Norge: En passiv mottager av EUs politikk

Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen.

Norge er som en tenåring som har rømt hjemmefra i protest, men som fortsatt sniker seg inn bakveien hver kveld for å bruke vaskemaskinen, tømme kjøleskapet og låne pappa sitt kredittkort. Vi insisterer på vår «uavhengighet», mens vi i praksis er mer integrert i det europeiske prosjektet enn en gjennomsnittlig fransk landsby.

Det er et fascinerende og tragikomisk syn: Samtidig som meningsmålingene viser at EU-motstanden biter seg fast som en sta flått på en elg, har vi aldri vært tettere sammenvevd med Brussel. Vi svelger unna titusenvis av direktiver med et mutt ansiktsuttrykk, som et barn som blir tvunget til å spise brokkoli for å få dessert. Desserten er selvfølgelig tilgangen til det indre markedet – som vi er så avhengige av at hele den norske velferdsmodellen ville kollapset raskere enn et korthus i en høststorm uten den.

Vi sitter på gangen mens naboene våre bestemmer menyen, og så klager vi over at maten smaker for lite salt når den blir servert.

Men her kommer det virkelige paradokset: Se på de store styringspartiene våre. Høyre og Arbeiderpartiet er – i det skjulte, eller i det minste i de dannede middagsselskapene – rungende tilhengere av medlemskap. De vet at i en verden med handelskrig, klimakrise og et aggressivt Russland, er det å stå «utenfor» omtrent like lurt som å stille med paraply i en orkan.

Men tør de si det høyt? Nei da. De har utviklet en egen form for politisk narkolepsi: Hver gang ordet «EU-debatt» nevnes, faller de i dyp søvn.

Les også i Finansavisen: Vedum angriper Høyre-ledelsen

Det er ren og skjær populisme. Lederskap i Norge har blitt redusert til å kjenne etter hvilken vei vinden blåser, for så å løpe i den retningen mens man roper «Følg meg!». Jonas og Erna tør ikke ta debatten fordi de er livredde for å tape velgere til Senterpartiets «nei til alt som ikke er laget av norsk treverk»-retorikk. De har byttet ut ryggraden med en våt vaskeklut for å tekkes opinionen.

Resultatet er en slags frivillig demokratisk kastrering. Vi følger reglene, vi betaler kontingenten (gjennom EØS-midlene), men vi har absolutt ingen stemme når reglene utformes. Vi sitter på gangen mens naboene våre bestemmer menyen, og så klager vi over at maten smaker for lite salt når den blir servert.

Er det dette vi kaller «suverenitet»? Å være en passiv mottager av andres politikk? Det er som å betale full pris for en kinobillett, men velge å se filmen gjennom nøkkelhullet fra toalettet.

Les også i Finansavisen: Her er det flertall for EU-medlemskap

Vi har blitt verdensmestre i å lure oss selv. Vi innbiller oss at vi er den frie fjellbonden som står på knausen og skuer ut over fjorden, mens vi i virkeligheten er en flittig kontorist i et EØS-maskineri som styres fra et glasshus i Brussel vi ikke har adgangskort til.

Spørsmålet er: Skal politikere gå foran og vise vei, eller skal de bare være avanserte værhaner?

Hvis våre fremste politikere faktisk mener at Norge er best tjent med å sitte ved bordet der beslutningene tas, har de en moralsk og politisk plikt til å forsøke å overbevise folket. I stedet velger de den behagelige tausheten. De lar debatten råtne på rot fordi det er tryggere for karrieren å mene det samme som «opinionen» – selv når opinionen er basert på nostalgiske drømmer fra 1994.

Det er på tide å våkne fra denne politiske dvalen. Vi er allerede gift med EU, vi har bare nektet å skrive under på papirene. Kanskje det er på tide å flytte ut av gjesterommet og faktisk kreve en plass i ektesengen?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.