Norge krenker barnekonvensjonen!

Kanskje er det at Norge krenker barnekonvensjonen et speilbilde på det veltilfredse flertallet, som lever trygge og gode liv, og synes mer opptatt av priser på drivstoff og strøm enn livssituasjonen til sårbare barn.

FNs barnekonvensjon ble vedtatt for 36 år siden, 20. november 1989. Den ble ratifisert av Norge i 1991 og innlemmet i norsk rett i 2003. De mest sentrale bestemmelsene i konvensjonen fikk et eget kapittel om barns rettigheter i Grunnloven 2014, så det mangler ikke på rettslig forankring. 

I juli 2025 fremla FNs barnekomite sin periodiske rapport om status for hvordan Norge etterlever barnekonvensjonen.

Norske myndigheter, uavhengig av partifarge, liker å fremstille Norge som det beste land i verden for barn å bo. Mye er selvsagt bra i Norge. Vi er ett av verdens rikeste land og er stadig en stort sett godt fungerende velferdsstat.

Men derfor burde Norge også ha de beste betingelser for å oppfylle alle rettighetene i barnekonvensjonen som gjelder for alle barn. Barnekomiteens rapport påviser imidlertid flere områder hvor Norge klart svikter.

I det følgende omtales de mest de kritikkverdige forhold:

Fremstår som en sinke

Barn som bor i Norge mangler en klageordning som kan praktiseres om myndighetene har krenket noen av barns rettigheter. Barnekonvensjonen fikk i 2011 en slik individuell klageordning. Den har fått tilslutning av mer enn 50 land, blant andre Danmark, Finland, Spania og Tyskland.

En klageordning er et nødvendig virkemiddel for å sikre konvensjonens gjennomslagskraft. Den innfører ingen nye rettigheter, men sikrer at de som foreligger blir bedre etterlevet.

Det er nedslående og uforståelig at Norge, i sin tid ansett som en barnerettslig pioner, hele tiden har motsatt seg tilslutning til ordningen.

Fremfor å fronte barns rettigheter, fremstår Norge som en sinke.

Må sannsynligvis vinke farvel

Burde trumfe selvstyret

Barn i Norge opplever stor ulikhet i viktige tjenestetilbud avhengig av hvor de bor i landet.

Det gjelder tiltak som primærhelse, kommunale botilbud, fritidstilbud og nivået på økonomisk støtte etter sosialtjenesteloven. Dette handler også om kommunalt selvstyre. Men det er et berettiget spørsmål om ikke kampen mot barnefattigdom og utenforskap burde trumfe det kommunale selvstyret.

De kommunale ulikhetene i sosiale tilbud rammer også i stor grad barn med funksjonsnedsettelser. Her bryter Norge ikke bare barnekonvensjonen, men også FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Denne konvensjonen er nylig gjort til en del av norsk rett.

Barnekomiteen har lenge etterlyst nasjonale ordninger som kan overstyre kommunene på dette fektet. Dette for å motvirke ulikhetene og oppfylle barns rett til best mulig oppvekstvilkår og likeverdig helsetilbud, uavhengig av geografisk tilknytning.

Forsetter å forskjellsbehandle 

Norske myndigheter fortsetter å forskjellsbehandle enslige mindreårige asylsøkere over 15 år sammenhold med gruppen under 15 år.

Den eldste gruppen får sitt omsorgsbehov dekket av utlendingsmyndighetene, mens de yngre blir tatt hånd om av barnevernet. Sistnevnte er en profesjonell omsorgstjeneste, hvilket ikke kan sies om utlendingsmyndighetene. 

Forskjellsbehandlingen innebærer at Norge diskriminerer aldersgruppen enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Det strider mot en av barnekonvensjonens mest sentrale bestemmelser som forbyr diskriminering mellom barn.

Trolig bare toppen av en stor tragedie

Tar ikke hensyn

Nav tar ikke hensyn til barns selvstendige rett til en levestandard som er tilstrekkelig for fysiske, psykiske, moralske og åndelige utvikling, slik det lyder i barnekonvensjonens artikkel 27.

Helsetilsynet har i en rapport fra 2024 avdekket at Nav fortsatt ikke foretar en god nok individuell og konkret vurdering av barns behov i saker som gjelder økonomisk støtte til barnefamilier.

Dette er oppsiktsvekkende i seg selv.

Nav burde kjenne til barnekonvensjonen. Men det er særlig kritikkverdig i en situasjon hvor økte levekostnader fører til at mange barnefamilier har behov for offentlig støtte.

Skjønt barnekonvensjonen er norsk lov, er det åpenbart nå nødvendig for å oppnå en forsvarlig saksbehandling i Nav at barns rett til en tilstrekkelig levestandard blir vedtatt som egen bestemmelse i sosialtjenesteloven. 

Les også: – Jeg ble redd satan skulle ta meg

Får bare akutt hjelp

Retten til nødvendig helsehjelp for barn av foreldre uten oppholdstillatelse, såkalte papirløse, krenkes. Disse barna får bare akutt hjelp, hvilket er i strid med deres rett til tilstrekkelig helsehjelp, i egenskap av barn, uavhengig av oppholdstillatelse og foreldrenes status. 

Norges praksis med internering av barn under asylprosesser er klart i strid med barnekonvensjonens forbud mot frihetsberøvelse hvis det ikke skjer som absolutt siste utvei, og da for kortest mulig tid. 

Mange forsvinner

Det er en tragisk kjensgjerning at mange barn forsvinner fra asylmottak uten at det blir igangsatt grundig leting.

De siste årene har mer enn 500 barn forsvunnet fra norske asylmottak. Mange er under 15 år og mange har blitt hentet uten krav om legitimasjon. Flere av sakene blir henlagt av politiet uten å lete. Man kan spørre hvilken rettsstat det er som lar sårbare barn forsvinne uten å lete.

Endelig er det et tankekors at barnekomiteen i sin siste rapport uttaler bekymring og overraskelse over den manglende kunnskap om barnekonvensjonens forpliktelser som synes å prege både politiske og administrative myndigheter.

Barnekomiteen anbefaler en omfattende opplæringsprosess, først og fremst på kommunalt nivå. Alle barn bor jo i en kommune.  

Norske myndigheter må skjerpe seg.

Et land som Norge, med sin stolte fortid som barnerettslig pioner og sine rike ressurser, kan ikke være bekjent av at sentrale rettigheter for barn stadig krenkes.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.