KRONIKK

Narrativet om gravide i arbeidslivet skaper frykt snarere enn løsninger

Debatten om gravide i arbeidslivet har festet seg i en fortelling der graviditet og småbarnsliv enten forbindes med sykefravær og fravær, eller med tapte muligheter og stengte karrieredører.

Graviditet og småbarnsliv er en normal del av et helt arbeidsliv. Men når vi ensidig løfter frem det som ikke fungerer, begrenser vi både forventninger og handlingsrom, skriver innleggsforfatteren.
Publisert

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Fortellingen om gravide i arbeidslivet har blitt for ensidig. Når debatten domineres av negative historier om belastning, sykefravær og sårbarhet, skapes et narrativ som ikke rommer virkeligheten for flertallet. Det bidrar til frykt, forventninger og stigma, ikke likestilling.

Debatten om gravide i arbeidslivet har festet seg i en fortelling der graviditet og småbarnsliv enten forbindes med sykefravær og fravær, eller med tapte muligheter og stengte karrieredører. Begge perspektivene peker på reelle erfaringer, men summen av historiene gir et inntrykk av at arbeid og foreldreskap står i grunnleggende konflikt.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Dette narrativet er i ferd med å bli mer styrende enn virkeligheten. Selv om livet ikke er en à la carte-meny der vi kan velge oss et perfekt koordinert løp, så betyr det heller ikke at arbeid og foreldreskap står i motsetning til hverandre. 

De fleste ønsker å bidra, prestere og være til stede i jobben, også når de får barn. Likevel domineres offentligheten av historier fra ytterkantene, og det former både holdninger og handlingsrom. Når enkeltfortellinger gjentas i mediene, påvirker det ikke bare opinionen, men også forventningene til dem det gjelder. Det kan bidra til å skape usikkerhet og lavere tro på egen plass og kapasitet. 

Snevrer inn rommet

Jeg delte ikke min tre år lange fertilitetsreise med arbeidsgiver. Jeg var selv preget av narrativet om at graviditet og jobb lett tolkes som en belastning, og ønsket å holde privatlivet adskilt fra arbeidet. Det var en tung prosess å stå i, men det er nettopp i slike perioder arbeidsplassen betyr mye. 

Da jeg omsider ble gravid og fortalte det, ble jeg møtt med varme, forståelse og reell tilrettelegging. Jeg sto i jobben helt til permisjonen og startet den med overskudd og arbeidslyst, ikke utmattelse. Kontrasten mellom frykten og responsen illustrerer hvor sterkt fortellingen virker i forkant, og hvor lite den speiler virkeligheten i mange virksomheter. 

Når språket rundt en hel gruppe handler om sårbarhet og risiko, blir det lettere å trekke seg tilbake og vanskeligere å kjenne mestring.

For samtidig som vi diskuterer kostnader, sykefravær og tilrettelegging, glemmer vi en grunnleggende realitet: De fleste i denne fasen leverer godt og ønsker å stå i arbeid. Likevel møter mange et narrativ som forteller dem at de snart vil bli en belastning. Da etableres forventninger i forkant, heller enn basert på reelle behov. Det er ikke fasen som begrenser, men forestillingene vi knytter til den.

Når språket rundt en hel gruppe handler om sårbarhet og risiko, blir det lettere å trekke seg tilbake og vanskeligere å kjenne mestring. Summen av slike signaler kan bidra til å snevre inn rommet for deltakelse og tilstedeværelse, i stedet for å støtte det.

Normal del av arbeidslivet

Mange kvinner står i tøffe situasjoner, og disse historiene skal ha plass. Men når det nesten utelukkende er de mest krevende erfaringene som fortelles, skapes et inntrykk av at de er normalen. Da mister vi mangfoldet av erfaringer, og fortellingen blir smalere enn virkeligheten den skal beskrive.

Vi må slutte å sykeliggjøre som automatikk. Tunge situasjoner skal møtes med støtte og tilrettelegging, men det gjør ikke alle i denne fasen til faglig reduserte arbeidstakere. Tilrettelegging skal være behovsbasert, ikke forventningsstyrt. Noen har det tøft i denne fasen, andre har det fint. De fleste ligger et sted imellom.

Graviditet og småbarnsliv er en normal del av et helt arbeidsliv. Men når vi ensidig løfter frem det som ikke fungerer, begrenser vi både forventninger og handlingsrom.

Vi skylder både kvinner og arbeidslivet et bredere narrativ enn dette. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.