Nå er EØS-avtalen utvidet med 2.385.000 kvadratkilometer

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

EFTA-domstolen har i en fersk uttalelse til Høyesterett sagt klart og tydelig fra at EØS-avtalen også dekker norsk kontinentalsokkel, se uttalelsen 19. februar 2026 i sak E-6/25.

Dermed kan man si at virkeområdet for EØS-avtalen er utvidet fra om lag 385.000 kvadratkilometer (norsk territorium) til nærmere 2.385.000 kvadratkilometer.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

En slik voldsom utvidelse av virkeområdet til en internasjonal avtale ville vanligvis blitt sett på som en stor begivenhet. Men slik er det ikke i dette tilfellet. Etter sin ordlyd omfatter EØS-avtalen bare det norske territoriet (se artikkel 126). Tradisjonelt regnes ikke kontinentalsokkelen som en del av et lands territorium. Ingen eier det åpne havet. Men kyststaten er etter folkeretten og FNs havrettskonvensjon gitt enerett til å utnytte ressursene på eller under selve kontinentalsokkelen, og regulere virksomheten på sokkelen.

Startet med sak om utleid arbeidskraft

Bakgrunnen for saken er at to arbeidstagere i et norsk bemanningsbyrå var leid ut til et offshore – selskap for virksomhet på den norske kontinentalsokkelen. De krevde i den forbindelse samme lønn som offshoreselskapenes egne ansatte, under henvisning til EUs vikarbyrådirektiv. Selskapet, med støtte fra staten, hevdet at direktivet ikke kommer til anvendelse fordi virksomheten på kontinentalsokkelen faller utenfor virkeområdet til EØS-avtalen.

Tradisjonelt regnes ikke kontinentalsokkelen som en del av et lands territorium. Ingen eier det åpne havet. 

Arbeidstakersiden var uenig i dette, og fikk altså medhold i sitt syn på EØS-avtalens virkeområde.

Hovedspørsmålet i saken er ellers hvorvidt vikarbyrådirektivet, rent bortsett fra spørsmålet om EØS-avtalens rekkevidde, gjelder ombord på flerbruksfartøy med virksomhet på kontinentalsokkelen. Etter direktivets ordlyd er svaret ja, og EFTA-domstolene konkluderer klart med at direktivet gjelder for virksomhet på kontinentalsokkelen.

På den annen side følger det av norsk lov og departementsvedtak at direktivet ikke skal gjelde for arbeid på norske skip på kontinentalsokkelen. I stedet skal norsk og internasjonalt regelverk som gjelder for sjøfolk anvendes. Den neste utfordringen for Høyesterett blir hvordan man skal forholde seg til en situasjon der det ikke er samsvar mellom ordlyden i norsk rett og et EU-direktiv. Er det mulig å tolke seg bort fra motstriden? Dette spørsmålet kan kanskje fortjene en kommentar når Høyesteretts dom foreligger.

Var ikke avklart

Man skulle, vel 30 år etter inngåelse av EØS-avtalen, kanskje tro at avtalens geografiske rekkevidde var avklart. Men slik er det ikke. EU og ESA har i alle år hevdet at EØS-avtalen gjelder på norsk kontinentalsokkel. Den norske staten har like konsekvent hevdet at dette ikke er riktig.

Staten har kanskje skjønt at spørsmålet ikke er opplagt. Og hvis Norge hadde satte seg helt på bakbeina, er sannsynligheten stor for at EU, på den ene eller annen måte, ville tvinge Norge til å følg EU-reglene på sokkelen. Eventuelt kunne EU kreve en revisjon av EØS-avtalen som klargjorde rettstilstanden. I stedet for å sette saken på spissen, har Norge, noe ufrivillig, gjennomført alle relevante EU-regler på sokkelen. Norge har gjort som Peer Gynt, fulgt med på ferden, men protestert for all verden. 

Les også på Altinget: Hambro: Høyesteretts snøkrabbedom i lys av norsk EU-debatt

Flere regelverk er gjennomført

Det er mange eksempler på EU-regelverk som fremmer EØS-avtalens grunnleggende frihet som er gjennomført for norsk kontinentalsokkel gjennom norske forskrifter. Således ble for eksempel EUs konsesjonsdirektiv av 1994 innlemmet i EØS- avtalen i 1995. 

Man skulle, vel 30 år etter inngåelse av EØS-avtalen, kanskje tro at avtalens geografiske rekkevidde var avklart.

Det har vært akseptert av norsk myndigheter at oljeselskapenes anskaffelser til sokkelvirksomheten omfattes av EUs anskaffelsesregler. Et tredje eksempel er EUs direktiv om miljøkonsekvens-utredninger fra 1985 som ble innført for norsk petroleumsvirksomhet i 1997.

Disse bestemmelsene er særlig aktuelle i disse dager pga. klimasøksmålene. I disse sakene hevder miljøorganisasjonene at konsekvensutredningene foretatt i forbindelse med tildeling av nye konsesjoner ikke er i samsvar med EUs-direktiv på området, og at tillatelsene derfor er ugyldige.

Helt avvisende

EFTA-domstolen er helt avvisende til at kontinentalsokkelen faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Standpunktet fremstår som noe sterkere enn begrunnelsen. Det er på det rene at EØS-avtalen gjelder for det norske territoriet, se artikkel 126.

Etter vanlig folkerettslig terminologi omfatter ikke et lands territorium dets kontinentalsokkel. EFTA-domstolen sier på dette punktet at det avgjørende ikke er folkerettslig terminologi, men hvilket innhold EØS-avtalen skal gis etter anvendelse av vanlig EU-rettslig metode.

Det er for så vidt riktig. Men etter denne metoden er utgangspunktet ved fortolkning av EU-rettsakter hva som er den sedvanlige forståelsen av de ord og uttrykk som er valgt. Domstolen kunne ha kostet på seg å fremheve dette utgangspunktet og supplert med at når sterke argumenter taler en annen forståelse, kan denne legges til grunn.

Ville skapt en ubalanse

Både Kommisjonen og ESA kommer med gode argumenter for at EØS-avtalen ikke kan forstås i samsvar med sedvanlig folkerettslig bruk av begrepet territorium. Domstolen viser til at hensikten med EØS-avtalen blant annet var å skape et indre marked. Siden Norge har full jurisdiksjon over kontinentalsokkel-virksomheten synes domstolen det må være riktig å lande på at dette er en del av det norske markedet, som er det som reguleres av EØS-avtalen, uavhengig av ordlyden i artikkel 126.

I traktaten om den Europeiske union artikkel 52 er det fastsatt at traktaten gjelder for de landene som er medlemmer av EU, uten at virkeområdet er begrenset til deres territorium. Domstolen mener det ville representere en ubalanse om EØS-avtalen skulle gjelde på EU-medlemmenes sokkel, men ikke på norsk sokkel. Det ville gi norske interesser et privilegium i forhold til EU-interesser, noe som slett ikke var hensikten da EØS-avtalen artikkel 126 ble vedtatt.

Et juridisk relikvie

Domstolen viser endelig til at EØS-avtalen artikkel 126 nærmest er en slags juridisk relikvie. Avtalepartene har, litt sløvt, tatt inn en bestemmelse fra tidligere handelsavtaler, uten å ha vært bevisst at dette ikke passet i EØS-sammenheng. Skulle artikkel 126 holde sokkelen utenfor EØS-avtalen, måtte dette etter domstolens syn være sagt uttrykkelig.

Det vil fortsatt være Norge som bestemmer i hvilken grad olje- og gassvirksomheten skal fortsette som nå eller bygges ned.

Domstolens argumenter har selvsagt en del for seg. Men man kommer ikke utenom at EØS-avtalen etter sin ordlyd ikke løser problemet. Spørsmålet er da om domstolen skal legge til grunn den tolkningen den mener alt i alt gir den beste løsningen, eller om domstolen skal henvise til at EU- og EFTA-statene får løse problemet ved å revidere avtalen. Den siste løsningen virker unødig komplisert, all den tid konklusjonen på en revisjon av avtalen må regnes for å være gitt på forhånd, fordi det er svært lite sannsynlig at EU ville akseptere at EØS-avtalen ikke skulle gjelde på sokkelen. 

Les også på Altinget: EØS-vaktbikkje holder liv innleiekonflikt: – Prøver å overstyre norsk rett, sier Nei til EU

Hvordan må Norge agere?

Det at det nå er klargjort at EØS- avtalen gjelder på kontinentalsokkelen, har så å si ingen betydning for norsk olje- og gasspolitikk på et overordnet nivå. Det vil fortsatt være Norge som bestemmer i hvilken grad olje- og gassvirksomheten skal fortsette som nå eller bygges ned. Det blir norsk myndigheter som bestemmer hvor nye konsesjoner skal tildeles. Og selvsagt blir det fortsatt Stortinget som fastsetter skattene for olje- og gassindustrien. 

Derimot må norske myndigheter sørge for at regelverket om hvordan virksomheten på sokkelen skal drives, er i samsvar med EØS-avtalen og direktiver og forordninger som gjelder for Norge. Dette gjelder bla. regulering av arbeidslivet på kontinentalsokkelen.

Virksomheten på sokkelen er på mange punkter lik den på land, men reiser delvis spesielle spørsmål. Disse har man hittil klart å håndtere. Det vil også i fremtiden være mulig å sørge for at nytt EU-regelverk blir tilpasset særegenhetene på sokkelen, eller at det innrømmes justeringer og unntak i forbindelse med beslutningene om å innlemme reglene i EØS-avtalen.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.