Kort vei til skog og mark er ikke nok

Denne kronikken ble først publisert i Finansavisen.

I sommer publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) en oppdatert statistikk om nasjonale og regionale befolkningsfremskrivinger. Hovedalternativet viser at befolkningen kommer til å vokse som følge av noe økt (men fortsatt lav) fruktbarhet, økt levealder og fortsatt positiv nettoinnvandring.

Det er gjentatt til det kjedsommelige at lav fruktbarhet og økt levealder vil skape et voldsomt trykk på velferdsstaten. Løsningsforslagene spenner fra økt bruk av kunstig intelligens, politikk som stimulerer til mer familieomsorg, og ikke minst, økt sysselsetting av 700.000 som i dag står utenfor arbeidslivet.

Slik Norge fungerer i dag, er veien svært lang om du aller nådigst kommer deg til Europa-flanken vår og ønsker å bidra.

Økt innvandring trekkes som oftest frem som en nødløsning som vi kun skal ty til hvis alt annet svikter. Selv om det kan være en fornuftig strategi å spille med bæra man har, gir det også inntrykk av at det er tusenvis av mennesker med riktig kompetanse som står ved grensen og nynner på Dovregubbens hall. Det kan bli en skjebnesvanger antagelse.

Hvert år publiserer InterNations en oversikt over de beste og verste landene for expats. Norge har vært i det nederste sjiktet i en årrekke, men klarte i år å kapre sisteplassen. Utfordringer med å skape sosiale nettverk, høye levekostnader, samt manglende karrieremuligheter og fritidsaktiviteter, er noe av det som trekker oss helt ned til bunnen. På den positive siden, er vi nesten helt i toppen når det kommer til jobbtrygghet, natur og luftkvalitet.

Les også på Altinget: Arbeidsinnvandringen stuper: Laveste nivå på 20 år

Vi er ikke det eneste landet i verden som trenger helsefagarbeidere, elektrikere og sykepleiere. Og vårt beste trekkplaster i en konkurransepreget situasjon er, per dags dato, en stabil inntekt og kort vei til skog og mark.

Vi er en liten nasjon sammenlignet med mange andre, og kanskje er det ikke helt utenkelig at vi lemfeldig får fristet nok folk med riktig kompetanse hit. Men, det betyr ikke at man uten videre er klar for å brette opp ermene og bidra. Slik Norge fungerer i dag, er veien svært lang om du aller nådigst kommer deg til Europa-flanken vår og ønsker å bidra.

Hvis du har utdanningen din fra et annet land enn Norge, kan vi kreve at du søker om autorisasjon, gjennomfører kompletterende utdanning, norskkurs, eller avlegger tilleggsprøver. Kravene øker med geografisk avstand (illustrativt) og gjelder ofte i yrkene hvor kompetansegapet er størst.

Les også på Altinget: Det er typisk norsk å være selvgod

Ettersom vi ikke er alene om å ha behov for denne kompetansen i EØS-området, og en lukrativ kronekurs ikke lenger er et lokkemiddel, er det ikke usannsynlig at vi må se til det vi kaller «tredjeland» for å dekke underskuddet. I så fall har vi et regelverk som ikke akkurat skriker «vi ønsker deg!» Snarere tvert imot: Bevisbyrden for å inneha tilstrekkelig kompetanse hviler blytungt på tredjepersonens skuldre.

Befolkningsfremskrivingen er selvsagt full av usikkerheter, og ingen vet helt hvordan Norge og verden vil se ut om fem eller 50 år.

Men, hvis vi mener at arbeidsinnvandring skal være en del av løsningsmiksen, så bør vi ta noen grep for å posisjonere oss bedre. Vi ønsker tross alt å være i en posisjon hvor innvandringen er et resultat av en langsiktig strategi, og ikke av desperasjon.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.