Norge bør ta initiativ til en plastavtale utenfor FN-systemet

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

Sammenbruddet i forhandlingene om en global plastavtale i sommer var skuffende. Men havariet kan – så rart det enn høres – også ha vært en fordel.

Å akseptere en svak avtale, basert på vage løfter, ville ha låst verden til lave ambisjoner i mange år. Det er bedre å stå uten en global avtale enn å få en som bare gir symbolsk fremgang.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Oppgaven nå er å gripe det handlingsrommet som fortsatt finnes. Nettopp det har Norge en reell mulighet til å gjøre.

Hvorfor er det verdt å påta seg en slik rolle? Jo, ikke minst på grunn av historien om den såkalte Ottawakonvensjonen. Denne flerstatlige avtalen ble opprettet da håpet om et globalt nei til landminer brast på 1990-tallet.

Ottawa-avtalen har for lengst vist at også avtaler utenfor FN-systemet kan bidra med viktige løsninger når problemer truer store befolkningsgrupper eller hele kloden. Traktaten har resultert i en faktisk stans i produksjonen av landminer, og en drastisk reduksjon i bruken av dem, i land som tilsluttet seg avtalen.

Les også på Altinget: Nok en kollaps i plastforhandlingene: – Veldig skuffet

Smertefullt lang diskusjonsprosess

Ottawa-avtalen ble til på Canadas initiativ. Fremstøtet ble gjort da forsøkene på å få til en global avtale mot bruk, produksjon, lagring og spredning av antipersonellminer havarerte i 1996.

Det er bedre å stå uten en global avtale enn å få en som bare gir symbolsk fremgang.

Konvensjonen ble underskrevet av 122 land i 1997. Traktaten trådte i kraft bare to år senere, i 1999. En lynrask ratifiseringsprosess.

Landminekonvensjonen har i dag 165 medlemsland. Den ble imidlertid ikke signert av de største produsentlandene. Som USA. Kina. Russland. Saudi Arabia. India. Kjente «motstemmer» for de som også har fulgt plastforhandlingene.

Det er andre likheter også mellom kampen mot miner og arbeidet med å stanse plastforsøplingen.

Det store flertallet av ofrene i minebelagte områder, er uskyldige sivile. Miner fører til død og lemlestelser lenge etter at krigshandlingene er over.

Plastforsøpling, på sin side, krysser grenser og rammer oss alle. Men den tyngste byrden faller på fattige lokalsamfunn i utviklingsland. Mange mottar avfall fra rikere land, til tross for at de selv bidrar lite til produksjonen. Folk her utsettes for forsøpling, giftige kjemikalier, forurenset vann og mikroplast – med helsevirkninger som kan være mer alvorlige enn vi ennå forstår.

Akkurat som diskusjonene om landminer gjorde på 1990-tallet, har dragkampen om en global plastavtale skapt en økende frustrasjon blant folk flest. Nærmere bestemt over den smertefullt lange diskusjonsprosessen i FN systemet.

Vi fikk selv kjenne på denne følelsen, som observatører under de mislykkede plastforhandlingene i Genève tidligere i sommer.

Les også på Altinget: Oljefondet har investert milliarder i selskaper som anklages for å motarbeide plastavtalen Norge ønsker

En reell mulighet

Desto viktigere for alle er det å vite at Norge faktisk kan gjøre en forskjell i det vakuumet som nå har oppstått.

Den tyngste byrden faller på fattige lokalsamfunn i utviklingsland.

Norges mulighet til å gripe inn og foreslå en plastavtale utenfor FN-systemet, er knyttet til posisjonen vi har innenfor den såkalte Høyambisjonsalliansen mot plastforurensning.

Alliansen ble lansert av Norge og Rwanda i august 2022. Den består av både en lang rekke utviklingsland og av høyinntektsland som Canada, Australia, Japan, og hele EU.

Om land som nettopp Norge tør å ta initiativet, har koalisjonen en reell mulighet til å få plass en internasjonal plastavtale utenfor FN-systemet. Den kan i så fall lages etter modell av Ottawakonvensjonen mot landminer.

Arbeidet som Canada i sin tid startet opp for å få til en «privat» landminekonvensjon, ble møtt med sinne fra land som Australia og USA. Disse hevdet i tillegg at en slik avtale kun ville bli symbolsk og ikke gi noen form for løsning.

Like fullt har avtalen altså hatt stor betydning. Blant resultatene er at 40 millioner lagrede miner nå er destruert. Og at assistanse er gitt både til overlevende og andre som bor i minelagte områder.

Les også på Altinget: Klimaministeren: Slik skal vi løse plastkrisen

To hovedgevinster

Om en plastavtale realiseres etter «Ottawa-modellen», i regi av Høyambisjonsalliansen, kan to hovedgevinster bli resultatet.

For det første vil publikums oppfatninger bli raskere oppfanget under avtalens tilblivelse enn det som er tilfelle med FNs langdryge saksbehandling. Initiativet vil også styrke troen på at internasjonale forhandlinger kan føre frem, og at vi sammen kan skape effektive løsninger. Det er ikke bare «America first».

Akkurat som diskusjonene om landminer gjorde på 1990 tallet, har dragkampen om en global plastavtale skapt en økende frustrasjon blant folk flest.

For det andre kan en slik avtale bli en ny giv for utvikling – og ikke minst overføring – av teknologi for forebygging og bekjempelse av plastforsøpling.

Det som trengs er ikke bare teknologi, men mer rettferdig tilgang til ressurser og alternativer.

Mange lav- og mellominntektsland er avhengige av plast til grunnleggende behov som vannlagring eller matbeskyttelse. Samtidig er det vanskelig for dem å gjøre noe med forsøplingsproblemet. Dette fordi de støter på flere barrierer: begrensede midler, andre prioriteringer og et globalt marked med få alternativer.

Mangel på ressurser og rettferdig tilgang til innovasjon holder altså mange land tilbake i arbeidet mot plastforsøpling. Her kan Norge gjøre en reell forskjell, ved å lede koalisjoner og støtte rettferdige løsninger.

Les også på Altinget: Cocktailen av kjemikalier ingen vil ha

Ansvarliggjør industrien og staker ut en ny global kurs

I forskningsprosjekter vi i Sintef nå står midt oppe i, i utviklingsland, ser vi at tettere samarbeid mellom myndigheter og private aktører skaper gode resulter. Vi har lyktes med å etablere partnerskap der aktører samler inn plastsøppel fra elver og strender. Etterpå blir avfallet til brensel for lokale energiintensive industrier.

Det som trengs er ikke bare teknologi, men mer rettferdig tilgang til ressurser og alternativer.

Slike partnerskap kan gi umiddelbar avlastning på steder der plastavfallet allerede er overveldende. Opprydding og tiltak som omgjør avfall til energikilder, kan håndtere akutte utfordringer i land med begrenset infrastruktur. Men de kan ikke erstatte systemforandringer.

Det overordnede målet må fortsatt være å redusere plastproduksjonen, utvikle alternativer og forebygge forsøpling på den måten. Altså først og fremst rette oppmerksomheten mot produsentene av plast. Men disse drives også av etterspørsel. Derfor trengs atferdsendringer i tillegg hos deg og meg, brukerne av plasten.

Sammen med andre høyambisjonsland har Norge en reell mulighet til å lede an i å forme en plastavtale som ikke bare erstatter den som glapp i Genève – men en avtale som også ansvarliggjør industrien og staker ut en ny global kurs.

Les også på Altinget: Utviklingsministeren tilbake fra reise: – Du ser hvor enormt plastproblemet er

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.