Når «ha det» ikke er nok, står farvel igjen

Farvel. Fra tysk fahr wohl – «reis vel».

Ordet har vært brukt i norsk språk siden middelalderen, men brukes veldig sjelden i dag. Det er et litt merkelig ord. Det bærer en idé om bevegelse, som om den som går legger fra seg noe, og de som blir igjen, skal stå og se etter. Det føles alltid litt høytidelig, litt stort for situasjonen. 

Adjø er enda verre. Det er fra fransk adieu, som betyr «til Gud». Historisk sett er det en avskjed som overlot den andre til Guds omsorg. Det var da veldig dramatisk.

Som å slå på lysbryteren bare for å sjekke at rommet fortsatt finnes.

Kanskje det er nettopp derfor det i dag nesten høres ironisk ut. Som en replikk fra et teaterstykke. Men også der finnes det en rest av alvor. Et snev av noe endelig, noe høytidelig.

Nevrovitenskap viser at hjernen vår er dårlig på endelighet. Vi tåler rett og slett overganger best når de glir gradvis, ikke når døra smeller igjen. Så da er det kanskje ikke så rart at vi har trykket den forenklede og mer avdramatiserte formen «ha det» / «ha det bra» til vårt bryst.

Det er egentlig et ønske om å beholde noe: ha, som i «ta vare på dette gode du har». En lavmælt og myk avskjed. Den er rett og slett perfekt for situasjoner hvor vi ikke helt vet hva vi tar avskjed med, eller hvor lenge det varer.

Kanskje er det nettopp derfor det har blitt vårt favorittuttrykk. Det krever ingenting. Det avslører ingenting.

For vi vet ikke når en av dem plutselig blir den siste.

Men avskjeder finnes i mange størrelser. 

Det trivielle «Ha det» i døra, ved heisen eller på gata. Et slags sosialt sikkerhetsbelte og en rytme i hverdagen. I språkvitenskapen kalles det et fatisk uttrykk – ord som ikke først og fremst formidler mening, men som holder relasjonen i gang. Som å slå på lysbryteren bare for å sjekke at rommet fortsatt finnes.

Likevel er det nettopp disse små avskjedene som lurer oss. For vi vet ikke når en av dem plutselig blir den siste. 

Når vi vet at noe tar slutt, bruker vi ofte mer enn bare ord. Det er som om vi forsøker å snakke oss rundt det. Vi taler, vi klemmer og tekster. Og vi tar farvel i form av symbolikk: Vi leverer nøkler, forlater gruppechatter og vi rydder pulten som om den var et arr.

Årsaken er kanskje at et enkelt «ha det» ville føles fattig. Det rommer ikke alt: takknemlighet, irritasjon, vemod, håp. Det klarer rett og slett ikke å holde hele spennet av det som avsluttes.

Noen kulturer har egne ritualer for dette. I Norge sier vi oftest «Ha det, og lykke til videre da!» og forsøker et stivt smil. Vi legger lokk på det. Et praktisk lokk. Men et lokk.

At alt som blir igjen, får en ny form.

Det finnes også avskjeder uten mennesker.

Du lukker døren til en leilighet du har bodd i lenge, for siste gang. Du trykker send på din siste oppgave på et studie du en gang var overlykkelig for å ha kommet inn på. Du sletter bilder av en eks, som en gang tok pusten fra deg. Men nå har du fått pusten tilbake.

Du skåler over et år som har gått. Kanskje det ikke ble som du trodde da du skålte året før. Kanskje ble det det beste året hittil i ditt liv.

Så jeg vil slå et slag for at vi fortsatt trenger ord som farvel og adjø. Selv om de føles store i munnen. Selv om betydningen er vanskelig for hjernen.

Det fordi de minner oss på at det er lov å stoppe opp et øyeblikk når noe tar slutt. At alt som går, går videre. At alt som blir igjen, får en ny form.

Så når vi nok en gang har kommet til årets siste dag, i ferd med å avslutte noe vi kanskje ikke helt forstår omfanget av ennå, er det ingen ting som føles mer riktig. 

Ikke stivt, ikke ironisk. Bare et lite, ærlig: Farvel.

Og godt nyttår!

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.