Lønna skal ikke forhandles på Løvebakken

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Holder frontfagsmodellen oss tilbake? Er det mulig å praktisere modellen mer «fleksibelt»? Hvorfor kan ikke politikerne gripe inn og sørge for høyere lønn til yrkesgrupper vi trenger flere av?

Jeg kan på en måte forstå hva som ligger til grunn for spørsmålene, og langt på vei også hvorfor det kan være fristende å gripe etter de enkle svarene. Men svaret kan ikke være at fagforeningene resignerer, og at Stortinget overtar ansvaret for lønnsdannelsen.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Da setter vi hele frontfagsmodellen i spill. Ja, modellen er ikke perfekt, men den er en av hovedgrunnene til at Norge har små lønnsforskjeller, høy sysselsetting og et organisert arbeidsliv med høy tillit. Den bygger på en enkel erkjennelse, nemlig at lønnsveksten må være bærekraftig over tid.

Dersom alle skal kjempe hver sine kamper uten en felles ramme, risikerer vi høyere prisvekst, økte forskjeller og et arbeidsliv preget av mer konflikt enn samarbeid.

Les også på Altinget: LO-lederen vil tvinge gjennom frontfagsseier i alle oppgjør

Politikere kan ikke løse alt

De siste årene har vi sett en forventning om at stadig flere samfunnsutfordringer skal løses gjennom politisk handlekraft og statlig detaljstyring. Det forventes at politikere skal «komme på banen». Hvis kommunene ikke får endene til å møtes, skal det utformes nye statlige krav. Hvis det mangler helsepersonell, skal det løses med en ny nasjonal plan. Hvis næringslivet sliter, må Stortinget vedta krisepakker.

Noen ganger er det riktig. Men ikke alltid. Det er nemlig forskjell på politikk og tariff. Det er forskjell på å styre samfunnet og å forhandle lønn.

Det er  forskjell på politikk og tariff.

Med LO i spissen er partene i norsk arbeidsliv godt fornøyd med dagens system med tariffestet lønn. I mange andre land er minstelønn fastsatt av politikere – etter krav fra arbeidstakerorganisasjonene – fordi fagbevegelsen har mistet innflytelse over den reelle lønnsdannelsen. Det er ikke en modell vi bør importere til Norge. Tvert imot bør vi være stolte av at lønn i hovedsak forhandles fram mellom organiserte arbeidstakere og arbeidsgivere. Det er en styrke ved den norske modellen.

Derfor blir jeg skeptisk når debatten om rekruttering raskt ender med krav om at politikerne skal fastsette lønnsutviklingen til bestemte grupper. Det kan høres forlokkende ut å gi et ekstraordinært løft for egen yrkesgruppe. Men det vil på sikt svekke fagbevegelsen og flytte makt bort fra oss som faktisk forhandler lønns- og arbeidsvilkår.

Politiske planer er ikke tariffoppgjør

Da Helsepersonellkommisjonen la fram sin rapport, var ett av budskapene at vi ikke kan bemanne oss ut av utfordringene. Nå diskuteres Helsepersonellplan 2040, og kritikken har blant annet vært at den sier for lite om lønn. Men jeg mener det er en farlig forventning. Planer og stortingsmeldinger er ikke tariffoppgjør.

Politikernes oppgave er å sørge for gode rammevilkår: sterk kommuneøkonomi, gode rammevilkår, nok studieplasser og en velferdsstat som gjør det mulig å utøve yrkene på en faglig forsvarlig måte. Partenes oppgave er å forhandle om lønn og arbeidsvilkår.

Når vi begynner å blande disse rollene sammen, gjør vi både politikken og arbeidslivet en bjørnetjeneste. Politikere skal peke ut retning og prioritere ressurser. De skal ikke opptre som tariffpart.

Når vi begynner å blande disse rollene sammen, gjør vi både politikken og arbeidslivet en bjørnetjeneste.

Til sammenligning mener jeg det samme perspektivet bør prege diskusjonen om kommunenes framtid. Kommunekommisjonen peker på behovet for mindre statlig detaljstyring og større lokalt handlingsrom. Det er en klok erkjennelse. Kommunene kjenner sine egne utfordringer best og må få tillit til å organisere tjenester ut fra lokale behov. Men tillit forutsetter også ansvar. Sterke kommuner trenger sterke partsforhold og tillitsvalgte som sikrer medbestemmelse og gode løsninger på arbeidsplassene.

For meg handler dette om det samme. Kommunekommisjonen sier at kommunene må få større handlingsrom og mindre detaljstyring. På samme måte som vi mener kommunene fortjener mer tillit for å løse sine oppgaver, må vi også stole på partene i arbeidslivet. Vi kan ikke argumentere for mindre statlig styring det ene øyeblikket, og be Stortinget overta lønnsdannelsen det neste.

Politikerfingrene av fatet

Fagbevegelsen er bygget på at arbeidstakere står sterkere sammen enn hver for seg. At lønn ikke bare handler om den enkelte, men også om solidaritet mellom grupper og om å motvirke økende forskjeller. Det er det viktig å holde fast ved.

Etterspørselen etter arbeidskraft vil være stor over hele fjøla. Når noen peker på lønnsløft for enkeltgrupper som svaret, kan det høres tilforlatelig ut, men det er alle andre som da må spleise på det. Det er én pengesekk som skal fordeles, også når den eventuelt blir større. Skal noen få mer, må andre få mindre. Det kommer sjelden fram.

Etterspørselen etter arbeidskraft vil være stor over hele fjøla.

Det er lett å være tilhenger av trepartssamarbeidet når resultatene er gode. Den virkelige testen kommer når uenigheten er stor, og presset øker. Da må vi klare å holde fast ved rollene våre.

Politikere skal prioritere og legge til rette. Arbeidsgivere skal forhandle i god tro på sine vegne. Fagforeningene skal organisere, stille krav og være villige til å ta kampen når det trengs. Dette må ligge til grunn også når det er krevende.

Politikerne må holde fingrene vekk fra lønnsdannelsen, fordi lønna forhandles ikke på Løvebakken, men mellom partene i arbeidslivet.

Les også på Altinget: Nye tall på helsepersonell-mangel: – Han kommer rett og slett ikke utenom lønn

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.