Nei, skogens eneste rolle er absolutt ikke bare å vokse, dø og råtne

Politisk kommentator Thomas Vermes i ABC Nyheter skriver i en kommentar 21. juli at man kan få inntrykk av at såkalte klima-aktivister og miljøvernere mener skogens eneste rolle i klimakampen er å vokse, dø og råtne. Dette er selvsagt feil, selv om noen ytterst få kan tenkes å ha et slik syn. Han tilføyer med dette enda en polariserende kronikk i et allerede uhensiktsmessig polarisert felt.

Dessverre viser media svak interesse i å belyse hva som ligger bak de store uenighetene. Man glemmer ofte å gå inn i helt vesentlige aspekter som verdisyn. Av og til nevnes ideologi, men ofte i negative ordelag. Sannsynligvis vil man finne at mange såkalte «klima-aktivister og miljøvernere» har et ideologisk utgangspunkt om at vi alle både på personnivå, som nasjon og klode har ansvar for å praktisere reell langsiktig bærekraftig adferd. Dette prinsippet vil for mange gjelde dels uavhengig av hvilke ukloke valg andre og andre land måtte ta. Man kan betrakte et slikt syn som naivt, og ofte blir den med slikt verdisyn og ideologi latterliggjort.

Like fullt og heldigvis er vi som samfunn gode til å lære våre barn omtrent akkurat disse prinsippene; å ta ansvar for egne handlinger og det å ta kollektivt ansvar. Læreplaner og føringer både for barnehager og skoler er svært tydelige på nettopp dette, men ett eller annet skjer med oss både på individnivå og som samfunn på vei inn mot myndighetsalder.

Det er naturlig å se på hvilket forbruk vi har og prognoser videre. Noen og enhver kan få problemer med å nyte ferietur til fjerne himmelstrøk eller nye 40 kvadratmeter platting på hytta om man tar seg ubehaget med å fordype seg i prognoser for nasjonal og global utvikling i forbruk av råvarer/mineraler, energi og natur.

Heldigvis er sentrale og dype begrep som natursorg smått om senn i ferd med å etablere seg som begrep verdt å skrive om. Det er altså håp om at perspektiver utover det å hogge mye eller lite skog etter hvert vil bli tema i media og i de tusen hjem.

Hvorfor mener mange at skogsdrift drives alt for hardt i Norge?

Hvorfor mener mange, også forskere, at det er betydelig usikkerhet til hvorvidt skogstandarden PEFC på lang sikt ivaretar stort og omfangsrikt biologisk mangfold?

Hvorfor erfarer og frykter mange sterkt forringet naturglede ved flatehogst og monokulturer som praktiseres under PEFC-regimet?

Man omtaler trevirke fra norske skoger som sertifisert.

Tømmer som omsettes i Norge kommer fra hogst som må innfri kravene i norsk PEFC skogstandard. Innholdet i PEFC er sterkt påvirket av næringsaktørers og mange grunneieres naturlige ønske om stort handlingsrom for skogforvaltning. Eksterne aktører som WWF, Sabima og flere er invitert inn i arbeidet med standardens utforming for å forsøke å ivareta et bredt spekter av hensyn. Resultatet er bedre skogforvaltning enn før og bedre skogforvaltning enn i mange andre land.

Likevel: PEFC er ingen garanti for reell langsiktig bærekraft, gode naturopplevelser eller stort og omfangsrikt biologisk mangfold. PEFC er et minimumskrav for å innfri markedets naturlige forventning om et minimumsnivå for å hensynta samfunnsbehov og økologi.

Man kaller effekten av å erstatte olje, gass, betong, stål og annet som substitusjonseffekt. I ordskiftet rundt rammene for politikk og forvaltning passer begrepet substitusjonseffekt perfekt inn. Den som ønsker å være fanebærer for begrepet har ytterst gode forutsetninger for å lykkes med å få beslutningstakere med på at det vil være uforsvarlig og nærmest umoralskt å ikke ha svært stor aktivitet i skog for å maksimere de såkalte substitusjonseffektene.

Thomas Vermes spør klokt «kunne det også være en jobb for miljøbevegelsen å skape opinion for en bedre prissetting av tømmer fra god praksis?». Så absolutt bør både miljøbevegelsen, skognæringa, skogeier og alle andre skape interesse, forventning og krav om nettopp det; å kunne bruke forbrukermakten sin til å velge trevirke fra skogsdrift som langt overgår minimumskrav i skogstandarden PEFC.

Disse tankene er tenkt før og svenskene har også her tatt føringen foran Norge. All honnør for det! Foretaket Plockhugget får stadig nye kontrakter i Sverige. Plockhugget tilbyr sertifikat som garanterer at tilsvarende volum trevirke som du kjøper er hogget på en ytterst bærekraftig måte. Hogsten gjennomføres flatehogstfritt og med tilpasninger som på radikalt bedre måte enn PEFC sikrere biologisk mangfold og gode naturopplevelser. Det PEFC omtaler som «lukket hogst», grovt sett et alternativ til flatehogst, er ikke i nærheten av å innfri kravene skogbruksstandarden Plockhugget legger til grunn for sine sertifikater. Jeg konstaterer og forundrer meg over at norsk skognæring ikke har etablert et tilsvarende tilbud i Norge.

Jeg tror mange, kanskje alle, innerst inne forstår at det å ville redde en katastrofe med å etablere en annen, om enn mer langsiktig, emosjonell og uklar katastrofe, er en kortsiktig glede om enn noen glede i det hele tatt. Annet enn relativt kortvarig økonomisk glede for skogeier, næringsaktører og politikere som får et høvelig halmstrå å klamre seg til for å vise handlekraft. Eller i bunn forvirre seg selv og andre i tanken om at man er på riktig kurs med å «redde verden».

Jeg tror vi alle, innerst inne, forstår at Norge, verden og hver en av oss må inn i modige og radikale strukturelle endringer. Overforbruk av trevirke til formål vi strengt tatt ikke behøver er et at flere grep. Grep som i sum for så vidt vil ryste både politikk, forvaltning og hver en av oss. Vi kan fortsette å gjøre som før, vi kan fortsette veksten og vi kan fortsette å vente med å ta grep vi innerst inne vet må til. Våre etterkommere kommer ikke til å takke oss for det, men vi slipper å se dem i øynene for å beklage.

Verden står foran et rystende globalt paradigmeskifte med innføring av kunstig intelligens (KI). Det skal ikke rare algoritmen til for å få KI til å fortelle verden med utestemme at det umiddelbart kreves strukturelle endringer dersom målsetting er en klode i langsiktig økologisk balanse.