Orbáns nederlag er ikke nødvendigvis slutten

Viktor Orbán har tapt makten i Ungarn, og Péter Magyar har ledet Tisza til et historisk flertall. Det er lett å forstå at mange ser dette som en demokratisk lettelse. Etter år med maktkonsentrasjon, svekket rettsstat og gradvis politisering av sentrale institusjoner framstår valgresultatet som et tydelig vendepunkt. 

Likevel er det grunn til varsomhet. Et regjeringsskifte er ikke nødvendigvis det samme som et systemskifte.

Péter Magyar er heller ingen klassisk outsider. Han har bakgrunn fra de politiske kretsene rundt Fidesz, og nettopp denne innsideposisjonen kan ha gjort ham bedre i stand til å utfordre Orbán enn den tradisjonelle opposisjonen. Han kjenner maktapparatet, lojalitetsstrukturene og den politiske kulturen fra innsiden. Det gir ham en strategisk fordel, men reiser også et mer grunnleggende spørsmål: Hvor dypt går bruddet egentlig? 

Man kan vinne over et regime uten nødvendigvis å bryte fullt ut med regimets politiske logikk.

Utrolig kynisk

Det gjelder også politikken. Magyar framstår mer EU-orientert og mindre konfronterende enn Orbán, men det betyr ikke automatisk at alle illiberale trekk forsvinner med maktskiftet. I spørsmål om suverenitet, migrasjon og nasjonal kontroll kan graden av kontinuitet vise seg å være større enn mange håper. Et nytt lederskap er ikke alltid det samme som en ny politisk kurs. Samtidig tyder mye på at en ny regjering vil søke et bedre forhold til EU.

Den største utfordringen ligger likevel i institusjonene. Ungarn har over tid utviklet en styringsmodell der demokratiske prosedyrer formelt består, samtidig som uavhengige kontrollorganer gradvis er blitt svekket. 

At landet fortsatt vurderes som «delvis fritt», sier noe viktig om problemets omfang. Dette handler ikke bare om Orbán som person, men om en bredere institusjonell utvikling. Når domstoler, medier, tilsynsorganer og offentlige fordelingsmekanismer først er blitt politisert, lar de seg ikke uten videre avpolitisere gjennom ett valg.

Denne utviklingen reiser også spørsmål om Europas rolle. EUs bruk av rettsstatsmekanismen og suspensjon av midler viser at økonomisk og institusjonelt press kan ha politisk effekt. Samtidig kom reaksjonene sent. Orbán fikk i mange år flytte grensene for hva som kunne tolereres innenfor unionen, uten at kostnadene ble tilstrekkelig høye. 

Lærdommen er derfor ikke bare at virkemidlene virker, men at de må brukes tidligere og mer konsekvent dersom demokratisk erosjon skal stanses før den får feste.

Orbán forsvinner heller ikke nødvendigvis som politisk kraft. Han har lenge vært mer enn en ungarsk statsminister. Han har vært et symbol og et referansepunkt for en bredere illiberal strømning i Europa og USA. Selv uten regjeringsmakt kan han fortsatt påvirke gjennom partinettverk, ideologiske allianser og transnasjonale høyremiljøer. Et valgnederlag i Budapest trenger derfor ikke å være et endelig nederlag for den politiske modellen han har bidratt til å legitimere.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare om Péter Magyar vant over Orbán. Det gjorde han. Spørsmålet er om han også kan vinne over orbánismen som system.

Det finnes gode grunner til å håpe på en demokratisk åpning i Ungarn. Men håp er ikke analyse. Valg kan åpne et rom for endring, men varig demokratisk gjenoppbygging krever noe mer: institusjonell reparasjon, maktspredning og en reell svekkelse av nettverkene som har båret systemet fram. Først da vil det være mulig å si at ikke bare Orbán, men også orbánismen, faktisk er beseiret.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.