Penger i lomma

Min pappa er en av dem som henter ut kontanter på matbutikken, sånn at han alltid har sedler og mynter å betale med. Han liker dårlig å betale med kort, og han vil ikke ha Vipps.

Elektronisk betaling føles ikke like sikkert. Det er tryggere med ekte penger i lomma.

Pappa ble født i 1945, mens det fortsatt var krig i Norge (riktignok ikke i Finnmark, der han ble født, som ble frigjort av russerne høsten 1944).

Da kortterminaler ble vanlig og utbredt i Norge, nærmet pappa seg 50 år. Da Vipps kom og raskt ble utbredt, hadde pappa passert 70.

Det er ikke rart at pappa sverger til det fysiske. Mange gamle frykter teknologi de ikke intuitivt skjønner, ikke greier å få grepet om. Det er det de kan, det var en slik verden de ble til i, vokste opp i og ble middelaldrende og til og med eldre i. 

Finansiell inkludering

Det er sammensatte grunner til at Stortinget i fjor vedtok en endring i finansavtalelovens § 2-1, som presiserte forbrukeres rett til å betale med kontanter.

Det handler om at man skal kunne gjøre opp for seg, uavhengig av tilgang på digitale løsninger. Det handler om beredskap; at kontanter fungerer selv om elektroniske betalingssystemer faller ut. Det dreier seg om personvern; kontantbetaling er anonym.

Kontantplikten er en slags siste skanse av forbrukerrettigheter.

Og så er det hensynet til eldre og andre som av ulike grunner strever med elektroniske løsninger, eller ikke har tilgang til slike. Dette punktet refereres gjerne til som finansiell inkludering.

Det er dette som sikrer pappas fortsatte mulighet til å skaffe seg det han trenger å kjøpe med kontanter.

Kontant-minoritet

Denne uka fyller den norske krona 150 år. Da den ble født var det naturaløkonomi, bytteøkonomi og kontantøkonomi.

I dag er det lite av alt dette i Norge. Vi er i verdenstoppen når det gjelder digitalisert betaling, og kun to prosent av betalingene skjer kontant.

De eldre som betaler med sedler og mynter er en liten og sårbar minoritet. 

Anne Johansen er direktør for kontante betalingsmidler i Norges Bank. Hun sier følgende til NTB om finansiell inkludering:

«Det vil si å legge til rette for at personer som av ulike årsaker ikke har mulighet til å betale med kort, kan betale med kontanter. Det er derfor viktig at kontanter er tilgjengelige, og her har både Norges Bank og bankene et ansvar».

Det er litt godt å høre.

Siste skanse 

Så er det samtidig ikke slik at min far kan betale med kontanter alle steder – selv ikke med fjorårets presiseringen av den lovpålagte plikten til å ta imot kontanter som betalingsmiddel.

For loven omfatter «I salgslokale der en næringsdrivende på fast basis selger varer eller tjenester til forbrukere», altså typisk Narvesen, Dressmann eller Rema 1000.

Det er unntak for ikke betjente utsalg, som automater. Det er unntak for store beløp. Det er unntak for popup-butikker og loppemarkeder. Det er unntak for tog, buss og trikk. Det er veldig mange unntak.

Gamle mennesker må allerede forholde seg til nettbankløsninger de ikke forstår og betalingsløsninger de ikke behersker eller ikke greier å stole på. Mange føler seg fremmedgjort i det moderne, digitale samfunnet. Teknologi de ikke henger med på, begreper de ikke begriper.

For dem er kontantplikten er en slags siste skanse av forbrukerrettigheter.

For resten av samfunnet handler det om å gi de eldste av oss den respekten og omtanken de fortjener.   

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.