Når demokratier ikke liker frie ytringer lenger

Tidlig om morgenen 12. november i fjor stormet tysk politi et landsens hus i Bayern der pensjonisten Stefan Niehoff lever med sin kone og datter.

Hva hadde skjedd? Jo, Niehoff hadde repostet en satirisk «meme» på nettstedet X, som kalte De Grønnes vise-kansler Robert Habeck for en dumskalle. Politiet gjennomsøkte boligen og tok med seg bevismaterialet, et nettbrett som X-meldingen hadde blitt sendt fra.

Memen spilte på en reklame for shampo-merket Schwarzkopf, der navnet ble fordreid til Schwachkopf, som altså betyr dumskalle. Siktelsen lød på fornærmelse mot vise-kansleren. Fornærmelser kan være straffbare i Tyskland. De Grønne i Tyskland skal visstnok være de ivrigste i den politiske klassen til å anmelde nedsettende bemerkninger mot seg.

Forrige måned ble for øvrig siktelsen droppet. I mellomtida er det laget en dokumentarfilm om Niehoffs sak. Den hadde premiere i Los Angeles 16. mai og tar opp et eksempel på det som kan være et ekkelt skifte i demokratiske lands rammer for ytringer. I Tyskland er det for øvrig forbudt å demonstrere mot Israels massemord i Gaza.

Hatprat må slås ned. Det er opplagt. Men går grensa i et demokrati mellom hatprat og ytringsfrihet her?

Frekke USA belærer Europa

I USA har Trump-regimet innført innskrenkninger i meningsfrihet i næringslivet, forvaltningen og ved universitetene, innskrenkninger som ikke bare er ubehagelige, men direkte skadelige for folk som sier hva de mener. Selv norske studenter som hadde tenkt å studere i USA, blir rammet.

For å unngå at studenter med feilaktige meninger, for eksempel om Israels framferd, skal komme til landet, har regimet innført innreisestopp for utenlandske studenter.

Det blir rapportert om at tilreisende får sjekket sine pc'er og mobiler for innhold, for å se om noen private ytringer ikke lenger er tillatt i USA. De blir sendt på første fly ut.

Det samme regimet var frekke nok til å påstå at Russland og Kina ikke er Europas største problem, men angrepene på ytringsfriheten. Det var visepresident J. D. Vance som på sikkerhetskonferansen i München i februar kom med anklagen.

Som eksempel nevnte han presidentvalget i Romania sist november, som ble annullert med begrunnelsen at vinneren, ytre høyre-kandidat og angivelig Russland-venn Călin Georgescu, vant takket være pengebidrag fra Russland.

Dessuten mente Vance at det var hårreisende at en brite ble straffeforfulgt for å ha bedt en stille bønn 50 meter fra en abortklinikk. Han påpekte også at arrangørene av München-konferansen hadde utestengt parlamentarikere fra populistiske partier på både venstre og høyre side.

Kanskje hadde Vance et poeng.

Dessuten har det etter hans februar-utblåsing kommet et nytt eksempel på sensur i Europa: Ungarns forbud mot Pride-opptog i gatene. Den sensuren er det ikke sikkert han reagerer på.

Se video: Raser: – Aldri spør om det igjen

Venstresidens synder

Og Vance så ikke bjelken i eget øye. Amerikaneren innrømmet riktignok at de høyeste ropene for sensur ikke kom fra Europa, men fra hans eget land. Vel og merke fra Biden-administrasjonen som skal ha truet og mobbet sosiale medier til å sensurere såkalt desinformasjon. Som for eksempel ideen at coronaviruset trolig lekket ut fra et laboratorium i Kina.

Tilbake til universitetene deres: Det må jo sies at også den andre siden var veldig på sensur-hugget mot ideer de ikke likte, mens president Biden regjerte. Forelesere mistet jobben med anklager om at de ikke var sensitive nok i spørsmål om seksuell legning, rase og bevissthet om en kolonial fortid.

Slik Bjørgulv Braanen i en kronikk i Klassekampen påpeker at deler av venstresida, spesielt i USA, overtrådte grenser. De erkjente ikke hvilken enorm betydning ytrings- og organisasjonsfriheten har. Venstresida gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis den ikke står for et prinsipielt forsvar av ytringsfriheten, konkluderer han.

Bruk av ytringsfriheten sanksjoneres fra mange kanter.

Selvsensur er en samfunnsfare

Russland-forsker Julie Wilhelmsen er også blant dem som har fått føle et voldsomt trykk for å ha ytret seg om sine faglige vurderinger vedrørende Russland. Hun er blant flere som blir utsatt for det som har blitt en populær sport: Å anklage alle som stiller spørsmål ved det offisielle synet på krigen i Ukraina, for å løpe Putins ærend.

I mai 2023 vant Wilhelmsen Fritt Ords pris for å nyansere et hett ordskifte med faglig kunnskap. Juryen begrunnet avgjørelsen med at hun har vist betydningen av ytringsmot og å utøve akademisk ytringsfrihet, skriver Universitas, og siterer debattredaktør Tora Vassnes:

«Når selv forskere som skal formidle sannheten driver med selvsensur, hvordan skal det gå med oss andre da?»

I en tankevekkende tale ved utdelingen beklaget Wilhelmsen at forskeres utenfrablikk har liten plass i en ofte selvrettferdig politisk fortelling tvunget fram av behovet for å stå sammen, skape indre enhet og mobilisere til motkamp. Da fungerer svart-hvitt-bilder best.

Se video: Derfor viser Mímir fingeren

La oss være glade for Diesen og Steigan

Diskusjonen om professor Glenn Diesen ved Universitetet i Sørøst-Norge, som også er stortingskandidat for det nye partiet FOR (Fred Og Rettferdighet), behøver jeg ikke nevne engang i dette spennet mellom ytringsrom og kontroversielle meninger.

Høyres utenrikspolitiske talskvinne Ine Eriksen Søreide høstet mye ros etter at hun konfronterte FOR og Diesen på NRK Debatten 20. mai. Der kom hun med kaskader av skjellsord.

Ledelsen ved Diesens universitet reflekterer en holdning som er et demokrati mer verdig:

«Universitetet som institusjon stiller seg ikke bak enkeltytringer. Vi står helhjertet bak retten til å framføre dem.» skriver de i et innlegg i Aftenposten.

«Et levende demokrati må ha rom for ubehagelige spørsmål og kontroversielle og tilsynelatende smakløse synspunkter. Det er vårt ansvar å beskytte dette rommet. Ikke bare for forskernes skyld, men for hele samfunnets utvikling», fortsetter de.

I samme ånd opptrådte statsminister Jonas Gahr Støre under sin 1. mai-tale på Youngstorget, da han ble overdøvet av Palestina-aktivister blant publikum. Støre framholdt da det verdifulle i at de kunne ytre seg og oppsummerte hva han og de var enige om.

I Russland ville ikke avvikere som Diesen eller for den saks skyld Pål Steigan, bli tolerert. Vi får være glade så lenge Norge ikke blir sånn.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).