La ikke Epstein-krisen gå til spille!

Denne kronikken ble først publisert av Panorama.

En kjent devise fra politikk og næringsliv er at det er veldig dumt å la en god krise gå til spille. Det er ut av kriser nasjoner finner ny retning, bedrifter fornyer seg og mennesker oppdager nye sider ved livet.

Epstein-saken er en sånn krise for norsk utenrikstjeneste.

Stortingshøringen for noen uker siden viste at det ikke finnes noen særskilt ukultur i tjenesten. I alle fall ikke mer enn i andre departementer eller på Stortinget selv. De i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som hadde gledet seg til å svi av Utenriksdepartementet ble skuffet.

Komiteen var ikke talentløs, som noen skrev, men høringen viste at det var lite å avsløre.

Epstein var en ufyselig seksualforbryter. Noen norske politikere og diplomater hadde altfor tett omgang med han. De brukte ikke mye tid på å vurdere informasjon om hans forbrytelser. Fristelsen ved å omgås folk med mye penger og et enda større kontaktnett ble for stor.

Men det at komiteen bommet totalt da den skulle «avsløre» en ukultur i Utenriksdepartementet, betyr ikke at departementet er perfekt og at alle reformer må unngås.

Her er mine fem forslag – til fri avbenyttelse for kommende statsråder og for kontroll- og konstitusjonskomiteen.

1. Belønn motforestillinger

Embetsverket er forpliktet til å si fra når de mener statsråder gjør feil. Det er ikke lett. Du kan bli oppfattet som kontrær, som masete, som sær. Kanskje ble motforestillinger mot International Peace Institute avvist for lettvint.

Statsråder og departementsråder bør belønne motforestillinger. USAs beste president Abraham Lincoln skapte et «team of rivals». Han gjorde sine fremste motstandere til sine kolleger og viktigste rådgivere. De fleste historikere hyller Tang Taizong som den mest strålende av Kinas hundrevis av keisere. Hvorfor? Fordi han brakte de klokeste folkene i riket rundt sitt bord og lyttet til dem før han bestemte.

En praktisk idé er at statsråden sender rundt i departementet innspill fra folk som er uenige med politiske ledelse. De gangene jeg gjorde det som statsråd, snakket folk høyere og jeg fikk bedre råd.

For ikke lenge siden spurte jeg lederen for ett av Europas største selskaper hva som er det aller viktigste i god ledelse. Han svarte at det er å ansette folk med helt andre erfaringer og meninger enn dine egne og gi dem rom i ledelsen av selskapet.

Enetale og uniformitet er oppskriften på politiske feil og tapte markedsandeler. Dette er like sikkert i Apple og Huawei som i Utenriksdepartementet, like sikkert i et politisk parti som i en frivillig organisasjon.

2. Hent inn erfaring fra næringslivet

Jeg sa i høringen at jeg ennå ikke har møtt noen ansatt i Utenriksdepartementet som har jobbet fem år i en privat bedrift. Ingen har så langt korrigert meg. I lille Norge deler vi oss i to stammer. Fra ung alder velger vi jobb i offentlig eller i privat sektor – og blir der resten av livet.

Stammekulturen har betydelige skadevirkninger. Det sitter ingen rundt bordet i departementet som vet fra innsiden hvordan næringslivet tenker. Motstykket er at mange bedriftsledere ikke skjønner hvordan de skal påvirke Stortinget.

Her har vi mye å lære fra USA der det er mye åpnere dører mellom forvaltning, næringsliv og akademia.

Da jeg i sin tid prøvde å dra i gang bistandsprogrammet Energi + for fornybar energi i det globale sør, var tenkningen i departementet at vi kloke mennesker i offentlig sektor skulle utforme programmet og dernest fortelle bedriftene hva vi var kommet fram til. Ikke overraskende endte det som en stor flopp.

Den store unnlatelsessynden i norsk bistand er å ikke bruke langt mer av bistandsmidlene som risikoavlastning for private investeringer. Utviklingssuksessen i Øst-Asia skyldes investeringer, ikke bistand. Det gjelder Singapore, Korea, Kina, og nå Vietnam. Hadde det vært næringslivsfolk rundt bordet, ville det vært lettere å lage gode investeringsprogrammer.

En diplomat som tar noen år i havbruk, solenergi eller i Aker-gruppen, blir satt effektivt tilbake i karrieren. Du kjøres inn på et sidespor. Vi bør belønne karrieremessig de med variert bakgrunn, i stedet for å straffe dem.

3. Rekrutter utenfra til toppstillinger

Trygve Bratteli sa en gang at de to eneste stillingene han kunne ha i et departement var som bud og som statsråd. Livserfaring, ikke rigide karriereløp, bør premieres.

I mine fem år som miljøvernminister skjedde det ikke en eneste gang at embetsverket foreslo en kandidat utenfra til en lederstilling. Hver gang vi hentet en riksantikvar, departementsråd eller en ekspedisjonssjef fra andre departementer eller fra næringslivet skyldtes det at jeg som statsråd grep inn.

Det er opplagt usunt at et liv i Miljødepartementet, i Finansdepartementet eller i Landbruksdepartementet blir et livslangt kall.

Statsministerens kontor kan be departementene kaste nettet videre ved viktige ansettelser. En opptelling av hvor mange toppstillinger som er rekruttert internt vil klarne hjernen.

På lengre sikt kan vi vurdere en mer drastisk reform. I Storbritannia er embetsfolk ikke ansatt i et bestemt departement, men i regjeringsapparatet. Du er forventet å bytte mellom departementer for å få en variert erfaring og forstå landet ditt.

4. Vurder aspirantkurset

Det som skiller Utenriksdepartementet fra andre departementer, er aspirantkurset. Det er underlig at ingen i komiteen spurte om vi fortsatt trenger det. Ordningen stammer fra en tid da det å reise langt hjemmefra stilte helt andre krav enn i dag.

Med vanlig rekruttering kunne vi hentet inn folk med utenrikspolitisk talent også i 30-, 40- og 50-årene. I dag er det rundt tretti interne søkere til hyggelige stillinger i små europeiske land, og knapt noen til mye viktigere land som Kina, India og Indonesia. Åpen rekruttering kan hjelpe.

Vi bør også spørre om diplomater er de rette til å styre økonomien. I andre departementer gjør spesialister det. Du kan være Norges beste representant i Washington eller Addis Abeba uten å være god med tall.

5. Gjør departementene modigere

Min største bekymring for Norge og Vesten er at demokratiene undergraver seg selv ved at vi ikke leverer.

I Oslo kan det ta elleve år fra en utbygger kjøper en tomt til nøkkelen står døra. Byggingen er to år, byråkratiske prosesser ni. Dette er et svik mot norsk ungdom.

Vi bruker sytten år på å bygge Fornebu-banen – fem kilometer T-bane. De ansvarlige i Oslos byråd skryter til og med av hvor «fort» det går.

Intercity-triangelet Lillehammer til Skien og Halden via Oslo ble vedtatt i 1994. Vi nærmer oss nå Fredrikstad og Tønsberg, men er mange år fra å gjøre det ferdig. Asiatiske land, autoritære som demokratiske, bygger på en brøkdel av tida.

Norge blir mer byråkratisk for hver regjering, uansett partifarge, fordi retorikk ikke hjelper mot byråkrati. Det som hjelper, er resolutt politisk lederskap, færre, men viktigere reguleringer, klare frister og parallelle prosesser

Embetsverk som er livredde skyver pølsa videre på brødskiva. Er det ikke belønning for å gjøre viktige ting, men bare risiko ved feil, går Norge saktere.

Derfor er det aller viktigste å skape departementer som våger, som leder, som ikke er desperate etter å unngå feil. La oss bruke Epstein-saken til å bli mindre byråkratiske.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.