Når handel blir maktpolitikk

Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen.

I årstalen i fjor fremhevet sentralbanksjef Ida Wolden Bache Victor Normanns bok «En liten, åpen økonomi». Det er en lærebok i handelsteori, og hovedpoenget er at arbeidsdeling og handel kan heve levestandarden både hjemme og ute. Talen ble holdt før «Liberation Day», men bekymringene for kommende handelshindringer var tydelige.

I SSBs utgave av årets Økonomisk Utsyn heter det: «Den regelbaserte verdsordenen som har prega internasjonal politikk sidan 1945 og som har gitt store fordelar for land som Noreg, er i ferd med å bryte saman.» Forskjellen i disse to tilnærmingene kan leses som et uttrykk for at realismen er i ferd med å bre seg inn i det norske økonomimiljøet. Handel er ikke lenger bare et spørsmål om effektivitet og velstand. Det er også et spørsmål om makt, sårbarhet og sikkerhet.

I boken «National power and the structure of foreign trade» fra 1945 diskuterer Albert O. Hirschman hvordan makt kan utøves gjennom handel. Et sentralt poeng er at handel ikke bare skaper gevinster, men også asymmetrisk avhengighet. Den som kan avbryte en handel, har makt. Den som er mest avhengig av handel, er sårbar.

Fagfeltet som ser på hvordan økonomisk politikk brukes som maktmiddel i geopolitisk konkurranse, kalles geoøkonomi. Etter andre verdenskrig kom denne måten å tenke på i skyggen av frihandelsteorien. Hovedtesen var at fri handel mellom land gir høyere velstand enn proteksjonisme og markedsbeskyttelse. Etableringen av Verdens handelsorganisasjon og EUs indre marked, med de fire friheter, er eksempler på hvordan ønsket om fri handel ble institusjonalisert. USA og andre vestlige land var pådrivere. Teorien ble også en norm. 

Likevel har selv land som har lovprist frihandel, beskyttet deler av eget næringsliv.

Likevel har selv land som har lovprist frihandel, beskyttet deler av eget næringsliv. I Norge har jordbruket hatt betydelig beskyttelse gjennom toll, importrestriksjoner og subsidier. Både EU og USA har tollbelagt en rekke varer. EUs karbongrensejustering, batteriregulering, kjemikalieregulering og regulering av digitale markeder har betydelige handelshindrende effekter. USA kan på sin side vise til Buy American-regler, eksportkontroller og krav om amerikanskbygde skip i transport mellom amerikanske havner.

Hirschmans arbeid har fått fornyet aktualitet etter 2010. Det skyldes blant annet den strategiske rivaliseringen mellom USA og Kina, økt bruk av økonomiske sanksjoner, at pandemi og forsyningskjedesjokk har synliggjort strategisk sårbarhet, samt grønn industripolitikk som i økende grad handler like mye om sikkerhet og makt som om klima og næringsutvikling.

Hans analyse er enkel, men tydelig: Små og ensidige økonomier er strukturelt utsatt for maktutøvelse gjennom handel. De bør derfor ikke bare maksimere effektivitet, men også organisere seg for å redusere avhengighet. 

Maktutøvelsen handler derfor ikke lenger bare om hvem som kjøper hva av hvem, men om hvem som kontrollerer punktene i verdikjedene som andre ikke kommer utenom.

Siden Hirschmans tid har verdenshandelen økt kraftig. Verdikjedene er lengre og mer komplekse. Maktutøvelsen handler derfor ikke lenger bare om hvem som kjøper hva av hvem, men om hvem som kontrollerer punktene i verdikjedene som andre ikke kommer utenom. Kinas sterke posisjon innen utvinning og bearbeiding av sjeldne jordarter er ett eksempel. Tilgangen til de mest avanserte halvlederne et annet.

Rådene til små land er likevel fortsatt aktuelle. Først og fremst bør små økonomier unngå å bli for sårbare dersom andre land vil hindre handel. Det innebærer å unngå for sterk avhengighet av en stor handelspartner. En liten økonomi vil normalt ha et begrenset sett av eksportvarer, men importen kan være bredere. Det er også viktig å unngå for stor grad av spesialisering, fordi det gjør landet mer utsatt for press, boikott, prisfall eller teknologiske skift. God omstillingsevne blir dermed en sikkerhetspolitisk ressurs.

Sett med Hirschmans øyne kan Norges avhengighet av EU fremstå som stor. Samtidig er EU svært avhengig av norsk olje og gass. Det demper den asymmetriske avhengigheten. Norge er kanskje lite, men ikke uten maktmidler.

På flere måter har Norge også tilpasset seg i tråd med Hirschmans anbefalinger, selv om han neppe hadde små, oljerike velferdsstater i tankene. Riktignok er norsk eksport sterkt spesialisert gjennom olje og gass, men etableringen av oljefondet og bruk av finansinntekter har dempet sårbarheten. Sårbarheten er i stor grad gjort om til finansiell handlefrihet.

Norge har dessuten flere bein å stå på: Maritim teknologi, kraftproduksjon, kraftkrevende industri, forsvarsteknologi, havbruk, finans og digital infrastruktur. Det er viktig å sikre gode rammevilkår for disse næringene. Ikke gjennom subsidier og beskyttelse, eller statlige, ideelle satsninger. Men ved å fjerne ugunstige skatter og avgifter, begrense reguleringer og sikre god tilgang på energi, kapital og gode hoder. 

Næringer som egentlig ønsker beskyttelse, kan kle kravet i strategiske begreper.

En slik politikk har også en kostnad. Når hensynet til effektivitet må vike for hensyn til robusthet og diversifisering, åpnes det for mer press fra interessegrupper. Næringer som egentlig ønsker beskyttelse, kan kle kravet i strategiske begreper. Geopolitisk beredskap må ikke bli en blankofullmakt for subsidier, svak konkurranse og politisk plukking av vinnere.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.