Ministerens KI-mål krever en ny kompetansepolitikk i offentlig sektor

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Digitaliseringsminister Karianne Tung satte et ambisiøst mål: 80 prosent av offentlig sektor skulle ta i bruk kunstig intelligens innen 2025. Debatten som fulgte, dreide seg om risiko, etikk og regulering. Men den traff ikke hovedproblemet.

KI behandles i dag som et etikk-, sikkerhets- og verktøyprosjekt. Det som mangler, er en systematisk kompetansesatsing.

Problemet er ikke mangel på retningslinjer, men mangel på opplæring i praktisk bruk, vurdering og valg. 

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Jeg har i over 20 år arbeidet i skjæringspunktet mellom helse, teknologi og kommunikasjon – fra KI-basert kreftforskning til sjeldne diagnoser. Et mønster tegner seg tydelig: Offentlig sektor er flinke til å snakke om risiko, men langt svakere til å bygge kompetanse. Alt for mange KI-initiativer stopper opp i prinsipper og advarsler, snarere enn i systematisk ferdighetsbygging.

Vi lærer ikke å kjøre bil gjennom etiske prinsipper, men gjennom opplæring, øving og erfaring. Reglene ligger i bunn, men det er ferdighetene som gjør oss i stand til å kjøre.

Slik må vi også tenke om KI. Etikken skal ligge der som rammeverk. Men uten systematisk opplæring og rom for å utvikle dømmekraft, blir retningslinjene lite verdt. 

Her hjelper ikke flere etikkseminarer. 

Økt kompetanse er nødvendig

Offentlig sektor gir nå ansatte tilgang til regulerte KI-verktøy som Copilot. Det er nødvendig. Men det oppleves mer som et sikkerhetstiltak enn en kompetansestrategi. Det gir ikke ansatte evne til å utforske språkmodellers reelle potensiale, eller til å velge andre verktøy når det trengs.

Kompetanse handler om å forstå hva ulike verktøy faktisk kan og ikke kan, når de egner seg, og når de ikke gjør det. Et konkret eksempel er transkripsjon av videomøter. Teams har en innebygd funksjon for dette, men den fungerer dårlig, for eksempel når mange snakker samtidig. Samtidig finnes det langt bedre verktøy.

Likevel lar mange være å bruke dem, fordi de er usikre: Er det trygt og er det lov?

Resultatet er at folk blir sittende med løsninger som ikke dekker behovene deres, og med en skuffelse eller uro som gjør at de slutter å utforske.

Her hjelper ikke flere etikkseminarer. Det som mangler, er praktisk kompetanse til å forstå hvilke alternativer som finnes, og hvordan de kan vurderes innenfor regelverket. 

Les også på Altinget: Kompetanseutvikling i KI-ens tidsalder

Testing er nødvendig

KI krever testing, utforskning, sammenlikning og erfaring. Her treffer forvaltningens styringslogikk en vegg. I mange offentlige miljøer ses testing som sløsing av tid. Det passer dårlig inn i rapporteringssystemer som belønner gjennomføring, ikke læring. Det man velger å ikke ta i bruk, regnes ikke som et resultat.

Konsekvensen er at man unngår å teste, velger det som er tilgjengelig og mister nettopp den erfaringen som gjør ansatte i stand til å vurdere kvalitet, risiko og relevans.

Dette preger allerede offentlig sektors møte med nye systemer. Når teknologien i seg selv er ny, uutforsket og i rask endring, blir denne styringslogikken direkte hemmende.

Med KI kan vi ikke organisere oss som om behov, risiko og bruk er kartlagt på forhånd. I så fall reduseres «implementering» til utrulling av verktøy – ikke bygging av kompetanse. 

Hvis offentlig sektor faktisk skal ta KI i bruk på en meningsfull måte, holder det ikke å rulle ut lisenser.

Holder ikke å rulle ut lisenser

Norge er et av verdens mest høyt utdannede samfunn. Offentlig sektor er full av fagfolk som daglig håndterer komplekse vurderinger – medisinske, juridiske, pedagogiske og tekniske. Det er ingen grunn til å late som om KI representerer et kompetansemessig nullpunkt der all dømmekraft må erstattes av sentrale retningslinjer.

Tvert imot bør langt flere vurderinger rundt KI foregå lokalt, i fagmiljøene – innenfor lover, forordninger og sikkerhetskrav. Men da må disse miljøene få opplæring i rammene, og tid og handlingsrom til å utvikle dømmekraft i praksis.

Hvis offentlig sektor faktisk skal ta KI i bruk på en meningsfull måte, holder det ikke å rulle ut lisenser. 

Les også på Altinget: – Grønland-spørsmålet har gjort problemstillingen mer aktuell

Offentlig sektor må pålegges å bygge virksomhetsnær KI-kompetanse. Dette er et arbeidsgiveransvar, ikke et individuelt ansvar.

Det betyr opplæring knyttet til faktiske arbeidsoppgaver, ikke generiske kurs. Det betyr tid til testing, utforskning og erfaringsdeling. Det betyr ledelse som måles på læring, ikke bare leveranser. Og det betyr systemer som anerkjenner at også det man velger bort, er kunnskap.

KI risikerer å bli symbolpolitikk

KI kan ikke erstatte menneskelig dømmekraft eller faglighet. Men den kan forsterke dem – når den brukes av mennesker som forstår både teknologien og faget sitt.

Derfor applauderer jeg regjeringens KI-satsing. Men uten en tydeligere kompetansestrategi risikerer vi at 80 prosent-målet blir et tall, ikke en reell endring. Uten strukturer for læring og testing risikerer vi at KI blir symbolpolitikk, og ikke et kompetanseløft.

Systemer og mennesker utvikler hverandre. Men uten investering i kompetanse, dømmekraft og læring blir systemene meningsløse. Det handler ikke først og fremst om teknologi, men om hvordan vi organiserer læring når alt er i endring.

Uten investering i kompetanse, dømmekraft og læring blir systemene meningsløse.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.