Norsk Kjernekraft – luftslottet som sprengte 8. april 2026

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Påstanden om at atomkraft kan løse Norges avfallsproblem høres besnærende enkel ut. I realiteten er den nettopp det: enkel. For enkel. Den overser både de tekniske, politiske og sosiale realitetene som gjør håndtering av radioaktivt avfall til et av de mest komplekse spørsmålene i energipolitikken. Kjernekraftutvalgets rapport legger saken død for denne gang. Forenklingen ble dratt altfor langt.

Globalt sett er trygg håndtering av høyaktivt radioaktivt avfall fortsatt i en tidlig fase. Ingen land har ennå et fullt operativt, permanent deponi for slikt avfall i kommersiell drift. Prosjekter i våre naboland trekkes ofte frem som bevis på at løsningen er rett rundt hjørnet, men også disse har brukt flere tiår på planlegging, politiske prosesser og lokal forankring – og er fortsatt ikke ferdigstilt i praksis. Å fremstille dette som en ferdig løst utfordring, bidrar ikke til en opplyst offentlig samtale. 

Les også på Altinget: Enstemmig utvalg mener at Norge ikke bør satse på kjernekraft nå

Finnes ingen «plug-and-play»-modell

Et gjennomgående problem i argumentasjonen fra Norsk Kjernekraft er bruken av forenklinger. For det første fremstilles planene i Halden som en helhetlig løsning på Norges avfallsutfordringer. I realiteten er dette foreløpig kun et prosjekt på tegnebrettet, basert på avtaler og intensjoner. 

Anlegget det vises til er dessuten politisk og regulatorisk knyttet til håndtering av avfall fra forskningsreaktorene. Å utvide dette til også å gjelde fremtidig avfall fra kommersielle kjernekraftverk vil kreve nye, omfattende konsesjonsprosesser, konsekvensutredninger og – ikke minst – lokal aksept. Dersom det ikke får sosial aksept, eller mister den om noen år, har vi kastet bort millioner av kroner. 

Forsøket på å harselere med miljøbevegelsens arbeid med atomavfall virker desperat og smålig.

Realiteten er at avfallsproblematikken er en av mange prosesser som ikke kan forenkles slik Norsk Kjernekraft ønsker. Med sviktende kommunikasjonsstrategi er det enklere å peke fingeren på noen andre. Kjernekraftutvalgets rapport slår ned alle deres argumenter med stor faglig tyngde.

For det andre tas det for gitt at løsninger fra land som Sverige og Finland kan overføres direkte til Norge. Dette ignorerer grunnleggende forskjeller i geologi, institusjonelle rammer og historisk erfaring med kjernekraft. Slike deponiløsninger må utvikles i tett samspill med lokale forhold, og det finnes ingen «plug-and-play»-modell som kan importeres uten videre. En slik modellimport Kristiansen mener Norge burde ta fatt på, var delvis grunn i Fukushima-ulykken.

Ta lærdom av NND

Forsøket på å harselere med miljøbevegelsens arbeid med atomavfall virker desperat og smålig. Miljøbevegelsen har satt atomsikkerhet på dagsordenen og har bidratt til å avdekke omfattende avvik, ukultur og manglende sikkerhet ved norske atomanlegg. Avdekking av IFEs forskningsjuks og flere eksempler på ulovlig oppbevaring av atomavfall og brukt brensel er konsekvenser av miljøbevegelsens sammenhengende innsats for atomsikkerhet over flere tiår.

Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND) er en seriøs aktør som skal løse avfallsproblematikken på en ryddig og grundig måte. Referansegruppen, der Natur og Ungdom og Nei til Atomvåpen er representert, gir oss muligheten til å følge opp og forme prosessen. Selv om vi har et godt samarbeid, skal det sies at referansegruppen også er NNDs største kritiker. Gjennom dialog tar vi ansvar ved å bidra til å kvalitetssikre NNDs arbeid fra start til slutt. Norsk Kjernekraft har nok en ting eller to å lære av dette. 

Les også på Altinget: Verdens eldste atomavfall ligger i et boligområde i Norge. Ingen vet hvilken tilstand det er i

Hva med en studietur?

Så til atomkraftens påståtte rolle som løsning. Det er riktig at atomkraft i mange land pålegges ansvar for eget avfall, og at dette kan skape økonomiske insentiver. Men det betyr ikke at avfallsproblemet «løses» ved å bygge atomkraft. Tvert imot innebærer det å produsere mer avfall som må håndteres i generasjoner fremover. Å håndtere avfallet er såpass dyrt at det fortsatt er en regning skattebetalere må betale gjennom subsidier. Å hevde at man kan rydde opp i eksisterende avfall ved å produsere mer, er en logikk som ikke tåler nærmere etterprøving.

Spesielt i en verden preget av stadig mer geopolitisk uro, uforutsigbart vær og natur – skal vi virkelig produsere mer av dette ekstremt ustabile avfallet? Eller sentralisere energiproduksjonen vår til et atomkraftverk, noe som gjør oss både uranavhengig og sårbare? La oss lære av erfaringer fra tsunamien i Fukushima i Japan og okkuperte Zaporizjzja i Ukraina. Er det virkelig et behov for Norsk Kjernekraft at Norge får disse dyre lærepengene selv? 

Hvordan kan Kristiansen kalle energikilden som produserer det farligste avfallet, som baseres på et råstoff som vil gå tom de neste 100 årene, og som enda ikke kan lagres på en trygg måte, klimavennlig?

Atomkraftens tilhengere viser ofte til lave klimagassutslipp i et livsløpsperspektiv. Men dette perspektivet utelater andre vesentlige forhold: ressursutvinning, naturinngrep og sikkerhetsrisiko i utlandet. Uranutvinning har betydelige miljø- og helsekonsekvenser i flere deler av verden, og det er langt fra gitt at denne delen av verdikjeden kan beskrives som bærekraftig. Hvordan kan Kristiansen kalle energikilden som produserer det farligste avfallet, som baseres på et råstoff som vil gå tom de neste 100 årene, og som enda ikke kan lagres på en trygg måte, klimavennlig?

Vi ber Kristiansen vennligst ta en «studietur» til Namibia, Russland og Kasakhstan og se på uranvirksomheten i disse landene. Vi tviler på at han fortsatt vil kalle atomkraft et godt alternativ da. Dersom Kristiansen velger å stole blindt på utslippsrapporter fra disse regjeringene, er hans naivitet ovenfor klimarapportering like hensiktsmessig som hans tro på atomkraft. 

Les også på Altinget: Vestre om situasjonen for det norske atomavfallet: – Alvorlig, men håndterbar

Debatten bør ta utgangspunkt i realiteter

Utbygging av kjernekraft vil ta tiår å innføre i Norge. De fornybare energikildene er i særstilling fordi de kan bestilles og installeres raskt. I tillegg er de lønnsomme. Som kjernekraftutvalgets rapport påpeker, krever atomkraft 2–4 ganger høyere strømpris eller 70–80 prosent lavere investeringskostnad for å være lønnsomt. Helhetsvurderingen i rapporten er nøye gjennomgått og har stor, tverrfaglig tyngde. Med dette i betraktning er eventyret til Norsk Kjernekraft et luftslott som sprengtes 8. april 2026.

I mellomtiden finnes det tiltak som kan gjennomføres raskere og med mindre risiko, spesielt da innen energieffektivisering og fornybar energiproduksjon som havvind (som forresten har en lavere kostnad enn et atomkraftverk). Eventyret om atomkraft kommer til å gå på bekostning av disse mulighetene.

Norge trenger en ærlig og kunnskapsbasert debatt om energi. Den bør ta utgangspunkt i realiteter, ikke i forenklede fremstillinger. Atomkraft kan fremstå som en tiltalende løsning på papiret, men tar man innover seg kompleksiteten i prosessene, er det en lang omvei med langt enklere løsninger. Miljøbevegelsen er ikke prinsipielt motstandere av atomkraft, men vurderer de aktuelle energiløsningenes potensielle bidrag opp mot energibehovet vi har nå og i framtiden. 

Vurderingen vår er i tråd med kjernekraftutvalgets konklusjon; atomkraft er en lite egnet energikilde for Norge. Tiden er inne for å rette fokus mot de fornybare energikildene vi har snakket om i tiår. 

Les også på Altinget: Ungarns forgiftede valg: Miljøskandalen som kan velte Orbán

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.