Nato i møte med hybride trusler – svak, fragmentert og handlingslammet

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

De siste månedene har det vært en markant økning i antall gråsonehendelser som utfordrer Natos samhold og troverdighet. I september 2025 krenket rundt 20 russiske droner polsk luftrom, bare fire ble skutt ned, men det markerte den første direkte konfrontasjonen mellom et Nato-land og Russland siden krigen startet.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Russiske jagerfly har gjentatte ganger krenket luftrommet til de baltiske landene, mens droner har blitt observert og stengt ned flyplasser i både Danmark og Norge, inkludert over danske militærbaser som Esbjerg og Skrydstrup i september og oktober 2025. Danske myndigheter innførte et midlertidig forbud mot sivil droneflyvning og betegnet hendelsen som et «hybrid angrep» fra Russland.

Siden 2014 har det blitt dokumentert over 200 hendelser i Europa som kan knyttes til russisk eller statsstøttet påvirkning. Dette inkluderer sabotasje, cyberangrep, jamming, attentater og påvirkningskampanjer. Hele 86 prosent av disse hendelsene har funnet sted etter invasjonen av Ukraina i 2022, og nesten halvparten i 2024 alene. Denne kraftige økningen, og den tydelige eskaleringen i 2025, viser at Russland tar stadig større risiko.

Disse hendelsene er ikke isolerte. De er koordinerte, nøye planlagte og ment for å teste både viljen og evnen til Nato, medlemslandene og sivilsamfunnene i Europa. Målet er å skape usikkerhet, svekke tillit og så tvil om hvorvidt alliansen faktisk vil stå samlet dersom situasjonen forverres.

Hendelsene i 2025 viser at både Nato og medlemslandene fortsatt mangler effektive mekanismer for å håndtere slike angrep.

En ny sikkerhetspolitisk virkelighet

Med artikkel 5 som hjørnestein har Nato i over 75 år opprettholdt en troverdig avskrekking mot konvensjonelle angrep. Dette har vært en suksesshistorie uten sidestykke og gjort alliansen til verdens mektigste forsvarsorganisasjon. Men over de to siste tiårene har det sikkerhetspolitiske landskapet endret seg dramatisk.

Russland har i stadig større grad nedprioritert konvensjonell krigføring mot Nato-land, og har i stedet investert tungt i hybride virkemidler – cyberangrep, desinformasjon, sabotasje, økonomisk press og politisk påvirkning. Denne tilnærmingen gjør det mulig for Russland å teste og utfordre Nato uten å risikere direkte militær konfrontasjon. Samtidig har Vesten i for stor grad vært trege til å ta denne utviklingen på alvor.

Hendelsene i 2025 viser at både Nato og medlemslandene fortsatt mangler effektive mekanismer for å håndtere slike angrep. Artikkel 5, som ble utformet i 1949 for å møte et mulig angrep fra Sovjetunionen, er ikke tilpasset dagens virkelighet. Den ble laget for å reagere på stridsvogner og troppebevegelser, ikke på droner, digitale innbrudd eller manipulerte informasjonskampanjer.

Resultatet er et vakuum som Russland utnytter. De opererer i gråsonen mellom fred og krig, der handlingene er bevisst utformet for å ligge under terskelen for et kollektivt Nato-svar. Dette gir de et betydelig handlingsrom til å svekke medlemsland, teste alliansens beslutningskraft og undergrave troverdigheten til avskrekkingen som har holdt Europa trygt i over syv tiår.

Les også på Altinget: EU ruster for dagen USA ikke stiller opp – en dag Norge ikke snakker om

Indre spenninger og politisk usikkerhet

Alliansen står også overfor indre utfordringer som gradvis undergraver dens troverdighet og samhold.

I USA har president Trump revitalisert sin «America First»-politikk. Han og hans administrasjon har gjentatte ganger stilt seg kritiske til Nato, til europeiske allierte og til amerikanske forpliktelser internasjonalt. Den retoriske distansen til alliansen skaper usikkerhet, ikke bare om USAs rolle som garantist for europeisk sikkerhet, men også om Natos fremtidige evne til å stå samlet i en krise.

I Europa blokkerer Viktor Orbán flere Nato- og EU-initiativer, mens Slovakias statsminister Robert Fico har kritisert alliansens utgifter og antydet at nøytralitet kunne vært et alternativ for landet. Samtidig balanserer Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan mellom øst og vest, og forsøker å holde tette bånd til både Washington og Moskva, noe som gjør landets posisjon innenfor alliansen stadig mer uforutsigbar.

Nato står også overfor et voksende problem med trusseloppfatning. I øst, særlig i Baltikum og Polen, oppleves Russland som en eksistensiell fare. I vest, derimot, oppfattes trusselen som mer fjern, mens økonomiske utfordringer, migrasjon og sosial uro i større grad preger den politiske agendaen.

Resultatet er et Nato der risikoforståelsen spriker, troverdigheten svekkes og enigheten om hvordan alliansen skal reagere blir stadig vanskeligere å oppnå. Når medlemslandene vurderer trusselbildet så ulikt, blir også terskelen for å utløse artikkel 5 uklar og dermed reduseres selve avskrekkingseffekten som alliansen er bygget på.

Hvis Nato tillater Russland å fortsette med sine gråsoneangrep uten en tydelig respons, risikerer alliansen å fremstå svak, fragmentert og handlingslammet.

Et behov for fornyet samhold

Hvis Nato tillater Russland å fortsette med sine gråsoneangrep uten en tydelig respons, risikerer alliansen å fremstå svak, fragmentert og handlingslammet. Samtidig krever dagens situasjon ikke nødvendigvis en militær respons, men en klarere politisk og strategisk enighet om hva som skal utløse felles handling.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 viste Nato en enestående grad av samhold. Alliansen responderte raskt og samlet, både militært, økonomisk og diplomatisk. Dette var i stor grad fordi trusselen var tydelig og motparten åpenbar. Den gangen var det ingen tvil om hvem som var angriperen og hva som sto på spill: Europas frihet og sikkerhet.

I dag er situasjonen mer kompleks. Gråsonetruslene som nå rammer Nato-land, er bevisst utformet for å skape tvil, forvirring og politisk uenighet. Dermed ser vi igjen en allianse som virker ukoordinert og nølende i møte med hybride angrep. Nato må derfor finne en ny samlende drivkraft, ikke bare i møte med konvensjonelle trusler, men i håndteringen av de subtile og vedvarende angrepene som tester alliansens vilje og sammenhengskraft.

Les også på Altinget: Melby kan ikke sitte i utenrikskomiteen lenger – Raja tar over plassen

En av sine mest krevende tester

Nato står i dag overfor en av sine mest krevende tester siden den kalde krigen, ikke fordi alliansen mangler militær styrke, men fordi motstanderne utnytter alliansens politiske og juridiske gråsoner. Artikkel 5 er fortsatt kjernen i Natos troverdighet, men den var skrevet for en tid der truslene var mer synlige.

Så lenge terskelen for hva som utgjør et angrep forblir uklar, vil Russland fortsette å tøye grensene. Spørsmålet er ikke om Nato skal stå samlet, men hvordan alliansen kan vise samhold i en tid der angrepene er usynlige, men effekten høyst reell.

Ved å la Russland gjennomføre gråsoneaktiviteter og hybride angrep blir alliansen svakere, mindre trygg og mindre kapabel til å stå imot disse angrepene og et potensielt konvensjonelt angrep.

For Norge, med grense til Russland og ansvar i nordområdene, er dette mer enn et akademisk spørsmål. Vi har alt å vinne på å bidra til at denne diskusjonen tas nå, før grensene testes ytterligere.

Les også på Altinget: Kristoffersen-brødrene i ny bok: «Russland kan se det som nødvendig å invadere deler av Norge»

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.