Må noen alltid gå?

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Å ta ansvar burde bety å få mulighet til å vise det i praksis, ikke å forlate jobben.

Jeg tror Kjersti Stenseng egentlig hadde tillit til Hans Christian Holte, til tross for feilene i Nav. Hvorfor måtte hun da si at hun ikke hadde det?

Den siste uka har flere pekt på hvor krevende det er å lede i offentlig sektor. Kristin Clemet har skrevet at enkelte lederoppgaver nå er så komplekse at det knapt er i menneskelig makt å løse dem feilfritt. André Mundal (som har skrevet boka De flinkeste slutter) har påpekt at staten etterspør mot, men belønner lydighet og feilfrihet.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Jeg deler bekymringen, men tror problemet stikker dypere.

Når offentligheten forventer at noen må gå hver gang noe går galt – når feil blir synonymt med fall – da skapes en fryktkultur. Behovet for kontroll øker, tempoet går ned, og innovasjon strupes. Vi får utredninger, og systemer som beskytter seg mot risiko i stedet for å løse problemer. 

Les også på Altinget: Hans Christian Holte er ingen skandaledirektør

Hadde Stenseng noe valg?

Den formelle forklaringen på Holtes avgang som Nav-sjef var at arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng «ikke lenger hadde tillit», som følge av mangel på kontroll og feil opplysninger. Men alle som så pressekonferansen, forsto at det egentlig ikke handlet om tillit, men om behovet for å vise handlekraft.

Feilene i Nav var reelle og alvorlige, men ikke tilsiktet. De gikk heller ikke direkte ut over brukerne. Holte fremsto ærlig og oppriktig. Han ønsket å fortsette ryddejobben. I stedet ble han selv ryddet ut.

Noen mener Stenseng egentlig ikke hadde noe valg. Når en underliggende etat gir feil informasjon, blir det vanskelig for en statsråd å beholde «tilliten» uten å markere avstand. Det handler om institusjonell troverdighet. 

Hvis Holte hadde blitt sittende, hvem skulle da bære skylden?

I politikken er slike avganger både et godt innarbeidet og i mange tilfeller forventet virkemiddel når tilliten ryker. Men når den samme «hoder må rulle-kulturen» tas med inn i styringen av forvaltningen, kan det blir akkurat så feil som i dette tilfellet. For tror noen, på alvor, at Hans Christian Holte ikke var riktig mann for å fortsette det viktige endringsarbeidet han har startet på i Nav?

Hva om Stenseng hadde valgt den vanskelige veien? Hva om hun hadde stilt seg opp og sagt: «Feilen er rettet. Læringen er gjort. Den som har ansvaret, får også ansvaret for å gjøre jobben ferdig.»

Ville vi akseptert det? Ville kommentatorer, opposisjon og offentlighet latt det passere?

Jeg tviler. Når noe går galt i forvaltningen, må ansvaret alltid ha et navn. Hvis Holte hadde blitt sittende, hvem skulle da bære skylden? Stenseng overtok et system som sviktet før hennes tid, men må likevel stå til ansvar for det. Alternativet ville være å peke tilbake til Tonje Brenna. Enklere å la Holte ta fallet.

Vi mister de modige

Problemet er at når feil blir synonymt med fall oppstår en større utfordring på sikt. En fryktkultur. 

I jakten på feilfrie ledere risikerer vi å stå igjen uten lederskap.

Det finnes ledere som har fått bli etter alvorlige feil. VG-redaktør Gard Steiro sto i jobben etter Bar Vulkan-saken. Sigve Brekke overlevde en tillitskrise i Telenor og ledet selskapet videre i åtte år. Ståle Solbakken ble kritisert som mislykket, men fikk fortsette, og tok Norge til VM. I alle tilfellene krevde det mot både fra lederen og omgivelsene å la læring veie tyngre enn symbolsk handlekraft. 

Motgang kan gjøre en leder bedre, men bare hvis vedkommende får stå i den. Jeg forstår at logikken i offentlig sektor er annerledes. Ansvar er hierarkisk, og konsekvensene må synliggjøres. Likevel bør vi spørre oss hva slags ledelseskultur vi bygger hvis ansvar alltid må ende i avgang.

Det er forskjell på reaktiv handlekraft – å fjerne noen når det går galt, og stoisk handlekraft – å la noen stå i stormen fordi man tror på mennesket og prosessen. Hvis politisk handlekraft blir til «sparkekraft», og først og fremst handler om å vise at hoder må rulle, blir det teater og symbolpolitikk.

Jeg tror ikke Stenseng ønsket å kvitte seg med Holte. Men handlingsrommet hennes var borte. Jeg frykter konsekvensene av dette trange rommet:

At vi fjerner mennesker i stedet for problemer, så ingen lærer. Systemet står stille. Vi mister de modige.

I jakten på feilfrie ledere risikerer vi å stå igjen uten lederskap. 

Les også på Altinget: Dette var dråpen for Stenseng: – Utslagsgivende for at jeg ikke lenger har den tilstrekkelige tilliten

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.