Når en influenser blir talerør for antibiotikaresistens

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Norske myndigheter er sparsomme med kommunikasjon om antibiotikaresistens (AMR) til befolkningen. Dermed er det rom for at andre aktører kan bli ledende stemmer i den offentlige debatten. Det er bare flaks for myndighetene at influenseren som har tatt plassen, sier hun har et «folkehelsehjerte» i bunn.

Gjennom fryktretorikk og forskningsbasert kunnskap er det Ingeborg Senneset, med sin blandede bakgrunn og erfaring, som setter AMR på agendaen i Norge.

I sin nye bok, Med pennen mot pesten, adresserer journalisten, sykepleieren og influenseren det hun selv omtaler som den farligste trusselen og den viktigste saken, antibiotikaresistens.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Antibiotikaresistens er en global helsekrise, men i Norge er AMR enda kun en «krypende krise» – noe som kan utvikle seg til en reell krise. Resistens er et økende problem i Norge, og ifølge FHI kan smittepresset på sikt bli så stort at tiltak i og utenfor helsetjenesten ikke lenger er tilstrekkelig. Hvis antibiotika ikke lenger virker, får vi en reell helsekrise her til lands også.

Likevel er det altså en influenser, og ikke myndighetene, som kommuniserer mest om antibiotikaresistens til det norske folk, på tross av at Norge har som mål å informere befolkningen om farene rundt overdrevet antibiotikabruk og resistens.

Hvordan kan en influenser innta en så ledende posisjon i denne debatten? Det har vi forsket på i prosjektet Media og AMR (CAMRIA) på UiB. 

Les også på Altinget: Fastlegene må tilby videokonsultasjon: – Kan utfordre kapasitet og prioriteringer

Tre ting gjør Senneset til en sentral stemme

Vi har analysert ytringene til Senneset, i ulike plattformer og formater, i sosiale medier og kommentarer i Aftenposten, og vi har intervjuet Senneset om hvordan hun kommuniserer rundt AMR.

I studien har vi undersøkt de retoriske strategiene Senneset bruker for å kommunisere sitt budskap om antibiotikaresistens i ulike kanaler. Resultatene viser at det i hovedsak er tre ting som gjør Senneset til en sentral stemme i kommunikasjonen om AMR i Norge.

For det første etablerer Senneset en unik blanding av roller som støtter hennes troverdighet. Fordi hun er både sykepleier, journalist, influenser, pasient og «sivil», kan hun fremstå som en form for «institusjonell ekspert» samtidig som hun også er en «vanlig borger». Senneset bruker disse ulike rollene aktivt. Noen ganger er hun Ingeborg, noen ganger er hun sykepleier, noen ganger journalist – og noen ganger alle tre ting på en gang. Dette gir henne en unik posisjon når hun kommuniserer til et bredt publikum. 

For det andre bruker Senneset ofte sterke emosjonelle appeller, der hun forteller historier om konsekvensene av AMR som er egnet til å vekke frykt og forundring. Samtidig er disse fryktappellene gjerne støttet av rasjonell, forskningsbasert kunnskap.

For det tredje kommuniserer Senneset sine budskap gjennom det vi kaller en «digital økologi». Hun publiserer og kommenterer på flere plattformer til ulike grupper, samtidig. Dette skaper et nettverk hvor de ulike ytringene forsterker hverandre på tvers av plattformene.

Myndighetene må på banen

Studien vår viser særlig til kraften i den retoriske «mellomposisjonen» av roller og kommunikasjonen i den digitale økologien. Kombinasjonen av roller og plattformer skaper en ny form for ekspertise som kan nå bredt. Når Senneset nå tar debatten om antibiotikaresistens videre inn i bokform, blir denne posisjonen forsterket – og hun kan nå enda bredere.

Når en influenser på denne måten blir «ekspert» på AMR i norsk offentlighet, er dette et tydelig eksempel på hvordan nye medier, kombinert med fraværet av institusjonell kommunikasjon, skaper en arena hvor individuelle aktører kan ha stor påvirkningskraft med sine budskap. 

Myndighetene bør ta dette som et varseltegn.

At myndighetene har omfattende nasjonale strategier og handlingsplaner for å bekjempe antibiotikaresistens er vel og bra, men når de ikke tar ansvar for egen målsetting om å opplyse befolkningen, er det lett for at fryktretorikk, eller misinformasjon, får regjere.

Vår studie av Senneset er egentlig ikke en studie av henne, men snarere av en særlig retorisk rolle og posisjon som ser ut til å bli dominerende i offentlig helsekommunikasjon. Slikt bør vi være oppmerksomme på, for neste gang kan det være snakk om en helt annen person enn Ingeborg Senneset, med en annen agenda og et farligere budskap, som blir den ledende stemmen i offentlig helsedebatt. Myndighetene bør ta dette som et varseltegn.

Det er på tide å kommunisere mer strategisk til befolkningen, både om AMR og andre helseutfordringer. Om myndighetene skal opplyse det norske folk, må de kommunisere der folk befinner seg – det inkluderer sosiale medier. 

Les også på Altinget: 11 grunner til å intervjue Simen Velle: Om møteskulking, narkotika, sykdom – og om hva han tviler på hver dag

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.