Lønn skal ikke bare kreves – den skal også fordeles

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Hovedoppgjøret er det viktigste som skjer i arbeidslivet denne våren. For FO er retningen klar. Vi må løfte hele laget. Vi vil ha en solidarisk og sentral lønnsdannelse som sørger for at alle får ta del i lønnsveksten. 

Utviklinga gir grunn til uro. Forskjellene øker. Mellom direktører og vanlige folk. Mellom dem som får bonuser og dem som merker at mat, strøm og renter spiser mer av husholdningsbudsjettet. Og mellom kvinner og menn. 

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Når verdiene i samfunnet fordeles, er det ikke gitt at sosialarbeidere – eller andre kvinnedominerte yrker i offentlig sektor – automatisk får sin rettmessige del. 

Derfor er FO tydelige på to ting samtidig. For det første skal våre medlemmer ha økt kjøpekraft. Lønna må stige mer enn prisene. Utdanning, ansvar og kompetanse må gi reell uttelling. For det andre skal vi ta ansvar for helheten i lønnsdannelsen. Det er en balanse som ikke alltid er enkel, men vi er nødt til å ha det som rettesnor. 

Les også på Altinget: Frontfagsmodellen opprettholder lønnsforskjellene mellom kvinner og menn 

Fristelsen til å løpe hver for seg 

I hvert tariffoppgjør dukker den samme fristelsen opp, at hver gruppe kjemper for seg selv. I år ser vi også en tydelig debatt om lønnsforskjeller i offentlig sektor. Enkelte organisasjoner for arbeidstakere med høyere utdanning hevder at forskjellene er for små. Den tilnærmingen må jeg advare mot. 

Rett før påske besøkte jeg årsmøtene i FO Finnmark, FO Troms og FO Nordland. Tilbakemeldingene var unisone og tydelige. Våre medlemmer er opptatt av rettferdig fordeling og fellesskap, ikke at noen grupper skal trekke fra på bekostning av andre. 

Hvis noen skal ha mer, må andre få mindre

For la oss være ærlige: Det er én pengesekk. Hvis noen skal ha mer, må andre få mindre. Dersom lærerne og sykepleierne skal få høyere lønn på bekostning av oss andre, så kan vi jo like godt opprette en Spleis først som sist. 

Erfaringene fra norsk arbeidsliv er ganske tydelige. Når alle begynner å løpe hver sin vei, taper de som står svakest. Markedskreftene er uegnet til sikre rettferdig lønnsutvikling for alle. Og når lønnsforskjellene øker i arbeidslivet, øker også forskjellene ellers i samfunnet. 

Derfor finnes frontfagsmodellen 

Frontfagsmodellen bygger på en ganske enkel idé, nemlig at lønnsveksten i konkurranseutsatt industri setter en ramme for resten av arbeidslivet. 

Det handler om at norsk økonomi må tåle lønnsveksten. Hvis lønnsveksten i Norge blir for høy over tid, mister konkurranseutsatt sektor konkurranseevne. Da mister vi arbeidsplasser, verdiskaping og skatteinntekter. 

Det er dette som gjør frontfagsmodellen til noe mer enn et teknisk prinsipp i tariffoppgjørene. Den er en bærebjelke i hele den norske modellen. 

Og den har hatt en viktig konsekvens: Den har gjort at lønnsnivået i offentlig sektor samlet sett ligger tett opp mot privat sektor. Dermed har også lønnsnivået for mange kvinnedominerte yrker blitt løftet. 

Alternativet er ikke nøytralt. Hvis vi lar markedskreftene styre mer av lønnsdannelsen, vet vi hva som skjer. De med størst forhandlingsmakt trekker fra. Det er ikke slik vi sikrer en solidarisk lønnsdannelse, og derfor advarer FO mot dette. 

Likelønn handler ikke om å bryte modellen 

Lik lønn for arbeid av lik verdi handler om maktfordeling i samfunnet. SSB viser at mye av lønnsgapet drives av svært høye lederlønninger og bonuser – der menn er overrepresentert. Andre studier viser at kvinner og menn fortsatt ikke alltid tjener like mye i samme jobb, med samme utdanning og erfaring. 

Det betyr at utfordringen ikke først og fremst ligger i frontfagsmodellen, men i hvordan vi verdsetter arbeid og organiserer arbeidslivet.

Det betyr at utfordringen ikke først og fremst ligger i frontfagsmodellen, men i hvordan vi verdsetter arbeid og organiserer arbeidslivet

Derfor må vi bruke de verktøyene vi faktisk har, som aktivitets- og redegjørelsesplikten, systematisk lønnskartlegging, en heltidskultur som gjør at kvinner kan jobbe mer og tjene mer og tariffoppgjør som prioriterer lavlønn og likelønn. Derfor krever vi alltid lønnstillegg i kroner og ikke prosenter. 

Hvor ble det av solidariteten? 

Når lønnsoppgjør sammenlignes med religiøse opprør og systemet stemples med ukvemsord, blir det mer støy enn opplysning. For frontfagsmodellen trenger ingen reformasjon, den må forvaltes på en god måte slik at også fremtidige generasjoner får nyte godt av dens effekter.

LOs politikk handler ikke om å kreve høyest mulig lønn. Den handler om solidaritet. Den handler om omfordeling. For når LO samler seg om en linje i tariffoppgjørene, er det fordi vi forsøker å gjøre noe ganske krevende: å ivareta interessene til millioner av arbeidstakere samtidig. 

Det betyr at vi både kjemper for økt kjøpekraft for våre medlemmer og tar ansvar for modellen som hele arbeidslivet er avhengig av. Det er ikke alltid den enkleste posisjonen å ta. Men det er den mest ansvarlige. 

Det betyr også å være ærlige om prioriteringer. Når noen krever mer til seg selv, betyr det at andre må få mindre. Det er realiteten i et lønnsoppgjør. 

Små forskjeller lønner seg 

FO organiserer sosialarbeidere, som mange jobber i barnevern, Nav, helse- og omsorgstjenester, skole og rus- og psykisk helsefeltet. Mange av våre medlemmer jobber tett på mennesker som merker konsekvensene når forskjellene i samfunnet øker. Vi ser hva som skjer når økonomisk utrygghet, levekårsstress og press i hverdagen brer seg. Ulikhet er gift for et samfunn. 

Derfor vet vi også at lønnsoppgjørene handler om mer enn lønn. De handler om hvordan vi fordeler verdiene i samfunnet. 

Spørsmålet er ikke om det skal være forskjeller eller ei, men hvor store vi kan tillate at de skal være

Det hevdes at utdanning ikke lønner seg i offentlig sektor. Det er feil. En ufaglært assistent med 16 års ansiennitet i kommunal sektor har rundt 494.000 kroner i grunnlønn. En vernepleier eller sosionom med treårig utdanning ligger på over 614.000. Med master rundt 760.000. 

Spørsmålet er ikke om det skal være forskjeller eller ei, men hvor store vi kan tillate at de skal være. 

Derfor kommer FO til å være tydelige i årets oppgjør: Vi skal kjempe for bedre lønn for sosialarbeidere. Men vi skal også stå opp for en solidarisk lønnsdannelse og et arbeidsliv med små forskjeller. 

For lønn skal ikke bare kreves. Den skal også fordeles. Og i norsk arbeidsliv har det vist seg gang på gang at det også er det som lønner seg i lengden.

Les også på Altinget: Frontfagsmodellen er kjønnsnøytral

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.