå. De vitaliserer politikken ved å personifisere den, målbære den og stille seg fremst. De er i skuddlinjen. 

Spørsmålet er hvor mye man som politisk engasjert egentlig skal tåle?

Dessverre har personifiseringen av politikken en bakside. Historiene om hets, trakassering og sjikane av politikere og kandidater som stiller til valg, er ikke sjeldne. Det gjelder i rikspolitikken, men også i lokalpolitikken slik som Marte Slagsvold Winsvold med kollegaer dokumenterer i et nylig publisert arbeid fra den norske Lokalvalgundersøkelsen.

Negativ og personrettet oppmerksomhet avgrenser seg ikke til, men blir ofte særlig aktualisert i forbindelse med valg og valgkamp. Det ses blant annet i vårt naboland, Danmark, hvor lignende tendenser i politikken forekommer.

I opptakten til årets danske kommunevalg 18. november ble personangrep på politiske aktører trukket helt frem på den offentlige dagsorden da statsministeren, Mette Frederiksen, 7. oktober fra Folketingets talestol italesatte hets mot politikere som et problem for den folkevalgte, dens familie og – hva jeg mener er helt sentralt – et problem rettet mot demokratiet og en utfordring for samfunnet:

«[...] vores demokrati er under pres. Udefra af kræfter, der vil os det ondt. Og indefra, hvis vi lader gadens parlament tage over.» [...] «Det må ikke blive sådan, at det kun er de mest hårdhudede, der er tilbage. Dem, der mener, man skal kunne tåle alt. Og finde sig i hvad som helst.»

Ikke tåle alt, men akseptere mye

Spørsmålet er imidlertid hvor mye man som politisk engasjert egentlig skal tåle?

Når politikkens innhold får konkrete konsekvenser, og opplevelsen av kampens hete blir nærværende i møtet med andre politiske aktører – meningsfeller så vel som motstandere – så kan det sies og gjøres ting som er lett å angre. Det er forståelig, og det må være plass til engasjement og høyt under taket. Det mener jeg bør gjelde i den offentlige debatten så vel som i de mange kommunestyresalene og til og med på Stortinget.

Våre folkevalgte er jo en privilegert gruppe. De har fått folkets tillit, de har makt og de forvalter et ansvar på vegne av fellesskapet. Det er klart de må tåle mye. Den danske statsministeren formulerte det slikt i sin tale:

«Et liv i politik kommer også med omkostninger. Sådan må det være. Med magt følger ansvar, og vi må alle kunne tåle kritik. Satire. Spot og spe.» 

Vi – fellesskapet – må ikke la de få enkeltaktører legge premissene for vårt demokrati. 

Men hun påpekte også at det finnes en grense: «[…] chikane, vold og dødstrusler er langt over stregen».

Også norske politikere «aksepterer» å skulle tåle mye. De betrakter negativ oppmerksomhet, drittkasting og hets som en side ved politikken og del av politikerrollen, slik som mine forskerkollegaer, Winsvold og kollegaer, beskriver her:

«Ideen om at man som politiker må tåle en del, understreket for dem at det de sto i, var et valg de hadde tatt, og ikke noe de bare passivt ble utsatt for. De unngikk dermed å se seg selv som ofre.»

Hetsen rettet mot politiske enkeltaktører er og vil ofte oppleves som personlig. Det er derfor lett (kun) å ty til løsninger og tiltak som hjelper den enkelte politiker her og nå. Nødvendige tiltak som tar vare på politikeren som menneske og person. Et viktig forhold som trekkes frem av politikere selv, er støtte fra personer rundt – partikollegaer og familie. Undersøkelsen til Winsvold og kollegaer viser videre at kun få opplever at (lokale) partilag har rutiner for håndtering av hets og sjikane, hvilket gjenspeiles i at under 30 prosent av norske lokale partilag sier de har slike rutiner. Det synes jeg er tankevekkende.

Et felles ansvar

Tiltak mot politisk motivert hets, trusler og vold berører og handler imidlertid om noe mer enn politikeren som person. Det handler også om tiltak og ansvar for å verne det jeg mener er et av de viktigste premissene for demokratiet som fellesskap: ikke-ekskludering. Noen vil si inkludering. Mette Frederiksen sa det på denne måten:

«Og vi må ikke blive så undseelige, at vi svigter det ansvar, vi sammen har på folkestyrets vegne: At mennesker, som de er flest, har lyst til at tjene vores land».

Statsministerens ord er vel verdt en tanke. Det er vi som må stå opp, det er vi som må ta ordet og det er vi som må ta ansvar. Vi – fellesskapet – må ikke la de få enkeltaktører legge premissene for vårt demokrati. Men samtidig som de få ikke må ekskludere de mange, så må de mange heller ikke ekskludere de få. Det er også viktig å ha i mente, tenker jeg. 

Demokratiet blir sårbart hvis vi lar det være opp til enkeltaktører – politikere så vel som velgere – å definere demokratiets spilleregler, og hvorvidt det er enkeltaktørers tillitsverdighet som avgjør demokratiets skjebne. 

Les også på Altinget: «Løgner, elitist, arrogant». Skjellsordene mot Høyre-lederen hagler på Facebook

Demokratiet er et felles ansvar. Det å tillegge for eksempel sosiale medier og (de relativt få) nettrollene skylden og ansvaret for stadig mer negativ personrettet oppmerksomhet blir for enkelt. Ansvaret kan ikke overlates til «årsaken» eller enkeltaktører, for så blir demokratiet sårbart og skrøpelig. Det gjelder ansvaret for de kollektive normene som grunnlag for håndtering av politisk uenighet og nå frem til felles løsninger, så vel som ansvaret for konkrete tiltak for å komme hets og negativ oppmerksomhet rettet mot politiske enkeltaktører til livs.

Det er et felles ansvar å verne demokratiske normer og et felles ansvar å iverksette tiltak. Derfor må vi på banen. Vi i betydningen kollektive aktører som kan definere og verne demokratiets normer og premisser for det politiske og offentlige ordskiftet gjennom både praktiske, normative og juridiske tiltak. Det være seg politiske partier, medier, folkevalgte organer, lovgivende myndigheter, så vel som journalister og politikerstanden selv.

Et sentralt hensyn i tiltakene mot hets, sjikane og vold bør være ikke-ekskludering, for som Winsvold og kollegaer konkluderer: «Dette er et demokratisk problem, fordi det kan gjøre at folk trekker seg fra politikken, eller at de ikke ønsker å stille til valg, og dermed får vi et fattigere og mindre representativt folkestyre.»

Det handler jo i siste ende om hvilke politikere og hvilket demokratisk samfunn vi ønsker. Det er verdt å ha for øye, tenker jeg. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.