Når det ekstreme blir stuereint – og nyansene forsvinner

«Dere skal ikke få ødelegge vårt land,» sa terroristen som drepte 77 mennesker 22. juli 2011. Han angrep AUF fordi han mente de truet Norge gjennom «masseinnvandring», og sprengte Regjeringskvartalet som han hevdet var «maskineriet» bak.

Den gang ble dette verdensbildet regnet som ekstremt. I dag møter vi de samme ideene i ny innpakning – penere, mer profesjonell, med podkaststativer og tusenvis av følgere. De gjemmer seg bak ord som «konservative» og forsvarere av «tradisjonelle verdier», men under overflaten lever de samme mørke forestillingene videre. 

Vold begynner ikke alltid med våpen, men ofte med ord.

Slik skjer normaliseringen – gradvis. Først som provokasjon. Så som debatt. Til slutt som en del av normalen.

Når politikere snakker om «snikislamisering» eller «remigrasjon», bruker de begreper med røtter i rasistiske konspirasjonsteorier – ideer som har inspirert terrorangrep fra Oslo til Christchurch. Når slike ord får plass i partiprogrammer og debattspalter, flyttes grensene for hva vi aksepterer – mens ekkoet fra 22. juli fortsatt høres i bakgrunnen.

Vi ser det også i kulturen. På TikTok får «tradwife»-idealet nytt liv, pakket inn som livsstil og valgfrihet, selv om det springer ut av miljøer der antifeminisme og hvit nasjonalisme går hånd i hånd. I mediene skjer det samme: Når høyreradikale profiler som Charlie Kirk – som sprer konspirasjonen om «det hvite folkemordet» – hylles som ytringsfrihetshelter, flyttes grensene ytterligere.

Når grensene for ekstremisme forskyves i offentligheten, påvirker det også hvordan vi ser på ungdommers holdninger. I et samfunn der språket blir røffere, blir søkende ungdom lettere stemplet som radikale og ekstreme – selv når de bare prøver ut identitet og språk. Da blir de også lettere å mistolke, og vanskeligere å forstå.

På 22. juli-senteret møter jeg ungdom fra hele landet. De kommer med ulik bakgrunn, erfaringer og politiske meninger. Ungdom er i bevegelse, og de trenger nysgjerrige voksne mer enn dommere. Hvis vi setter merkelapper for tidlig, risikerer vi å skyve dem bort fra fellesskapet – og inn i miljøer som gjerne bekrefter fordommene deres. 

Samtidig må vi ansvarliggjøre hat og fiendebilder. 22. juli oppstod ikke i et vakuum. Hat vokste fram fordi ekstreme ideer gradvis ble oppfattet som legitime. Vold begynner ikke alltid med våpen, men ofte med ord. Med forestillinger om «oss» og «dem».

Mark Twain skal ha sagt: «History does not repeat itself, but it often rhymes.»

Hvis vi skal lære av ekkoene fra fortiden, må vi møte ubehagelige meninger med både fasthet og vilje til å forstå. Slik kan vi verne demokratiet og menneskeverdet mot kreftene som forsøker å undergrave dem.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.