Natur, klima, og en regelstyrt verdensorden

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Da Arbeiderpartiet la sin «Plan for Norge» frem for Stortinget forrige uke var formuleringen om at «klima og natur er rammen for all politikk» hentet fram fra glemselen. Den forekom faktisk allerede i første talepunkt i Støres redegjørelse, og ble dessuten gjentatt av Tonje Brenna senere i stortingsdebatten.

Dette er en bemerkelsesverdig snuoperasjon.

Klima og natur var nemlig påfallende fraværende da Støre presenterte planen for offentligheten rett før jul. Og Brennas bredside i Klassekampen, der hun ba venstresida om å «skjerpe seg», etterlot ingen tvil – her trakk hun spesielt fram klimapolitikken som et område der hun mener miljøpartiene er i utakt med tiden.

Så hva har skjedd?

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Sikkerhetspolitisk panikk

«Sikkerhet spiser marked til frokost» sa Maria Berg Reinertsen nylig i Morgenbladet. Med en pågående krig Europa, eskalerende kriser på flere kontinenter, og et historisk lavmål i det transatlantiske samarbeidet er det opplagt at nå må sikkerhet og beredskap være førsteprioritet.

Denne sikkerhetspolitiske panikken handler om at vi står ovenfor et mulig sammenbrudd i den regelstyrte verdensorden slik vi kjenner den. For små land, som Norge, er dette katastrofalt. Dersom de store landene ikke respekterer folkeretten, melder seg ut av internasjonale organer, og de langsiktige globale alliansene våre bryter sammen, ligger vi dårlig an.

Dette er en bemerkelsesverdig snuoperasjon.

Men om vi virkelig vil stå opp for den regelbaserte verdensordenen er natur og klima faktisk slett ikke det verste stedet å sette inn støtet.

For det første, dette er et område der vi har lange tradisjoner for bredt internasjonalt samarbeid. Nasjonalstatenes felles ansvar for naturen og miljøet ble fastslått på FNs miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972, i 1987 etablerte Brundtlandkommisjonen begrepet «bærekraftig utvikling», og de første globale miljøavtalene, inkludert den juridisk bindende Klimakonvensjonen og Konvensjonen om biologisk mangfold, ble inngått på Rio-konferansen i 1992.

Disse og andre dokumenter fra Rio-konferansen har lagt føringer for FN sitt arbeid med miljø og bærekraft.

Fullt av suksesshistorier

For det andre, til tross for mange tilbakeslag er det internasjonale miljøsamarbeidet som har fulgt i kjølvannet av disse prosessene faktisk fullt av suksesshistorier. Etter at forskerne på 1970-tallet oppdaget at utslipp av KFK-gasser ødela det livsviktige ozonlaget, tok det mindre enn ti år før en internasjonal avtale om å stanse disse utslippene var på plass.

I 2010 inntrådte et globalt forbud, og i 2050 regner forskerne med at «hullet i himmelen» vil være reparert. Tilsvarende har vi fått kontroll på sur nedbør i Europa, og klimaendringene ville også vært adskillig mer dramatiske om det ikke hadde vært for de tiltakene vi har fått gjennomført under Parisavtalen.

Nå arbeider landene det blant annet med å oppfylle forpliktelsene under Naturavtalen og med å utvikle et internasjonalt avtaleverk om plastforsøpling.

Om vi virkelig vil stå opp for den regelbaserte verdensordenen er natur og klima faktisk slett ikke det verste stedet å sette inn støtet.

For det tredje, miljøseire gir ofte vinn-vinn-vinn for natur, klima, og mennesker. Klimapanelets siste hovedrapport finner at det å unngå nedbygging og ødeleggelse av naturlige økosystemer er det nest mest effektfulle tiltaket for å redusere klimagassutslipp, etter mer solenergi, men før mer vindkraft.

Økt karbonbinding i landbruket og restaurering av økosystemer kommer på henholdsvis fjerde og femte plass. Naturpanelets rapporter viser at naturtiltak ofte også gagner lokalbefolkning og klima.

Et hjemlig og aktuelt eksempel er krisen i Oslofjorden, der det å ta effektive grep for å restaurere økosystemene i fjorden vil gagne det biologiske mangfoldet fjorden, karbonlagring, fiskerier, og friluftsliv.

Et skikkelig kinderegg

For det fjerde, og dette er viktig, slike tiltak for miljø og klima har faktisk også bred stor folkelig støtte. Både globalt og her i Norge ser vi at et stort flertall av befolkningen verdsetter naturen høyt, de er positive til tiltak for å bremse naturtap og klimaendringer, de er villige til selv å bidra, og, ikke minst, at de er positive til internasjonalt klima -og natursamarbeid.

Og denne støtten og viljen til å bidra er størst blant dem som rammes hardest av klimaendringer og naturtap.

Miljøseire gir ofte vinn-vinn-vinn for natur, klima, og mennesker.

Det er med andre ord gode grunner til å se på arbeidet med det internasjonale natur- og klimasamarbeidet som et skikkelig kinderegg, med muligheter for å fremme og styrke den regelbaserte verdensorden i vår tid. Her finnes arenaene, erfaringene, mulighetene, og den folkelige støtten.

Og selv om USA nå trekker seg fra en rekke internasjonale arenaer, inkludert Klimakonvensjonen, vil den fremdeles ha 196 medlemsland – like mange som Konvensjonen om biologisk mangfold. Arbeidet med den globale naturavtalen illustrerer at internasjonalt miljøsamarbeid kan fungere og ha effekt, også uten at USA er med.

Disse tingene henger sammen

En av de som har formulert disse sammenhengene aller finest er Kongen. I sin nyttårstale er Kong Harald innom totalberedskap, uro og fremtidsfrykt, trusler mot demokrati og minoriteters rettigheter, hverdagsøkonomi, og medlidenhet mot dem som rammes av krig, før han oppsummerer:

«Og vi blir opprørt over mangelen på enighet om rettferdige, varige løsninger. Det gjelder også i arbeidet med å beskytte kloden vår og naturmangfoldet mot klimaendringer. De har i år igjen fått katastrofale følger for mennesker som er ekstra utsatt. Viljen til å ta skikkelig grep ser fremdeles ikke ut til å være sterk nok.»

For meg var det oppløftende og oppbyggende å høre kongen dra disse store linjene. Når vi føler at selve verdensordenen er under press må vi samle oss om det aller viktigste.

Men da er det faktisk ikke sånn at vi må velge mellom demokrati, trygghet, inkludering, velstand, natur, eller klima. Tvert imot. Disse tingene henger sammen. Internasjonalt klima- og miljøsamarbeid er et av de strategiske grepene vi kan ta for å understøtte den regelstyrte verdensordenen – og dermed også vår egen sikkerhet.

Kanskje kan det ha vært disse ordene og slike tanker som inspirerte Støre og Brenna til å hente inn igjen formuleringene om at «natur og klima er rammen om all politikk» i sin beskrivelse av Arbeiderpartiets plan for Norge.

Les også på Altinget: Planleggingsmål: Krise

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.